Teknikk og dramatikk

Bergens Tidende, 05.12.2005

Kiri Te Kanawa, sopran

Jonathan Papp, klaver

Grieghallen

Kiri Te Kanawa i Bergen

En operastjerne på slutten av karrieren, på konsertturne, bare akkompagnert av en enslig pianist. Man har opplevd den slags før. Og sporene skremmer. De store operastjernene er jo ikke likefrem berømte for å eldes med ynde. Men kanskje Kiri Te Kanawa nettopp er unntaket som bekrefter regelen? Hun gjorde i hvert fall alle fordommer til skamme i Grieghallen på lørdag. For her var det verken publikumsfrieri eller nemme musikalske løsninger, men tvert imot et finstemt, variert utvalg av sanger og konsertarier fra hennes store repertoar: Händel, Mozart og Richard Strauss før pausen; utdrag av Berlioz’ Nuits d’Été pluss verker av franske og italienske komponister etter pausen.

Men stemmen da? Nei, heller ikke her var det grunn til de helt store bekymringene, viste det seg. Te Kanawa har tatt nydelig vare på instrumentet sitt, og i tillegg har hun en teknikk som setter henne i stand til å løse mange av de problemene som alderen nødvendigvis reiser.

Man merker selvsagt at hun har rundet de seksti. Klangen i mellomleiet er blitt tynnere; overgangen til det høye registret er ikke så smidig som før; i høyden er hun tydeligvis nødt til å økonomisere med kreftene. Og hun har valgt et repertoar der det er ganske langt mellom toppnotene. Men selv om hun ikke er så overdådig strålende som for tjue år siden, så kan hun fremdeles lukke opp for stemmen i det høye registret og smelle til med imponerende styrke.

Som sanger har Te Kanawa alltid vært mer opptatt av klang og melodikk enn av rollenes karakter og tekstenes innhold. Slik er det fremdeles – hvilket gjør en recital-konsert som den på lørdag, til en temmelig monoton opplevelse. For selv om det innholdsmessige spennet i programmet var ganske voldsomt, gikk hun sjeldent inn i en nærmere tolkning av de enkelte sangene. Hun presenterte det musikalske materialet, korrekt, sobert, med vekt på de tekniske utfordringene. Og gikk så rask videre til neste nummer.  Planmessig avvikling. Uten større dramatikk.

Dramatikken sørget til gjengjeld en menig publikummer for: Te Kanawa bråstoppet midt i den første Strauss-sangen fordi hun hadde sett noen lysglimt i den mørke salen. Synderen som forsøkte seg med live-overføring via mobiltelefon, ga seg ikke til kjenne. Og etter en stund gikk Te Kanawa videre i programmet. Men det var et par minutter da stemningen på scenen var ganske amper, og man lurte på om hun ville forlange kroppsvisitering.

Revestreker

Bergens Tidende, 30.11.2005

Klaverkonserter av Mozart

Alfred Brendel, klaver

Charles Mackerras, dirigent

Scottish Chamber Orchestra

Philips

En gammel ringrev spiller Mozart

Av alle Mozarts klaverkonserter er nr. 12 (K414) den mest sjarmerende – har Alfred Brendel sagt en gang. Og når man hører ham spille den sammen med Scottish Chamber Orchestra og Charles Mackerras, skjønner man hva han mener. Mozart skrev den i 1782. Han var 26 år gammel, var nettopp kommet til Wien og skulle presentere seg for sitt nye publikum. Hvilket han gjorde med en frisk, lys komposisjon, full av fine melodier og finurlige vendinger, og med rikelig plass for solisten til å imponere og briljere. Gamle Brendel går til saken med liv og lyst, boblende av glede over alle de revestreker den unge Mozart har funnet på. Og slår deretter om og kaster seg inn i tolkningen av platens andre Mozart-konsert, nr. 17 (K453) – som han spiller med all den alvor, tyngde og livserfaring som dette komplekse verket krever.

Saklighet

Bergens Tidende, 16.11.2005

Truls Mørk

Bachs Cello-suiter

Virgin

Dobbelt-cd

Truls Mørk tolker Bach

En samling korte dansesatser – allemander, sarabander, menuetter. Fine, klare melodilinjer skrevet for en ensom cello. På papiret ser det så lett og naturlig ut, men i virkeligheten er det seks fryktinngytende verk som Bach har skrevet. For at disse suiter for solo-cello skal bli til klingende musikk, må det en stor musiker til. Truls Mørk har hva denne musikken krever: en varm, nyansert tone og en svimlende teknikk som setter ham i stand til å klare selv de mest halsbrekkende passasjene.

Det er mye som klinger nytt og annerledes på disse to platene. Nesten i hver sats er det uventede fraseringer og personlige grep. Men samtidig er tolkningen generelt mer preget av respekt og ærefrykt enn av spontan utfoldelse. Mørk legger musikken frem, alvorlig, saklig, i lange perioder nærmest stakkato. Det skaper klarhet, men det fantasifulle, det frodige og strømmende som også ligger i Bachs musikk, får bare lov til å bryte igjennom i sjeldne tilfeller.

Potens

Bergens Tidende, 30.11.2005

Verk av Bartók

Annar Follesø, fiolin

Björn Nyman, klarinett

Christian Ihle Hadland, klaver

2L

Annar Follesø med kraftfull tolkning av Bartóks fiolinmusikk

Konkurransen er hard når det gjelder Béla Bartoks fiolinmusikk, men Anner Follesø går på med krum hals og feier i en del tilfeller konkurrentene av banen. Hans potente tolkning av sonaten for solofiolin imponerer med robuste akkorder og lange, seige linjer. Også i sonate nr. 2 for fiolin og klaver satser han på det store, kraftfulle uttrykket. En fiolinist som Christian Tetzlaff har kanskje større sans for de spirituelle sidene i denne musikken. Til gjengjeld står han ofte noe i skyggen av sin pianist, Leif Ove Andsnes, mens Follesø gjennom hele sonaten har et fint balansert samspill med Christian Ihle Hadland. Platen slutter med en spretten versjon av «Contrasts», det sjarmerende stykket for fiolin, klaver og klarinett som Bartók i sin tid skrev til Benny Goodman.

Det hete begjæret

Bergens Tidende, 06.11.2005

Richard Strauss: Salome

Pawel Wunder (tenor), Anna Lubanska (mezzo), Eilana Lappalainen (sopran) og Ronnie Johansen (baryton).

Regi: Martin Otava

Scenografi: Ján Zavarsky

Dirigent: Jacek Kaspszyk

Bergen Filharmoniske Orkester

Den polske nasjonaloperaen Teatr Wielki i samarbeid med Opera Vest

Grieghallen

Profesjonell, gjennommusikalsk oppsetning av Richard Strauss’ opera Salome

En operaforestilling der musikken og teksten står i sentrum, der regien ikke motarbeider verket, der store sangere får lov til og klarer å skape dramatikken selv med egne musikalske og teatralske midler – en slik forestilling presenterer Opera Vest i Grieghallen i disse dagene: Den polske nasjonaloperaen Teatr Wielkis oppsetning av Richard Strauss’ Salome.

Den engelske forfatteren Oscar Wilde som skrev librettoen til Salome, hentet historien fra Bibelen og gjorde den til en pirrende fortelling om forvillet seksualitet, om erotikk som slår over i sadisme og dødsdrift, om dunkle, incestuøse følelser og om «det hete begjæret»: Den purunge prinsesse Salome blir erotisk betatt av den fangne profeten Johannes. Da han avviser henne, blir hun grepet av raseri. Hun utnytter sin erotiske makt over stefaren sin, Kong Herodes; hun stripper for ham, og tvinger ham til å gi henne Johannes Døperens hode til gjengjeld.

I Grieghallen er det Ronny Johansen som har den krevende rollen som den kyske, stålsatte Johannes Døperen, en rolle han synger med voldsom stemmeprakt og imponerende scenisk autoritet. Men når denne betente historien om gammeltestamentlig dekadanse og depravasjon, skal bli til opera, står og faller alt til sjuende og sist med hvordan man håndterer tittelrollen. Hvilket ikke er noen enkel sak. For vel har Wilde beskrevet Salome som en purung, overspent teenager, men Strauss har på sin side skrevet partiet i det høyeste registret, beregnet på en stor «hochdramatisch» stemme av den typen man normalt bare hører hos veldig modne sopraner.

Det er sjeldent det lykkes å løse denne konflikten mellom rolle og stemme i Salome – og faktisk er det lang tradisjon for å la en eldre sopran synge rollen og så klare stripteasen ved hjelp av en ung stand-in. Men den finsk-canadiske sopranen Eilana Lappalainen har i de senere årene vist seg i stand til å oppfylle Strauss’ umulige krav. Noe hun demonstrerte meget overbevisende i går kveld i Grieghallen. Hun har en kraftig, uttrykksfull stemme og enorm vokal stamina; hun har et stort dramatisk talent og klarer alle rollens voldsomme psykologiske skift fra forstyrret teenager til erotisk kvinne til rasende galskap. Og i tillegg er hun vakker og har både utseende og fysisk styrke til å danse de sju slørs dans – for straks etterpå å kaste seg ut i nye vokale utfordringer.

