Musikernes musiker

Bergens Tidende, 01.10.2005

Verk av Milhaud, Mozart og Beethoven
Dirigent og solist: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Klarhet og dramatikk. Philippe Entremont gjester Bergen

Når Philippe Entremont besøker Bergen Filharmoniske Orkester, kan man være sikker på at det skjer noe flott i Grieghallen. Han er en fremragende pianist, en stor dirigent og en musikernes musiker som alltid får orkestret til å yte sitt aller beste. Når det gjelder musikk i spennet fra Haydn til Schubert er han suveren. Han er rutinert – både som pianist og dirigent – men musikken blir aldri rutine for ham. Det er alltid noe på spill, noe som skal formes på en ny måte, noe som skal organiseres annerledes enn før.

Vanligvis har han en klaverkonsert av Mozart på programmet. Denne torsdag kveld var det nr. 21 – som han dirigerte fra pianokrakken og spilte slik at man glemte alt om Bo Widerberg og «Elvira Madigan». I Entremonts og BFOs tolkning var det ikke et snev av romantisk svensk sommer og Pia Degermark i slow motion, men bare ren, sterk musikk – spilt med utsøkt kammermusikalsk fornemmelse av både solist og orkester.

I Mozart fokuserte Entremont på spenningen mellom den krystallinske klarheten i de raske passasjene og de dramatiske følelsesutbruddene i den langsomme andresatsen. I fremførelsen av Beethovens 4. symfoni etter pausen var det overgangen fra wienerklassisismens fornuft til romantikkens følelse som var det sentrale prosjektet. Det ligger ikke mange år mellom Mozarts klaverkonsert og denne muntre, nesten elegante, symfonien, men i Entremonts tolkning merker man likevel at Beethovens musikk er skrevet i en ny tid, i en verden der de følelsesmessige investeringene er annerledes og risikoen for sammenbrudd større.

Tradisjonen tro hadde Entremont også et stykke nyere musikk på programmet, denne gang var det Darius Milhauds ballettmusikk «La création du monde» fra 1923, et morsomt, nesten rørende, musikalsk kuriosum fra en svunnet tid. Det er snakk om «jazz-inspirert» musikk – sier musikkhistorikerne. Men «La création du monde» er først og fremst et vitnesbyrd om hvor fremmed og nærmest uforståelig den nye amerikanske musikken må ha virket på samtidens europeiske komponister. I Milhauds rådville versjon er «jazz» en serie musikalsk usammenhengende effekter – tradisjonell europeisk salongmusikk spritet opp med dissonante blåserklanger, sirupsklisne saxofonlinjer, klagende klarinetter pluss helt ubetalelig stivbent rytmikk i slagverket.