Musikernes musiker

Bergens Tidende, 01.10.2005

Verk av Milhaud, Mozart og Beethoven
Dirigent og solist: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Klarhet og dramatikk. Philippe Entremont gjester Bergen

Når Philippe Entremont besøker Bergen Filharmoniske Orkester, kan man være sikker på at det skjer noe flott i Grieghallen. Han er en fremragende pianist, en stor dirigent og en musikernes musiker som alltid får orkestret til å yte sitt aller beste. Når det gjelder musikk i spennet fra Haydn til Schubert er han suveren. Han er rutinert – både som pianist og dirigent – men musikken blir aldri rutine for ham. Det er alltid noe på spill, noe som skal formes på en ny måte, noe som skal organiseres annerledes enn før.

Vanligvis har han en klaverkonsert av Mozart på programmet. Denne torsdag kveld var det nr. 21 – som han dirigerte fra pianokrakken og spilte slik at man glemte alt om Bo Widerberg og «Elvira Madigan». I Entremonts og BFOs tolkning var det ikke et snev av romantisk svensk sommer og Pia Degermark i slow motion, men bare ren, sterk musikk – spilt med utsøkt kammermusikalsk fornemmelse av både solist og orkester.

I Mozart fokuserte Entremont på spenningen mellom den krystallinske klarheten i de raske passasjene og de dramatiske følelsesutbruddene i den langsomme andresatsen. I fremførelsen av Beethovens 4. symfoni etter pausen var det overgangen fra wienerklassisismens fornuft til romantikkens følelse som var det sentrale prosjektet. Det ligger ikke mange år mellom Mozarts klaverkonsert og denne muntre, nesten elegante, symfonien, men i Entremonts tolkning merker man likevel at Beethovens musikk er skrevet i en ny tid, i en verden der de følelsesmessige investeringene er annerledes og risikoen for sammenbrudd større.

Tradisjonen tro hadde Entremont også et stykke nyere musikk på programmet, denne gang var det Darius Milhauds ballettmusikk «La création du monde» fra 1923, et morsomt, nesten rørende, musikalsk kuriosum fra en svunnet tid. Det er snakk om «jazz-inspirert» musikk – sier musikkhistorikerne. Men «La création du monde» er først og fremst et vitnesbyrd om hvor fremmed og nærmest uforståelig den nye amerikanske musikken må ha virket på samtidens europeiske komponister. I Milhauds rådville versjon er «jazz» en serie musikalsk usammenhengende effekter – tradisjonell europeisk salongmusikk spritet opp med dissonante blåserklanger, sirupsklisne saxofonlinjer, klagende klarinetter pluss helt ubetalelig stivbent rytmikk i slagverket. 

Entremonts kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.11.2002

Verk av Beethoven og Schönberg

Dirigent og solist: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Tvingende musikalsk autoritet og argumentasjonskraft: Stor torsdagskonsert med Philippe Entremont og BFO.

Han setter seg til flygelet, spiller en stillferdig frase, nikker til orkestret - som svarer med et tilbakeholdt sukk. Beethovens fjerde klaverkonsert er i gang. Og vi er med en gang midt inne i wienerklassikkens univers. Et univers preget av klarhet og måtehold.

Det er lett å la seg lure av den elegante, gjennomkultiverte Philippe Entremont. Alt hva han gjør - som pianist, som dirigent - virker så enkelt, så naturlig. Som å puste. Hva det naturligvis ikke er. Det virker bare slik. Hvilket nettopp er kunsten hans: dette at han er i stand til å få selv de mest krevende verk til å åpne seg, til å virke innlysende, logiske. Når han med noen få innledende takter karakteriserer hele den underliggende følelsen i Beethovens klaverkonsert, tenker man uvilkårlig: Jovisst, det er slik det er, det er slik dette verket skal spilles, må spilles. For selv om Entremont umiddelbart virker nesten selvutslettende beskjeden og aldri en eneste gang setter seg selv i sentrum, så har han, både som pianist og som dirigent, en tvingende autoritet og en musikalsk argumentasjonskraft som gjør at man som tilhører hver gang føler at nettopp hans tolkning er den definitive.

Her i byen kjenner vi først og fremst Entremont som en uovertruffen tolker av musikk i spennet fra Haydn til Schubert. Men torsdag kveld etter pausen sto det senromantisk musikk på programmet: Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» i transkripsjonen for strykeorkester. Et overraskende, men heldig valg. For nettopp Entremonts erfaring med den klassiske tradisjonen som Schönberg forholder seg til - og sprenger seg ut av - ga bra uttelling i dette verket.  «Verklärte Nacht» blir ofte veldig grøtete og tykk både i struktur og klang, men torsdag kveld fikk vi en forbilledlig klar tolkning hvor man kunne høre alle de innfløkte linjene i satsbildet og beundre Schönbergs raffinerte orkestrering som av og til får strykerensemblet til å høres ut som et fullsatt symfoniorkester.