I rollene som Herodes og Herodias, Salomes mor, hørte vi Pawel Wunder og Anna Lubanska, to solide sangere fra den opprinnelige polske oppsetningen. Mange av de mindre rollene var besatt med lokale krefter. Vi merket oss spesielt tenoren Svein Erik Sagbråten som ga en flott, uttrykksfull tolkning av Narraboths parti.  

I orkestergraven satt musikerne fra Bergen Filharmoniske Orkester og spilte Strauss-opera som om de aldri hadde bestilt annet. Under ledelse av den glimrende polske dirigenten Jacek Kaspszyk ble det lagt fargestrålende, komplekse lydtepper under sangerne med flott utnyttelse av hele spennet fra wagnersk senromantikk til sitrende, høyspente utflukter i tonalitetens grenseland.

Med andre ord: en fantastisk operakveld.

Et enkelt hjertesukk på tampen: I programmet skriver Opera Vest på hjertegripende sponsor-newspeak at samarbeidet med Teatr Wielki har til formål «å videreutvikle profesjonell bergensk operakompetanse».  Men, lurer man på, er kompetansen ikke snart så velutviklet at Opera Vest kunne begynne å lage sine egne produksjoner?

Jordens sang

Bergens Tidende, 22.10.2005

Verk av Mendelssohn og Mahler

Nadja Michael, mezzosopran

Jon Villars, tenor

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott fremførelse av Gustav Mahlers svanesang

Det er jammen ikke mye sprell og leven i Felix Mendelssohns første symfoni: Fire enkle satser rett etter boken, en halv times skoleflink romantisk orkestermusikk skrevet av en tenåring. Men fremført skarpt og effektivt av BFO under ledelse av en entusiastisk Andrew Litton fungerte dette ungdomsverket likevel godt som et lite, upretensiøst forspill før kveldens store, alvorlige satsning.

«Lied von der Erde», den dødsmerkede Gustav Mahlers symfoniske vokalverk til tekster av kinesiske diktere, er skrevet for sangere med stamina.  De to solistene er sentrum hele tiden, ofte under helt ekstreme betingelser. Som for eksempel i de nådeløse første taktene hvor tenoren må konkurrere med det store symfoniorkestret som blåser full storm bak ham. Amerikanske Jon Villars kastet seg inn i denne stormen og demonstrerte imponerende stayer-evne med hamrende innsatser i det høyeste registret. Da stormen hadde lagt seg, hørte vi at han er en typisk «Heldentenor», og at han synger med et ganske voldsomt vibrato som vel ikke riktig passer til et verk av denne typen. I de senere satsene hadde han dessuten av og til fokuseringsproblemer, noe som kanskje må tilskrives at han hadde overtatt tenorpartiet med ganske kort varsel. 

Tyske Nadja Michael var til gjengjeld en udelt fornøyelse fra først til sist. Hun sang mezzo-partiet med flott, musikalsk frasering og fin tekstforståelse. At hun dekker hele det Mahler’ske uttrykksregistret, demonstrerte hun i sin tolkning av sistesatsen, «Der Abschied»: Stemmen hennes er lys og slank når hun synger om furuenes kjølige skygger; den blir mørk og glansfull i andredelens klagesang over et ulykkelig liv, og hun blender den til sist helt ned og lar den klinge tonløst ut i den gjentagne, fallende frasen «ewig, ewig …», mens en enkelt treblåser insisterende holder et håp ved like.

Imponerende sunget. Og imponerende spilt av BFO og Andrew Litton som gjennom hele verket støttet sangerne og gjorde omhyggelig rede for alle detaljer i denne komplekse komposisjonen.

Romantisk fiolin

Bergens Tidende, 19.10.2005

Mozarts fiolinkonserter og Sinfonia Concertante

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Yuri Bashmet, bratsj

London Philharmonic Orchestra

Deutsche Gramophon

Anne-Sofie Mutters livtak med Mozart

Hun var en lubben tenåring da hun debuterte på plate i 1978 med Berliner Philharmoniker. På programmet sto Mozarts fiolinkonserter nr. 3 og 5. På podiet sto Herbert von Karajan. Hun var hans funn: Anne-Sophie Mutter, den nye fiolinsensasjonen. I sommer har hun innspilt alle fem konserter. Denne gang uten dirigent og med London Philharmonic Orchestra som hun selv leder fra solistpulten.

Uttrykksregistret er større, tolkningene dristigere. Men Mutters Mozart er fremdeles like stormende og dramatisk som på debutplaten. Tonen er stor og strålende, fraseringene blendende. Her er det store armbevegelser og overveldende teknikk. Dette er, for å si det rent ut, en veldig romantisk Mozart. Som ikke alle vil like. Men er man trett av å høre disse ungdomsverkene spilt forsiktig og pent på skrøpelige tarmstrenger, virker Mutters solide, fandenivoldske utblåsninger nesten helt forfriskende.    

Triospillets kunst

Bergens Tidende, 12.10.2005

Brad Mehldau Trio

Day Is Done

Nonesuch Records

På kvistede løyper med Brad Mehldau og venner

Etter et par soloplater er pianisten Brad Mehldau tilbake i trioformatet. Bassisten Larry Grenadier er med igjen, mens trommeslageren Jorge Rossy er byttet ut med Jeff Ballard. I øvrig er alt slik vi kjenner det fra Mehldaus «Art of the Trio»-serie: Interessante originalkomposisjoner og overraskede valg av gamle slagere og moderne evergreens mikset med referanser til hele det moderne jazzklaverets historie. Her er dekonstruerte versjoner av Bacharachs «Alfie» og av gamle Beatles-klassikere. Underveis treffer vi både Paul Simon. Nick Drake og Radiohead. Keith Jarrett og Bill Evans er selvsagt med på lasset. Og i bakgrunnen spøker Monk og Ligeti.

Det er virtuost. Det er musikalsk. Det er imponerende. Men kanskje også litt for selvhøytidelig og litt for kontrollert – som om musikerne har vanskelig ved å slippe seg helt løs fordi de hele tiden må demonstrere hvor flinke de er.

Høyt humør

Bergens Tidende, 05.10.2005

Vivaldi: Concerti con molti instrumenti, vol. 2

Fabio Biondi og Europa Galante

Virgin Classics

Underholdende, swingende Vivaldi-konserter

Stavanger Symfoniorkesters nye kunstneriske leder, fiolinisten og barokkspesialisten Fabio Biondi, er aktuell med en plate der han og Europa Galante fortsetter arbeidet med Vivaldi. Denne gang dreier det seg om åtte korte, underholdende verk «for mange instrumenter» – konserter for solister og strykere eller for kollektive, kammermusikalske besetninger. Som spilles med vanlig musikalitet og sydlandsk temperament. Det er swing og schwung i de raske satsene og så voldsomt attakk at strykerne noen ganger høres ut som slagverk. Og det er yppig, tilbakelent sensualitet i de langsomme satsene. Musikalsk sett er alt vel ikke like spennende, og spiller man platen i ett strekk, er det fort gjort å bli hektet av. Men tar man konsertene enkeltvis og fordeler dem over tid, er det mange fine opplevelser å hente. Her er både respekt for det historiske materialet og nye, overraskende grep. Og hele tiden høyt humør.

Musikernes musiker

Bergens Tidende, 01.10.2005

Verk av Milhaud, Mozart og Beethoven
Dirigent og solist: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Klarhet og dramatikk. Philippe Entremont gjester Bergen

Når Philippe Entremont besøker Bergen Filharmoniske Orkester, kan man være sikker på at det skjer noe flott i Grieghallen. Han er en fremragende pianist, en stor dirigent og en musikernes musiker som alltid får orkestret til å yte sitt aller beste. Når det gjelder musikk i spennet fra Haydn til Schubert er han suveren. Han er rutinert – både som pianist og dirigent – men musikken blir aldri rutine for ham. Det er alltid noe på spill, noe som skal formes på en ny måte, noe som skal organiseres annerledes enn før.

Vanligvis har han en klaverkonsert av Mozart på programmet. Denne torsdag kveld var det nr. 21 – som han dirigerte fra pianokrakken og spilte slik at man glemte alt om Bo Widerberg og «Elvira Madigan». I Entremonts og BFOs tolkning var det ikke et snev av romantisk svensk sommer og Pia Degermark i slow motion, men bare ren, sterk musikk – spilt med utsøkt kammermusikalsk fornemmelse av både solist og orkester.

I Mozart fokuserte Entremont på spenningen mellom den krystallinske klarheten i de raske passasjene og de dramatiske følelsesutbruddene i den langsomme andresatsen. I fremførelsen av Beethovens 4. symfoni etter pausen var det overgangen fra wienerklassisismens fornuft til romantikkens følelse som var det sentrale prosjektet. Det ligger ikke mange år mellom Mozarts klaverkonsert og denne muntre, nesten elegante, symfonien, men i Entremonts tolkning merker man likevel at Beethovens musikk er skrevet i en ny tid, i en verden der de følelsesmessige investeringene er annerledes og risikoen for sammenbrudd større.

