Bergens Tidende, 27.04.2021
Verk av Marius Neset, Mozart og Mendelssohn
Leif Ove Andsnes, klaver
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Vel er det pandemi. Vel er det restriksjoner og begrensninger. Men
torsdagskonsert i Grieghallen med Bergen Filharmoniske Orkester blir det
likevel.
Torsdag i denne uken var det bare lov å være 100 publikummer i salen. Men
for en konsert vi 100 heldige fikk høre! Storslått, spennende – en konsert helt
etter det klassiske mønsteret: Først et stykke ny musikk, så en klaverkonsert
og – etter pausen – en saftig romantisk symfoni.
Det startet med urfremføringen av Marius Nesets «Every little Step», et
bestillingsverk skrevet til BFO under pandemien mens han gikk hjemme med sin
nyfødte datter.
Sist vi hørte Neset med BFO var i høst da han spilte solostemmen i sin
egen saksofonkonsert «Manmade». På torsdag var han og saksofonen derimot ikke
på scenen. «Every little Step» er et rent instrumentalverk der han setter
orkestrets ulike seksjoner i spill med og mot hverandre i tre kontrastfylte
avsnitt.
Verket åpner med lange, romantiske strykermelodier og harpeklanger og et
nesten filmmusikalsk tonespråk – som straks etterpå brytes ned i et avsnitt
preget av slagverk og klaver. I dette midtavsnittet legger Neset ulike rytmiske
mønstre innover hverandre slik at det oppstår komplekse figurer i sammenstøtene
mellom de ulike lagene. Verket slutter med romantiske klanger med karakter av
folketone.
Blant de norske samtidskomponistene er Neset en stemme som skiller seg
ut, ikke bare på grunn av jazzbakgrunnen hans, men også – slik «Every little
Step» demonstrerer – ved evnen til å bygge opp og håndtere enorme, komplekse
orkestersatser.
Koronapandemien satte en stopper for reiseplanene til Leif Ove Andsnes.
Egentlig skulle han ha reist omkring i Europa med Mahler Chamber Orchestra og
spilt klaverkonserter av Mozart fra året 1785/86. Nå ble det i stedet
hjemmekontor – og hjemmekonserter i Grieghallen.
I høst hørte vi ham spille Mozarts klaverkonsert nr. 22 med Bergen
Filharmoniske Ungdomsorkester. I denne uken kom turen til nr. 23 i A-dur – i
samspill med BFO som for tilfellet var nedskalert til nesten kammermusikalsk
format.
Musikkhistorikerne er tilbøyelige til å betrakte nr. 23 som et
mellomspill blant Mozarts siste klaverkonserter, en liten lett, yndefull og
innsmigrende konsert. Ikke så hos Andsnes. I hans tolkning ble denne konserten
til et stort anlagt, dramatisk verk med klaveret som kraftsenter. Førstesatsen
– rungende, muskuløs, med en elektrifiserende energi som river hele orkesteret
med seg. Andresatsen – sårbar, melankolsk med tilbakeholdt åndedrett. Og så
endelig tredjesatsen: dramatisk, stormfull som sluttscenen i en opera. En
sublim fremføring.
Etter pausen: Felix Mendelssohns femte symfoni, den såkalte
Reformasjonssymfonien, skrevet i 1830 i anledning 300-året for den lutherske
trosbekjennelsen.
BFO har vært borte i Mendelssohn før. For 10 år siden spilte de inn alle
symfoniene hans sammen med deres daværende sjefsdirigent Andrew Litton.
Resultatet var noe blandet den gang. Og især virket den femte symfonien
temmelig blek og ufrisk.
På torsdag i Grieghallen under Edward Gardners ledelse var alt derimot
fargestrålende og frisk. Her var en feiende flott åpning og en voldsom spenning
som holdt seg gjennom hele verket – fra Parsifal-motivet i første sats til den
avsluttende koralfantasien over Luthers «Vår Gud han er så fast en borg». En
fortolkning med omhu for alle detaljer og med fast redegjørelse for alle
verkets bærende elementer. Og med et orkester som klarte å forløse alle
dirigentens intensjoner.
Mendelssohn var et «schöne Zwischenfall», et vakkert intermezzo, i
musikkhistorien mellom Beethoven og Wagner, skrev Nietzsche en gang. Gardner og
BFO demonstrerte på torsdag at dette er en oppfattelse av Mendelssohn som ikke
er holdbar.