Et slitesterkt opplegg

Bergens Tidende Morgen, 27.10.2001

Verk av Schubert, Mozart og Haydn

Solist og dirigent: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Philippe Entremont på besøk i Grieghallen med tre verk fra Wienermusikkens gylne tid

En Schubert-ouverture, en klaverkonsert av Mozart med dirigenten som solist, og til sist en av Haydns London-symfonier – slik var opplegget da Philippe Entremont gjestet Harmonien i oktober 1999. Og slik var opplegget på torsdag. «Same procedure as last time». Ikke den helt store fantasien i programleggingen.

Men klager vi da? Overhodet ikke. For dette er et slitesterkt opplegg som fungerer utrolig bra. Den gang som nå. Tre verk fra Wienermusikkens gylne tid, en gjennomprofesjonell og gjennommusikalsk dirigent som kan perioden ut og inn, og et orkester som liker seg med denne dirigenten og i dette repertoaret. Slik blir det flott musikk og flott konsert av. Den gang som nå.

Og tror du at et program som dette nødvendigvis må bli ren rutine, er det bare å tro om igjen. Når Entremont springer opp på podiet og setter BFO i gang med Schuberts Rosamunde-ouverture, klinger alle gamle svisker som nye. Det er skarpe markeringer, det er brå temposkift, det er oppdrift og svev i musikken. Og slik fortsetter det utover kvelden.

Man merket at det var jobbet med de store linjene gjennom Mozarts klaverkonsert nr. 17 og Haydns symfoni nr. 104, men også at Entremont og BFO hadde vært nede i detaljene, at dynamikk og frasering var blitt pusset opp, og at det var jobbet med den samlede orkesterklangen – som i alle tre verk var forbilledlig gjennomsiktig med et perioderiktig kammermusikalsk preg.

Vel var det mye musikalsk solskinn i Grieghallen denne torsdag, men det var også brå glimt av andre, dypere følelsesregistre. Kanskje mest overveldende i Mozart-konserten hvor Entremont setter seg til flygelet og etter en virtuos, ungdommelig kjepphøy første sats plutselig blender ned og - omhyggelig, nyansert - forteller en lavmælt, renskåret historie om tap og sorg.

En udelt fornøyelse

Bergens Tidende Morgen, 09.10.1999

Verk av Schubert, Mozart og Haydn

Philippe Entremont, klaver

Dirigent: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Filharmoniske Orkester i siget med Philippe Entremont  som dirigent og solist i fremragende tolkninger Wiener-klassikkens mestre

Plutselig skjer det da, dette som alle trofaste BFO-supportere har drømt om i årevis: en sesong hvor alt klaffer, en sesong hvor Bergen Filharmoniske Orkester plutselig folder alle sine rike ressurser ut, reiser seg, løfter seg, strekker seg mot de høyeste tindene. Hva er det som har skjedd? En lykkelig kombinasjon av omstendigheter – ny sjefdirigent, nye ansikter blant musikerne, administrative strategier som gir resultater langt om lenge? Vanskelig å si. Men uansett årsakene: For oss i salen er det en udelt fornøyelse å få lov å være med på denne oppturen.

Sesongens foreløpige høydepunkt for denne anmelderen kom torsdag kveld da dirigenten og pianisten Philippe Entremont tok BFO med på reise tilbake i tid, til Haydns symfoni nr. 94 (1791), til Mozarts klaverkonsert nr. 20 (1785) og til den første av Schuberts to «italienske» ouverturer (1816). Det var i disse tre tiårene omkring 1800, i storbyer som Wien og London, at det hele startet, alt dette som med tiden skulle bli til den moderne konsertinstitusjonen, det moderne symfoniorkesteret, det moderne publikum. Og i Entremonts og BFO's tolkning torsdag kveld ble det klart at 200 år ikke er lang tid: Denne musikken har aldri nådd å bli historie, den er fortsatt nåtid, fortsatt levende, den rammer oss, direkte, hardt. Den dag i dag.

Entremont kjenner denne musikken fra innsiden, han har levd med den, spilt den på internasjonalt toppnivå i et halvt århundre. Ikke rart da at han hadde orkesteret i sin hule hånd kvelden igjennom. Dette er storbymusikk, demonstrerte han allerede i de første takter av Schubert-ouverturen: elegant, sofistikert musikk, full av delikate klangblandinger, full av populære «italienske» referanser, musikk som både henvender seg til høy og lav. Deretter ble det Mozart, med Entremont selv ved klaveret, midt i orkesteret, og med en tolkning så nær det perfekte som det går an å komme i denne musikken: rytmisk presis, lett og luftig men med foruroligende dybde i klangen og et demonisk dragsug i bunnen. Og etter pausen, enda et stykke tidlig storbymusikk, Haydns «Surprise»-symfoni i en fremragende, klar og konsis oppførelse hvor det hele tiden åpnet seg foruroligende avgrunner av musikalsk og klanglig kompleksitet under den tilsynelatende så enkle og lettfattelige overflaten.

Vi håper at Entremont snart legger veien om Bergen igjen. Og vi konstaterer at BFO er inne i en periode hvor det for alvor gir mening å tale om internasjonalt nivå. Og enda er vi bare midtveis i høstsesongen. Hvor skal da dette ende?