Tradisjonen tro hadde Entremont også et stykke nyere musikk på programmet, denne gang var det Darius Milhauds ballettmusikk «La création du monde» fra 1923, et morsomt, nesten rørende, musikalsk kuriosum fra en svunnet tid. Det er snakk om «jazz-inspirert» musikk – sier musikkhistorikerne. Men «La création du monde» er først og fremst et vitnesbyrd om hvor fremmed og nærmest uforståelig den nye amerikanske musikken må ha virket på samtidens europeiske komponister. I Milhauds rådville versjon er «jazz» en serie musikalsk usammenhengende effekter – tradisjonell europeisk salongmusikk spritet opp med dissonante blåserklanger, sirupsklisne saxofonlinjer, klagende klarinetter pluss helt ubetalelig stivbent rytmikk i slagverket. 

I musikkens sprekker

Bergens Tidende, 24.09.2005

Verk av Dvorák, Tveitt og Brahms

Solist: Stephane Astier, harpe

Dirigent: Juanjo Mena

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Torsdagskonsert med Geir Tveitts egensindige harpekonsert og en konsekvent tolkning av Brahms’ tredje symfoni

Det er kanskje ikke mye «ekte», «autentisk» slavisk folketone i Antonín Dvoráks Slaviske Danser. Men det er i det minste fyrig rytmikk, smektende melodier og mye smertefull melankoli. Og når Bergen Filharmoniske Orkester kaster seg inn i denne gamle, effektive underholdningsmusikken – med den baskiske dirigenten Juanjo Mena dansende på podiet – da må man bare overgi seg. Bedre kan denne turistversjon av «det slaviske» neppe spilles.

Solisten har ikke noe enkelt jobb i Geir Tveitts harpekonsert nr. 2. Her er det ingen vakre melodier, ingen innsmigrende klanger å briljere med. Her er først og fremst stridende og sprikende musikalske tendenser – med den lydsvake harpen i konstant kamp med en tett, robust orkestersats der dype messing- og treblåsere dominerer. Men kanskje er det nettopp dette sammenstøtet som har fascinert Tveitt og som gjør konserten til et spennende stykke musikk. 

BFOs flinke harpist Stephane Astier gjorde en kjempeinnsats i denne egensindige og gjenstridige musikken. Slik hun og BFO spilte verket skjønte man at dette er en konsert der det meste skjer i musikkens sprekker – i de korte øyeblikkene når den massive orkesterklangen dempes og man plutselig hører harpens eteriske lyd som en erindring om noe annet, en annen tid, en annen verden.

Etter pausen var det Brahms og den tredje symfonien i en fin tolkning av BFO og ikke minst av kveldens dirigent Juanjo Mena. Hans versjon av symfonien var kanskje langsommere og også noe tyngre enn vi er vant til, men den var konsekvent: I hver eneste sats fant han det helt rette tempoet som fikk musikken til å åpne seg og som skapte sammenhenger på tvers av de mange temposkiftene.

Tristan i motbakke

Bergens Tidende, 07.09.2005

Wagner: Tristan und Isolde

Placido Domingo, Nina Stemme

Orchestra of the Royal Opera House, Covent Garden

Dirigent: Antonio Pappano

EMI

Styrker og svakheter i ny Wagner-tolkning

Den perfekte Tristan og Isolde finnes ikke. Alle de gamle innspilninger har sine styrker og svakheter. Den nye fra EMI er intet unntak. Den har flott orkesterklang og gode sangere i birollene. Pluss Nina Stemme i rollen som Isolde – en overdådig Wagner-sopran med uvanlig fin klang i mellomregistret og en glitrende, kraftfull topp.

Men så var det Placido Domingo, da. Han synger Tristan med fin psykologisk innsikt. Og han synger forbløffende godt. Men når det kreves stemmekraft til å brenne gjennom orkestersatsen eller til å matche Isolde i de store duettene, merker man tydelig at han er over seksti: Fraseringen blir andpusten og stemmen bjeffende. Og derfor blir det aldri noen egentlig musikalsk sammenheng i denne nye tolkningen – dertil er de to hovedpersonene for ulike. De lever, musikalsk sett, i to helt forskjellige verdener.

Pangstart

Bergens Tidende, 03.09.2005

Griegakademiets sangklasse og jazzstudenter

Verk av Strauss, Mozart, Ravel og Prokofiev

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdende og innholdsrik konsert for de nye studentene

Det var musikalsk start for byens nye studenter i går. Pangstart – kan man visst rolig si. For det startet med en smellende utgave av Richard Strauss’ Don Juan. Og det sluttet med en eksplosiv tolkning av fem stykker fra Prokofievs Romeo og Julie-suiter. Røfft, tøfft og fargestrålende – med Bergen Filharmoniske Orkester i flott form og med Andrew Litton som energisk, pedagogisk guide på dirigentpulten og som avslappet, uhøytidelig konferansier kvelden igjennom.  Musikkformidling på  høyt nivå.

For oss vanlige konsertgjengere var kvelden spesielt interessant fordi det var anledning til å høre studenter fra Griegakademiets sangklasse og fra jazzlinjen som solister. Programmet fortalte ikke hva de het – hvilket er synd -- men vi kommer helt sikkert til å høre mer til dem, for her var det talent og sjarm i bøtter og spann. De klassiske sangerne fremførte smakebiter fra Mozarts Tryllefløyten og Figaros Bryllup – og demonstrerte både musikalsk og scenisk nærvær. Jazzlinjen var representert med en klavertrio og en sangerinne. Vi merket oss en god, minimalistisk tolkning av Joni Mitchells ”All I Want” med fin klaversolo, mens et noe overstyrt lydanlegg tok en del av nyansene i Broadway-nummeret ”Aggravatin’ Papa”.

Det var også et ikke annonsert stykke musikk denne kvelden: Litton satte seg ved flygelet og spilte, akkompagnert av et tydelig beveget orkester, andre satsen fra Ravels klaverkonsert -- til minne om orkestrets soloklarinettist Lars Kristian Brynildsen som gikk ut av tiden den 17. august.

Musikalske funn

Bergens Tidende, 24.08.2005

J. S. Bach: H-moll messe

Otto Klemperer, dirigent

EMI

Beethoven: Klaversonater

Solomon, klaver

EMI

Nye gjenutgivelser fra EMI

Hvis du er lei av vår tids Bach med originalinstrumenter, små besetninger, spede guttekor og tynn, gjennomsiktig klang – da er Otto Klemperers monumentale versjon av H-moll messen (BWV 232) fra 1967 noe for deg. Her hører du New Philharmonia Orchestra, BBC’s kor samt en stjerneparade av periodens store sangere – Janet Baker, Nicolai Gedda og Hermann Prey. Og det er klang for alle pengene. Pluss en omhyggelig tolkning der alt er tenkt igjennom, og der alle detaljer har funnet sin rette plass – selv om kanskje ikke alle vil like Klemperers langsomme tempi.

De fleste av platene i EMIs serie «Great Recordings of the Century» lever opp til navnet: Det er, som Klemperers Bach-plate, «store», berømte innspilninger som har holdt seg godt opp gjennom årene. Blant de nyeste utgivelsene finner vi bl.a. Itzhak Perlmans tolkning av Bachs Sonater og Partiaer for solofiolin fra slutten av 1980-årene, og Emil Gilels' innspilning av Beethovens 4. klaverkonsert fra 1957.

EMIs andre serie med gjenutgivelser er mer problematisk. Folk som Herbert von Karajan, Paul Tortelier, Vladimir Horowitz lever ganske vist fullt opp til seriens titel – «Great Artists of the Century» – men deres innspilninger for EMI er i mange tilfeller verken representative eller blant det beste de har gjort. I den nye sendingen er Martha Argerich for eksempel representert med et ujevnt live-opptak fra 2002 av Schumanns klaverkonsert som hun har spilt betydelig bedre i andre sammenhenger.

Men også i denne serien kan man gjøre funn. For eksempel Nathan  Milsteins elegante tolkninger av Prokofievs fiolinkonserter fra 1966. Eller – min favoritt – en streng, usentimental og besettende tolkning av Beethovens Hammerklavier-sonate innspilt av den legendariske pianisten Solomon i 1952, fire år før et slag stanset karrieren hans.

Operettegalla

Bergens Tidende, 19.08.2005

Monika Rebholz, sopran

Joachim Moser, tenor

Dirigent: Peter Guth

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdende kveld med musikk fra wieneroperettens gull- og sølvalder

Alle hadde en fin kveld i Grieghallen i går – publikum, musikere, sangere og, ikke minst, dirigenten selv. Peter Guth kjenner musikken fra wieneroperettens gull- og sølvalder ut og inn, og han fremfører den med en entusiasme og et engasjement som er smittende. Han dirigerer, han spiller fiolin, han forteller anekdoter. Som dirigent er han pedagogisk tydelig med store armbevegelser og kraftig mimikk. Som underholdende formidler bruker han hvert triks i boken – og fanger sitt publikum med musikalske og visuelle gags.

At han også er en fin musiker, glemte man kanskje av og til midt i all postyret, men så glimtet han plutselig til. For eksempel i innledningen til Wiener Blut hvor han spilte fiolinstemmen med den smektende fraseringen og dette karakteristiske, lette tonefallet som virker så naturlig og avslappet, men som er så vanskelig å få til for andre enn nettopp musikere som vokst opp i wiener-tradisjonen. 

Om Bergen Filharmoniske Orkester hadde lært å spille ”wienerisch” av Guth, er vanskelig å si. Men musikerne spilte iallfall nydelig kvelden igjennom -- med luft og svev i valsene og smell og snert i marsjene. Med til Bergen hadde Guth i tillegg to effektive sangere med fin sans for operettegenrens konvensjoner og krav: Monika Rebholz sang en slank soubrette-sopran med trøkk og skarphet i toppen, og ble matchet av Joachim Mosers typeriktige, lett nasale tenor.

Peer Gynt, igjen

Bergens Tidende, 22.06.2005

Edvard Grieg: Scenemusikk fra Peer Gynt

Peter Mattei, Camilla Tilling, Charlotte Hellekant

Ellerhein Girls’ Choir, Estonian National Male Choir, Estonian National Symphony Orchestra

Dirigent: Paavo Järvi

Virgin Classics

Frisk, spenstig plate med sterke sangsolister

Plutselig er det to nye innspillinger av Peer Gynt-musikken på markedet. Hva skal man velge?

Den flotte dobbelt-cd’en med Bergen Filharmoniske Orkester rommer all Griegs scenemusikk pluss store stykker av Ibsens tekst, og er selvsagt et opplagt kjøp hvis man vil ha en fornemmelse av den større dramatiske sammenhengen. Den nye Virgin-platen har ingen tekstutdrag og bare et utvalg av musikken. Allikevel er den et godt – musikalsk – alternativ. For Paavo Järvi og Estonian National Symphony Orchestras tolkning av Griegs musikk er frisk og spenstig. Og i tillegg hører vi Peter Mattei, Camilla Tilling og Charlotte Hellekant – tre unge, sterke sangere som BFO-platens solister ikke kan konkurrere med. 

Historisk

Bergens Tidende, 22.06.2005

Sanger av Gustav Mahler

Dietrich Fischer-Dieskau, baryton

Daniel Barenboim, klaver

EMI

Dietrich Fischer-Dieskau synger Mahler

EMI feirer Dietrich Fischer-Dieskaus 80-års dag med en gjenutgivelse av hans og Daniel Barenboims Mahler-innspilninger fra 1978. De fleste av Mahlers lieder er med: ungdomssangene og «Rückert-lieder», og også orkestersangene «Lieder eines fahrenden Gesellen» og sanger fra «Des Knaben Wunderhorn», her fremført i Mahlers egne, sjeldent hørte klaverversjoner.

I 1978 var Fischer-Dieskau fremdeles på høyden av karrieren, men man hører tydelig at alderen begynner å bli et problem. Stemmen er tynn og usikker i høyden og mangler kraft i forte-partiene. Det er også problemer med bevegeligheten i de mest krevende av Knaben Wunderhorn-sangene. Hørt med nåtidige ører er denne dobbelt-cd’en vel først og fremst interessant som historisk dokument om en berømt sanger. Og om en overforsiktig og overpedagogisk sangstil som er gått ut på dato.

Det fremmede og det velkjente

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.06.2005

I sitt innlegg (8.6) imøtegår Wencke Qvale min anmeldelse av Komische Opers versjon av Händels opera Alcina. Hun mener at David Aldens regi fungerte «som en form for moderne innfallsport til Händel», og at det lyktes ham, sammen med dirigenten Paul McCreesh, å tilføre verket en «befriende fremmedhet». Jeg takker Qvale for et interessant, poengtert innlegg. Jeg har stor sans for mange av synspunktene, men kan likevel vanskelig dele hennes entusiasme for Aldens tolkning.

Qvale oppfatter Komische Opers versjon av Alcina som et resultat av McCreeshs og Aldens felles bestrebelse på å fremstille «en radikalt fremmed» musikalsk verden. Jeg ser den heller som et uproduktivt sammenstøt av to diametralt forskjellige holdninger til et vanskelig stoff. Der McCreesh søker å fremvise den gamle musikkens fremmedhet, søker Alden med pinlig velkjente midler å gjøre dramaet akseptabelt for et moderne publikum. I Aldens regi blir Alcina til «eye candy», til frenetisk, visuell underholdning for folk som er blitt for gamle til MTV.

Det bør naturligvis være ganske stort slingringsmonn for operaregissører, uansett om de jobber med eldre eller nyere materiale. Men det er også grenser for hva som er mulig å gjøre, grenser som tekst og musikk setter i fellesskap. Musikere, sangere og dirigenter har stort sett alltid klar fornemmelse for hvor musikkens grenser går. De synger ikke i moll hvis melodien står i dur; de spiller ikke presto hvis tempobetegnelsen er largo osv. Tidens operaregissører har derimot sjeldent anfektelser, verken når det gjelder tekst, handling eller genre. Og selvsagt er det da litt morsomt at Calixto Bieito starter Un Ballo in Maschera med femten alvorlige menn på fellesdass. Eller at den tuberkuløse Violetta i La Traviata ligger på dødsleiet i pornokostyme og forlater scenen med pakket koffert etter den siste blodstyrtningen. Eller at det ustanselig er gruppesex på scenen i Peter Konwitschnys versjon av Don Giovanni. Morsomt, pirrende, fargestrålende, «og en smule gaga» – som en tysk kritiker skrev om David Aldens oppsetning av Händels Armida der 63 Jesus-figurer av hardgummi på forunderlig vis spiller en helt sentral rolle.

Paul McCreesh peker ganske åpenhjertig på problemet i BT d. 28.5: «En operaregissør kan enten arbeide på musikkens egne premisser eller skape fritt og legge sin forestilling over musikken». David Alden har som de fleste andre av tidens operaregissører valgt den siste løsningen: «derfor er det blitt en teatral produksjon med musikalsk input». Det er vanskelig å være uenig. Den forestillingen vi så i Grieghallen under Festspillene, var ikke en «moderne innfallsport til» Händels opera Alcina, men en fri scenisk fantasi akkompagnert av Händels musikk. En liten paradishage med tilfeldige omkringspaserende arier – som en tysk anmelder skrev.

Peer Gynt i helfigur

Bergens Tidende, 08.06.2005

Edvard Grieg: Peer Gynt

Tale: Svein Sturla Hungnes, Marita Solberg, Kari Simonsen

Sang: Håkon Hagegård, Marita Solberg, Ingebjørg Kosmo

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny dobbelt-CD med Bergen Filharmoniske Orkester

De to orkestersuitene fra Peer Gynt er noen av Griegs mest kjente og kjæreste verker. Men han skrev jo mye mer musikk til Ibsens tekst. Og hvordan fungerer denne musikken egentlig i den større dramatiske sammenhengen? Det spørsmålet kan man vanligvis bare få svar på når stykket en sjelden gang oppføres på et teater. Men nå kommer da Bergen Filharmoniske Orkester med en samlet fremførelse av tekst og musikk på en flott dobbelt-CD med superb SACD-lyd. Stykket er noe forkortet, men ikke mer enn at det går an å få et godt inntrykk av helheten. Og i tillegg får vi høre all Griegs musikk – tolket frisk og levende av et orkester som kjenner Grieg ut og inn, og som kanskje nettopp derfor er i stand til også å blåse nytt liv i de gamle sviskene. Marita Solberg og Ingebjørg Kosmo gir fine tolkninger av Solveig og Anitras sanger. Eneste aber er Håkon Hagegård som synger «Peer Gynts serenade» med uklar, blafrende stemme.

Høye forventninger og ambisjoner

Bergens Tidende, 06.06.2005

Franz Schubert: Die Schöne Müllerin

Johannes Weisser, baryton

Søren Rastogi, klaver

Festspillene

Troldsalen

Johannes Weisser synger Schubert i Troldsalen

Forventningspresset var til å ta og føle på da Johannes Weisser kom inn i Troldsalen for å synge Schuberts «Die Schöne Müllerin». Men allerede etter de første taktene av «Das Wandern», var saken avgjort. Ryktene har talt sant: Her er et ungt sangtalent av de sjeldne. Stemmen er frisk og muskuløs, med full bærekraft i hele det sentrale barytonregistret og med betydelig styrke i det vanskelige toppområdet. I tillegg er Weissers frasering smidig og sømløs, og han klarer uten besvær å blende ned til nesten tonløs pianissimo og opp igjen.

Når en ung, begavet sanger velger å presentere seg med «Die Schöne Müllerin», forteller det noe om høyt ambisjonsnivå. Og presser forventningene ytterlige i været. Men også i denne henseende innfridde Weiser løftene. Vi fikk en levende tolkning av historien om den ulykkelige møllersvennen med fin sans for de mange brå stemningsskiftene i de enkelte sangene. Og med sikker fornemmelse for den tragiske strukturen som preger verket som helhet. Blant annet valgte Weisser, som flere andre av tidens store Schubert-tolkere, å synge de to siste sangene i et betydelig langsommere tempo enn notetekstens «Mässig», slik at motsetningen mellom begynnelsens ungdommelige optimisme og den uavvendelige, tragiske avslutningen skjerpes.

At Weisser er utdannet operasanger, merket man bare på en viss tendens til å åpne stemmen for hurtig og smelle for voldsomt til i forte-passasjene. Og kanskje er det også operasangeren som røper seg i den litt gammeldags, teatralske fremføringen. Der de beste liedsangere vanligvis opptrer som en slags «fortellere» som står på avstand av møllersvennen og «fremviser» hans følelser, lever Weisser seg tydeligvis inn i rollen og «spiller» den med liv og sjel.

På klaverkrakken satt den danske pianisten Søren Rastogi. Også han er en ung musiker i begynnelsen av karrieren, men etter søndagens konsert å dømme er han allerede en fullbefaren liedakkompagnatør. For det er meget lenge siden vi har hørt et så flott og typeriktig Schubert-akkompagment: Diskret, delikat, rytmisk sikkert, både en sterk støtte for Weisser formidable baryton, og en tydelig, selvstendig musikalsk stemme. Vi gleder oss til å høre dette makkerparet igjen.

Åpne vinduer

Bergens Tidende, 05.06.2005

Boulez 80 år

Pierre-Laurent Aimard og Tamara Stefanovich, klaver

Festspillene

Håkonshallen

Festspillene feirer Pierre Boulez med storslått klaverfest

Et spring oppover, en tone med kort forslag, en enkelt isolert tone, et fallende arpeggio. Det er det hele. Men det er nok. Det var i hvert fall nok for Pierre Boulez. Han utviklet hele sin første klaversonate ut fra disse fire minimale gestene.

Han var bare 21 år da han skrev sonaten, en ung, kjepphøy opprører på kollisjonskurs med hele det etablerte musikkliv. Arrogant, uforsonlig, utålmodig. Nå i mars fylte han 80 år, og ble feiret overalt som en av vår tids største dirigenter. Med rette. Men mitt i all viraken omkring dirigenten Boulez glemmer man ofte den unge revolusjonære og visjonære komponisten som en gang tok mål av seg til å forme hele samtidsmusikken i sitt bilde.

Derfor er det bare å si takk for at Festspillene valgte å feire 80-åringen med en storslått konsert der hans klavermusikk sto i sentrum. Og det var ikke hvem som helst som var hentet til Bergen for å guide oss. I dag er Pierre-Laurent Aimard en etterspurt pianist som dekker hele det klassiske kjernerepertoaret. Men han var i sin tid huspianist i Boulez’ Ensemble InterContemporain og er formentlig den pianisten i verden som er mest fortrolig med klavermusikken. Sammen med unge bulgarske Tamara Stefanovich førte Aimard oss gjennom stort sett alle Boulez’ klaververker i kronologisk orden, fra de tre klaversonatene frem til alderdomsverket «Incises».

Boulez siteres ofte for bemerkningen om at organisert delirium er hans musikalske ideal. I Aimard og Stefanovichs imponerende tolkninger får denne forslitte frasen mening. Kvelden igjennom demonstrerte de hvordan Boulez trang til å gjennomsystematisere musikken hele tiden brytes med en streben etter «å åpne vinduer» som Aimard formulerte det: åpne verkene mot det improviserende, det spontane, det uventede.

Det ble åpnet mange vinduer denne kvelden. Og vi fikk en oppvisning i helt usannsynlig, umenneskelig klaverteknikk. For Boulez’ musikk er ikke alene komplisert tenkt og konstruert, den er nesten umulig å spille. Lørdag kveld klarte Aimard og Stefanovich ikke bare å spille alle notene. De fikk dem også til å klinge og bli til levende musikk

Vokalkunst

Bergens Tidende, 04.06.2005

Randi Stene, mezzosopran

Håvard Gimse, klaver

Festspillene

Logen

Randi Stenes store musikalske og sceniske talent

I begynnelsen var mobiltelefonen. Og mobiltelefonen var i Logen. Hvor den kimte og kimte – og totalt ødela Randi Stenes introduksjon til kveldens program. Men da alt hadde roet seg, og musikken endelig startet, ble det allikevel en hyggelig kveld. Der en avslappet Stene demonstrerte mange forskjellige sider av sitt store musikalske og sceniske talent.

Både i den innledende avdelingen med sanger av Reynaldo Hahn og i det avsluttende Sibelius-utvalget, var det de voldsomme, dramatiske følelsesuttrykkene som dominerte slik at man av og til nesten hadde en følelse av at denne imponerende stemmen er for stor til denne verden – eller i hvert fall til et lokale som dette. Men inn imellom fikk vi også høre Stene fra den mer avdempete siden i en serie humørfylte folkelige amerikanske sanger i arrangement av Aaron Copland. Og at hun også forstår å blende stemmen ned, helt ned i det intime, ømme registret, demonstrerte hun med en nyansert tolkning av danske Peter Heises versjon av Solveigs sanger fra Peer Gynt.

Håvard Gimse var kvelden igjennom en lydhør, kongenial akkompagnatør. Og hadde i tillegg en fin soloavdeling med korte klaverstykker av Sibelius.

Musikalsk slektskap

Bergens Tidende, 02.06.2005

Verk av Schönberg og Valen
Florian Kellerhals (fiolin), Hjalmar Kvam (cello), Nils Henrik Asheim (klaver), Vidar Austvik (fløyte) og Håkon Vestly (klarinett).

Festspillene

Troldhaugen

Fartein Valen møter Arnold Schönberg på Troldhaugen

Det ble spilt samtidsmusikk i Troldsalen på torsdag. Riktignok var verkene skrevet mellom 1907 og 1935. Likevel virket musikken høyst levende og nåtidig. Sterk og radikal i uttrykket. Kompromissløs på en måte som får mye av vår tids musikk til å virke blek og konfliktsky. Men så var det da også verk av Fartein Valen og Arnold Schönberg det dreidde seg om. Komponisten og pianisten Nils Henrik Asheim hadde sammensatt et interessant, tankevekkende program som han fremførte sammen med medlemmer av Stavanger Symfoniorkester under ledelse av fiolinisten Florian Kellerhals.

Det er mye som forbinder Valen og Schönberg: De har et felles utgangspunkt i senromantikken. De er begge lidenskapelig opptatt av kontrapunktiske former. De bryter begge med den høyspente ekspressionismen og tar spranget inn i en uviss, atonal framtid. Alt dette er velkjent. Det fine med torsdagens konsert var at man her faktisk fikk demonstrert slektskapet, ikke som musikkhistorisk pensum, men som klingende musikk. Slik at man formelig kunne høre forbindelseslinjene avtegne seg i luften – mellom Schönbergs Sechs Klavierstücke op. 19 og Valens Fire klaverstykker op. 22, og mellom de to oppbruddsverkene, Schönbergs Kammersinfonie nr. 1, op. 9, spillet i Anton Weberns transkripsjon, og Valens Trio, op. 5.

Spesielt de to siste verkene fikk en overbevisende sterk og temperamentsfull fremførelse. Asheims transkripsjon for kvintett av Valens orkesterverk Nenia, op. 18 virket derimot litt for spinkel og sprikende i uttrykket. Dessuten bør det vel for god ordens skyld bemerkes at det ikke – absolutt ikke – var noen god ide å la Florian Kellerhals spille fiolinminiatyrer skrevet av Asheim inne mellom satsene i Schönbergs Sechs Klavierstücke og Valens Fire klaverstykker. Selv i disse postmoderne samplingtider gjelder prinsippet om «droit morale» fremdeles. Det er fremdeles grenser for hva man kan tukle med. Moralske grenser. Og kunstneriske.

Markedsføring

Bergens Tidende, 01.06.2005

Henning Kraggerud, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, klaver

Harald Herresthal, Ole Bernt Frøshaug

Festspillene

Logen

Henning Kraggeruds Ole Bull

Det er bare å ta hatten av for Aslak Aarhus og Vision Film AS. De gutta er helproffe når det gjelder markedsføring. Det er nå fire år siden at Aarhus røpet planene sine om å lage en dokumentarfilm om Ole Bull. Og i alle disse årene har de klart å få avisene til å skrive om saken. Igjen og igjen.

Filmen skulle opprinnelig lanseres på kino høsten 2002. Den er fremdeles ikke ferdig, men mandag kveld i Logen fikk vi i det minste en liten smakebit. Eller rettere: En 90-sekunders reklamesnutt – for å være helt presis.

I øvrig gikk kvelden med at professor Harald Herresthal som er konsulent på prosjektet, fortalte et par anekdoter om Ole Bull. Ole Bernt Frøshaug som er produsent på prosjektet, fortalte et par anekdoter om opptakene. Henning Kraggerud som spiller fiolin i prosjektet, fremførte et par korte Ole Bull-stykker akkompagnert av pianisten Jorunn Marie Bratlie. Herresthal og Frøshaug var rørende enige om at Kraggerud er en fantastisk fiolinist. Og at han gjør en kjempejobb i filmen. Kraggerud smilte beskjedent og fortalte et par anekdoter om filmopptakene. Og fikk i tillegg publikum til å klappe for Chi Mei Optoelectronics, et taiwansk firma som produserer TV-skjermer, og som eier Ole Bulls Guarneri-fiolin som han har fått lov å låne til prosjektet. Hele seansen tok en snau time.

Et PR-jippo som dette er vanligvis gratis. Og vanligvis blir det servert hvitvin og snacks til de fremmøtte. Denne kvelden hadde de fremmøtte betalt mellom 150 og 300 kr. pr. billett. Og arrangementet ble presentert som en del av Festspillprogrammet under tittelen «Henning Kraggeruds Ole Bull». Hvordan Aarhus og Vision Film har klart å få dette til, må gudene vite. Som sagt: Her er det bare å ta hatten av. De gutta er helproffe når det gjelder markedsføring. Om de også kan lage film, gjenstår å se.

Studentrevy med innlagt banan

Bergens Tidende, 31.05.2005

Händel: Alcina

Geraldine Mc Greevy, Annette Markert, Brigitte Benz-Geller, Caren van Oijen, Markus Schäfer, Elisabeth Starzinger, Nanco de Vries.

Regi: David Alden

Scenografi : Gideon Davey

Gabrieli Consort & Players,
Komische Oper Berlin

Dirigent: Paul McCreesh

Festspillene

Grieghallen

Fra tragedie til farse. Komische Oper fremfører Händels Alcina

Når historien gjentar seg, blir tragedie til farse – sa en klok mann en gang. Det er noe om snakken. I hvert fall når det gjelder Händels operaer.

Ta for eksempel historien om Alcina slik Komische Oper forteller den. På Händels tid var Alcina en ”opera seria”, en opera med heroisk og tragisk innhold, en innfløkt, storslått historie om grusomme forvandlinger, voldsomme lidenskaper, ulykkelig kjærlighet og stor lidelse. I Grieghallen på søndag ble den fremført som studentrevy med innslag av forvekslingskomedie, med slapstick, halsbrekkende stunts og gags på stripe.

Det var morsomt. Det var imponerende. Det var ofte visuelt overrumplende. Og det var hele tiden underholdende. Men med Händels opera Alcina hadde det lite eller intet å gjøre. Det hadde til gjengjeld den musikalske fremførelsen. I orkestergraven satt Paul McCreesh og hans Gabrieli Consort & Players og la et typeriktig grunnlag, rikt på delikate fargenyanser. Og på scenen var samlet en formidabel gruppe sangere. Sopranen Geraldine Mc Greevy sang rollen som den demoniske trollkvinnen Alcina med imponerende uttrykkskraft og overbevisende autoritet, og fikk sterkt motspill fra mezzosopranen Annette Markert i bukserollen som Ruggiero. I de mindre rollene briljerte Brigitte Benz-Geller og Caren van Oijen som henholdsvis Morgana og Bradamante. Blant de få mennene i ensemblet merket man seg spesielt Markus Schäfer i rollen som Oronte.

Det ble en kveld med vokalkunst på høyt nivå. Og vokalkunst må til. For Händels Alcina er – ganske enkelt – en lang serie høyspente, følelsesladede og virtuose arier. Som regissøren David Alden hele tiden gjør sitt beste for å sabotere. Selvsagt er det mye i denne gamle operatradisjonen som i dag forekommer oss komisk. Og selvsagt er det vanskelig å gi relativt stillestående arier et dynamisk scenisk uttrykk som kan holde interessen fangen hos et moderne publikum. Men disse problemene løser man ikke ved å konstruere en helt ny historie og redusere Händels musikk til tilfeldig bakgrunnsakkompagnement – og så i øvrig la en gruppe forvirrede menn løpe over scenen med bananklaser hver gang det er utsikt til at noen vil begynne å ta musikken alvorlig.

Da Geraldine Mc Greevy i andre akt sto alene, helt fremme på scenen, foran teppet og sang slutningen av ”Ah! mio cor”, ga hun en overbevisende demonstrasjon av at Aldens febrilske strategi ikke er nødvendig. Denne musikken er fremdeles sterk nok, uttrykksfull nok, dramatisk nok i seg selv, fortalte hun – etter å ha måttet synge første delen av arien liggende på gulvet sammen med en kjempekrokodille.

I stemmens grenseland

Bergens Tidende, 30.05.2005

Verk av Tan Dun, Evan Ziporyn, Philip Glass og Iva Bittová

Bang on a Can All-Stars

Festspillene

Håkonshallen

Blandet program med Bang-on-a-Can All Stars

«Qi Liu Wu Si San Er Yi» - roper musikerne. De teller ned fra 7 til 1. På kinesisk. Og da er det i gang: Bang-on-a-Can All-Stars kaster seg inn i «Concerto for Six», et stykke skrevet av Tan Dun i 1998 for nettopp denne gruppen og for nettopp denne merkelige besetningen: bassklarinett, cello, el-gitar, slagverk, kontrabass og preparert klaver.

Alle musikalske parametere i Tan Duns verk er basert på tallrekken fra 7 til 1. Det høres kanskje tørt og teoretisk ut, men slik virker det ikke i praksis. I gruppens entusiastiske og innforståtte tolkning blir «Concerto for Six» et lystig, fritt improviserende verk der alle den gamle avantgardens triks røres sammen og fremføres med høyt humør og ironisk distanse. Her må man ganske enkelt overgi seg.

Det var betydelig vanskeligere å bli revet med i de to neste verkene. Først «Music from Shadowbang», fire korte, karakterløse stykker scenemusikk skrevet av Bang-on-a-Can’s klarinettist Evan Ziporyn. Og deretter «Music in 5ths», et verk fra Philip Glass’ revolusjonære fase med uendelig kvernende repetisjon av en enkel frase i rene kvinter, et verk som postulerer å være i bevegelse, men som musikalsk sett står på stedet hvil.

Etter pausen kom den tjekkiske fiolinist og sanger Iva Bittová vandrende og syngende gjennom Håkonshallen. Etter en stund sluttet Bang-on-a-Can All-Stars seg til henne og sammen fremførte de hennes «Elida», en suite basert på tekster av den tjekkiske dikteren Vera Chase. Der vi før pausen hadde vært i New York sammen med storby-avantgarden, var vi etter pausen i et merkelig, ubestemmelig område. For i Iva Bittovás musikalske univers er det litt av hvert og ingen faste konturer: Her møter Edith Piaf, Björk og Mari Boine hverandre. Her er det østeuropeisk popmusikk, kabaretsanger, noe som høres ut som slavisk folklore, heavy metal. Og det hele sprites opp med ekspressivt fiolinspill og Bittovás imponerende vokalteknikk som presser stemmen ut i ekstremene. I et grenseland der musikk blir til skrik og støy.

Kvartettkultur

Bergens Tidende, 29.05.2005

Verk av Sjostakovitsj, Mansurjan og Beethoven

Rosamunde-kvartetten

Festspillene

Logen

Salige tolkninger av den store wienertradisjonen

At kvartetten henter navnet sitt fra et av Schuberts mest berømte verk, sier vel allerede noe om hvordan landet ligger. Og når da Rosamunde-kvartetten slutter konserten med å spille Beethovens tredje Razumovskij-kvartett er det ingen tvil. Her er fire musikere som har funnet sammen for å feire kammermusikken fra den store wienertradisjonen. Og som behersker denne musikken til fingerspissene. De gir en ungdommelig, frisk fremføring av Beethoven der alle satsene spilles dansant med flott markering av det underliggende rytmiske drivet. Gjennom hele verket er tolkningen finslipt med alle stemmer avstemt mot hverandre. Det er de duse klangfargene som dominerer, men det spilles samtidig med fin sans for det fremadrettede i denne uregjerlige musikken som hele tiden er ved å sprenge seg ut av de tradisjonelle rammene.

Ekstranummeret er den langsomme satsen fra Haydns «Reiter»-kvartett (Hob. III:74) – en salig tolkning der alle dynamiske markeringer er på plass og alle detaljer står lysende klart uten at den store overgripende strukturen forsvinner. Et skoleeksempel på hvordan slik musikk skal spilles.

Men klassisk kvartettkultur er ikke nødvendigvis det rette utgangspunktet når det gjelder musikk fra det 20. århundre. Det merket vi før pausen der Rosamunde-kvartetten ga en veldig kultivert, veldig avdempet og temmelig karakterløs tolkning av Sjostakovitsjs strykekvartett nr. 11. En mer røff tilnærming ville uten tvil ha gjort underverker her.  Om dette også ville hjulpet på fremføringen av armenieren Tigran Mansurjans strykekvartett nr. 2 er vanskeligere å si. Her var problemet nok snarere at verket i seg selv er blekt og fargeløst.

Drama for øret

Bergens Tidende, 11.05.2005

Ludwig van Beethoven: An die Ferne Geliebte, op. 98

Franz Schubert: Schwanengesang D957

Matthias Goerne, baryton

Alfred Brendel, klaver

Decca

Historisk begivenhet i Wigmore Hall

Her er et nytt liveopptak med Matthias Goerne og Alfred Brendel, innspilt i november 2003 i Londons Wigmore Hall, bare et par uker etter deres kritikerroste versjon av Schuberts «Winterreise» (anmeldt 23.06 2004).

En historisk begivenhet – skrev en engelsk anmelder om novemberkonserten. Det forstår man når man hører platen. For her får vi to gjennommusikalske og gjennomtenkte tolkninger som snur opp og ned på de fleste vante forestillinger om liedgenren. Det starter med at Goerne og Brendel bryter gjennom overflaten på musikkhistoriens første sangsyklus, Beethovens «An die Ferne Geliebte», og demonstrerer at det under de regelmessige, nesten klassiske formene ligger et storslått, fragmentert moderne verk som peker fremad mot sentrale momenter hos en Schubert eller en Schumann. Og det andre verket på platen er da nettopp Schubert – hans «Schwanengesang» fremført så inntrengende, så dramatisk at man med en gang innser at heller ikke dette verket noensinne vil bli det samme igjen. For Goerne og Brendel forteller såvisst ikke den vanlige, koselige, småsentimentale historien om ung, ulykkelig kjærlighet. Hos dem er «Schwanengesang» blodig alvor, en vill, uregjerlig sangsyklus om store følelser, om smerte, om voldsomme lidenskaper, om tap. Et drama for øret.

Kildevann og cocktails

Bergens Tidende, 30.04.2005

Verk av Sibelius, Hvoslef og Nordheim

Marius Hesby, trombone

Ingar Bergby, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Uroppførelse av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO.

  

Ingar Bergby og BFO spiller Sibelius’ sjette symfoni. Tolkningen er nøktern og saklig, og nettopp den litt tørre spillestilen passer fint til denne musikken som alltid står i fare for å bli pompøs og overdådig. Når verket som helhet likevel får en noe stillestående karakter, skyldes det ikke bare at Bergby hele tiden sikter seg inn mod de små detaljene; det er selve utgangspunktet, det musikalske materialet, som er problemet. Verket er bygd på den såkalte ”finske femklang”, en moll-aktig femtoneskala som gir begrensede utviklingsmuligheter. I tillegg er det en stadig rullerende gjenbruk av korte fraser slik at faren for ensformighet alltid er overhengende.

Sibelius valgte bevisst denne rettlinjede, overskuelige musikalske konstruksjonen. Verket hans skulle være som rent, finsk kildevann, en motgift mot de yngre, modernistiske komponistenes grumsede blandinger, sa han. Og da er det vel rimelig at det etter pausen sto nettopp moderne cocktails på programmet.

Størst interesse knyttet det seg til uroppførelsen av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO. Det er snakk om en kort, tradisjonalistisk trombonekonsert i tre satser der solostemmen konstant eksponeres på bakgrunn av en effektfull, orkestersats. Det er en del solopassasjer som krever betydelig virtuositet, men først og fremst fokuseres det på trombonens klangbredde. Den unge trombonisten Marius Hesby løste alle problemer med autoritet og musikalitet.

Først et stykke solid Sibelius, og så stigning frem mot Arne Nordheims Fonos. Slik så det ut når man leste programmet for denne torsdagskonserten. Men det er vanskelig å styre dramaturgien når det er levende musikk det dreier seg om. Og denne kvelden kom det musikalske klimakset faktisk ikke til slutt, men rett etter pausen -- med fremførelsen av Antigone, Ketil Hvoslefs symfoniske variasjoner for orkester. Verket er skrevet i 1982, men er fremdeles et spillevende, ekspressivt verk, en fantasifull kjede av både dramatiske og underfundige klangeksperimenter båret frem av markant, rytmiske figurer i slagverket.   

En skattkiste

Bergens Tidende, 27.04.2005

Bellini: Norma

Maria Callas, sopran

Scala-operaens kor og orkester

Tullio Serafin, dirigent

Naxos

Eventyrlige, nyrestaurerte Callas-innspilninger på Naxos

Rollen som Bellinis Norma gjorde Maria Callas til superstar. Hun sang rollen på alle de store scenene i Italia, og hun fikk det store internasjonale gjennombruddet da hun debuterte med den på Covent Garden i London i 1952 og senere på Metropolitan i New York i 1956.

Den første platen med hennes tolkning av denne rollen kom i 1954, innspilt med Scala-operaens kor og orkester. Den er nå gjenutgitt på Naxos – sammen med en skattkiste av andre Callas-klassikere. For copyrighten til de gamle innspillingene er gått ut. Og det har fått Naxos-folkene til å gå i gang med et grandiost prosjekt, der tryllekunstneren Mark Obert-Thorn finner frem gamle LP-plater og renser lyden opp – og oppnår et fantastisk resultat.

Klangen er dyp, skarp og klar – betydelig bedre enn man noensinne har hørt disse innspilningene før. Og midt i det hele stråler den unge Callas. Med en stemme som har et dramatisk uttrykk og en sårbarhet man aldri har hørt, verken før eller siden.

En stor, overveldende, bevegende opplevelse, med andre ord. Og etterpå er det så hennes versjoner av Donizettis Lucia di Lammermoor og Verdis La Traviata, av Bellinis I Puritani, Puccinis Tosca og Ponchiellis La Gioconda.

Og så er dette oven i kjøpet billige plater! Spring til platebutikken, folkens!

Musikalske pannekaker

Bergens Tidende, 13.04.2005

Tsjaikovskij: 18 Pieces, op. 72.

Mikhail Pletnev, klaver

DG

Underholdende miniatyrer for klaver

«De er umodne og betydningsløse», sa Tsjaikovskij om disse 18 miniatyrer for klaver. Han kalte dem for sine «musikalske pannekaker» og slo fast at han bare skrev dem for å tjene penger. Men han likte å skrive dem, og han var god til det. Det hører man på dette live-opptaket med Mikhail Pletnev som demonstrerer at det faktisk gjemmer seg mye god musikk i disse pannekakene.

Det er snakk om underholdningsmusikk, lette, elegante stykker beregnet til 1800-tallets intime salonger – men også stykker som krever et velopplagt, innforstått publikum: For her er det hele tiden små ironiske poenger og muntre spark til kjente musikkgenrer og komponister – for eksempel morsomme parodier på Chopin og Schumann og subtile imitasjoner av tidens populærmusikk. Pletnev spiller det hele med teknisk briljans, men virker kanskje av og til litt vel misjonerende – som om han forsøker å gjøre denne musikken større enn den egentlig er. Som ekstranummer gir han en sublim, åndeløs tolkning av Chopins Nocturne nr. 20. Og når den er ferdig, har man glemt alt om Tsjaikovskijs små pannekaker.

Duggfrisk og oppegående

Bergens Tidende, 30.03.2005

Boulez: The Three Piano Sonatas

Paavali Jumppanen, klaver

DG

Boulez Conducts Boulez

Ensemble Intercontemporain

Hilary Summers, mezzosopran

DG

Suverene tolkninger av Boulez-verker

Påskelørdag fylte Pierre Boulez 80 år. Disse to platene, utgitt for anledningen, er en sterk påminnelse om at han ikke bare er en fremragende dirigent, men en av tidens største komponister – selv om han nesten ikke har skrevet noe de siste mange årene. Det er ellers opplest og vedtatt blant samfunnets musikalske støtter at hans komposisjoner er kalde og umenneskelige, at hans arroganse og uforsonlige radikalitet førte musikken inn i en blindgate på femtitallet osv. Men lytt da til disse platene!

Lytt til den finske pianisten Paavali Jumppanen som fremfører de tre klaversonatene med cool intelligens og autoritet. Lytt til hans imponerende, på en gang nøkterne og intense tolkning av den andre sonaten, det verket der Boulez satte seg fore å destruere de klassiske satsformene og «pulverisere lyden».

  

Og lytt til Le Marteau Sans Maître, hans musikalske fantasi over tre dikt av René Char, skrevet for mezzosopran og et kammerensemble dominert av orientalsk slagverk. På Boulez Conducts Boulez fremfører Ensemble Intercontemporain den i en krystallklar tolkning der alle detaljer er på plass, og musikkens fargestrålende, glimtende, skinnende nyanser forteller at han har lært et og annet av Debussy og Messian.

De fleste verkene på disse platene er 40-50 år gamle. Men de virker duggfriske og betydelig mer oppegående enn det meste av den musikken som skrives i dag. I sin tid ble de ansett som hermetiske, uspillelige. I dag løser Paavali Jumppanen og musikerne i Ensemble Intercontemporain alle tekniske problemer. Og forløser musikken, får den til å leve og puste fritt. Dette er selvsagt ikke musikk du spiller til lørdagskosen eller mens du vasker opp. Det er musikk som krever ro, konsentrert lytten, musikk som forlanger å bli tatt på alvor. Slik all stor musikk gjør det.

Flagstad i London

Bergens Tidende, 30.03.2005

The Very Best of Kirsten Flagstad

EMI

Stemmen som brenner seg gjennom tiden

Kirsten Flagstad var med på om lag tusen plater i perioden 1913-59. Den nye dobbelt-cd’en rommer bare en brøkdel, en serie EMI-innspilninger fra 1948-1952. Men selv om det her tegnes et begrenset bilde av hennes kunst, og selv om innspilningene er gjort sent i karrieren, er det mye å glede seg over – imponerende, kraftfulle Wagner-arier; svisker fra Gluck og Purcell; og Grieg-sanger i svulmende orkesterversjoner. Det hele innspilt i London med Philharmonia Orchestra.

Platene demonstrerer også noe av Flagstads enorme spennvidde. Her er en inderlig, avdempet tolkning av Wagners Wesendonck-lieder med Gerald Moore ved klaveret. Og det slutter med en tordnende «Mild und leise» fra Tristan und Isolde med Philharmonia Orchestra dirigert av Wilhelm Furtwängler.

Det er ikke noe som eldes raskere enn plater med vokalmusikk. De fleste innspilninger fra årene omkring 1950 er for lengst utdaterte. Men ikke Flagstads. Hennes stemme brenner seg igjennom tiden, og klinger klart og sterkt den dag i dag.

Planmessig fremrykning

Bergens Tidende, 18.03.2005

Terry Riley: «In C»
Bergen In C Orchestra

Borealis

Logen

På tur gjennom minimalismens klassiker med lommekjent guide

Mange hadde funnet veien til Borealis-konserten i Logen torsdag kveld. Men så var det da også festivalkomponisten Terry Rileys berømte «In C» fra 1964 som sto på programmet, det stykket som for alvor satte minimalismen på landkartet, og som skapte uventede forbindelser mellom periodens musikalske avantgarde og de mer tilbakelente delene av ungdomskulturen.

«In C» er skrevet for uspesifiserte instrumenter. Og er siden blitt oppført i alle tenkelige versjoner – fra soloklaver til fullt symfoniorkester. Den versjonen vi hørte torsdag kveld, ble spilt av «Bergen In C Orchestra», et brokete ensemble av lokale musikere på bl.a. hardingfeler, klaver, synth, akkordion og jew harp. Og med Krihsna Blatt på sitar, Rileys sønn på gitar, og Riley selv som sanger.

Grunnmaterialet er femtitre moduler, alle i C-dur. De enkelte musikerne kan fritt gjenta hver modul så lenge de ønsker det før de går videre og spiller den neste i rekken. I de beste versjonene oppstår det på denne måten en flimrende, bevegelig lydstruktur. Det skapes bestandig nye, rytmisk skeive mønstre når de ulike modulene legges ovenpå hverandre. Samtidig med at modulenes fastlagte rekkefølge gir musikken en slags retning.

Torsdagens versjon var betydelig mer behersket og tradisjonell, nærmest andektig, tydelig preget av musikernes respekt for den gamle guruen. Her var det sjelden noen som tok selvstendig initiativ til å skifte modul. De fleste endringer ble satt i gang av Riley selv. Og da en lokal tablaspiller sent på kvelden ble litt for heftig og begeistret, ble han hurtig kaldt til orden. Resultatet ble en temmelig bastant, rytmisk tung versjon uten de helt store overraskelsene, en planmessig fremrykning ledet av en lommekjent guide. Men av og til var det der så allikevel – dette som man alltid forbinder med «In C»: Det plutselige glimtet, det overrumplende skiftet når det musikalske kaleidoskopet dreies, og de små fargede brikkene faller på plass i et nytt mønster.

Et musikalsk visittkort

Bergens Tidende, 02.02.2005

Arier av Gounod og Massenet

Rolando Villazón, tenor

Orchestre Philharmonique de Radio France

Evelino Pidò

Virgin Classics

Rolando Villazón synger franske arier

Mens Rolando Villazóns sensasjonelle debutplate ennå ligger og snurrer i CD-spilleren, kommer her en ny plate. Og enda en gang blir man overrumplet og overveldet. For en stemme! For en musikalitet! For en uttrykkskraft! Her er en tenor som har alle de kvalitetene man har drømt om siden Bergonzi og di Stefano pensjonerte seg.

Platen er, som den foregående, et musikalsk visittkort. Denne gang presenterer Villazón seg med highlights fra Gounods og Massenets operaer – en serie korte arier som alle varer om lag fire minutter, og som alle ender med store følelsesutladninger på den høye C. Men etter de første fem-seks stykkene, begynner man å lenges etter å høre ham i et større format. Så altså, kjære Virgin Classics: Nu må det bli slutt med smakebitene. Nu vil vi høre Rolando Villazón i helfigur, i en hel, skikkelig opera. Takk!

En pianist på randen

Bergens Tidende, 22.01.2005

Verk av Irgens-Jensen, Beethoven og Dvorak

Solist: Olli Mustonen, klaver

Dirigent: Dirk Joeres

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Eksentriske fraseringer og nervepirrende spenning

Olli Mustonen er klaverets enfant terrible, en pianist som alltid skaper liv og røre omkring seg. Og som har en helt særegen evne til å splitte publikum. Han er bisarr, forsert, utålelig maniert, mener noen. Andre fremhever hans formidable teknikk og roser skarpheten og klarheten i hans tolkninger av kjente verk. Hans fremførelse av Beethovens klaverkonsert nr. 2 torsdag kveld ga argumenter til begge leirer. For her fikk vi på den ene side alle de berømte manerene: grandiose håndbevegelser, eksentriske fraseringer, merkverdige skift i styrke, temposkift så overraskende og så plutselige at orkester og dirigent hadde vanskelig med å henge med i svingene. Men her var også en friskhet og spontanitet i fremførelsen som kledde Beethovens ungdomsverk. Her var hele tiden utprøvning av muligheter. Og en smittende glede over hvert eneste nytt innfall. 

Gevinstene ved Mustonens strategi er åpenbare: Kjente verk fremstår som fremmede og nye. Man merker fort at situasjonen er uavklart, at noe rart og forunderlig kan skje hvert eneste øyeblikk. Hvilket gir fremførelsen en egenartet, nervepirrende spenning. Omkostningene er like så åpenbare: På en kveld som denne beveger Mustonen seg permanent på randen av katastrofen. Det blir mange uklare fraseringer, mange slagfeil, løp som starter for hurtig og slutter for tidlig, osv. Men når eksperimentene lykkes, er resultatet sublimt. Kjedelig er det aldri. 

Dvoraks fikk sitt internasjonale gjennombrudd med den sjette symfonien der han presenterte seg som komponist i den wienerklassiske tradisjonen med åpenlyse referanser til Beethoven og til Brahms, hans store samtidige. I den syvende symfonien fortsetter han i samme sporet med stram satskonstruksjon og utrettelig bearbeidning av store tematiske kontraster. Samtidig har symfonien også en voldsom ekspressivitet som peker vekk fra tradisjonen.  Det var spesielt dette som BFO og den glimrende tyske dirigenten Dirk Joeres la vekt på under kveldens fremførelse der symfoniens underholdende aspekter stod sentralt mens de mer akademiske aspektene var tonet kraftig ned.

Og så må vi huske å få med at konserten startet med en nydelig fremførelse av Ludvig Irgens-Jensens Pastorale religioso, et kort, vakkert stykke musikalsk nasjonalisme fra 1930-tallet.

Celloens stemme

Bergens Tidende, 19.01.2005

Truls Mørk

Schumanns cellokonsert, Blochs Schelomo og Bruchs Kol Nidrei

Orchestre Philharmonique de Radio France

Paavo Järvi, dirigent

Virgin

Truls Mørk med elektrisk tolkning av romantisk musikk

Det er en gammel traver, et av de sentrale verkene i cellolitteraturen. Han har spilt det mange ganger før, både på konsert og på plate. Man skulle tro det var umulig å gjøre noe nytt med slikt. Men på denne platen får Truls Mørk likevel Schumanns cellokonsert til å klinge annerledes enn man har hørt det før. Tonen er slank og lys, og det er noe dirrende, sitrende over hele fremførelsen, noe som klær dette gamle, erkeromantiske verket.

Stemningen er tungere og tonen mørkere på resten av platen, men det er samme fornemmelse av elektrisitet og høyspenning når Mørk kaster seg inn i Bruch’s «Kol Nidrei» og Blochs hebraiske rapsodi «Schelomo». Der celloen blir en klagende stemme som løfter seg anropende og bønnfallende over Orchestre Philharmonique de Radio France.

Mørke farger

Bergens Tidende, 19.01.2005

Schubert: Klaversonate i B-dur (D960)

Leif Ove Andsnes

EMI

Fremragende tolkning av Schuberts siste sonate

Når Leif Ove Andsnes spiller Schuberts siste sonate, er det de mørke fargene som dominerer. Der andre pianister er tilbøyelige til å tone ned og glatte ut, presenterer han førstesatsens hovedtema med en liten ekstra aksent på dissonansene. Og spiller resten av verket derfra: med stadig understrekning av de musikalske og følelsesmessige konfliktene. Resultatet er blitt en fremragende tolkning av et av de mest komplekse verkene i klaverlitteraturen – en lavmælt, ettertenksom meditasjon over motsetningene i Schuberts korte liv. Og en gjennommusikalsk demonstrasjon av hvordan Schubert med dette verket sprenger den klassiske sonateformen innefra.

Platen slutter som vanlig med Andsnes i rollen som akkompagnatør for den affekterte, selvnytende tenoren Ian Bostridge. Dette er en kombinasjon som EMIs marketingsavdeling har funnet på, men som heller ikke denne gang gir musikalsk mening.