Henning Kraggerud, fiolin
Jorunn Marie Bratlie, piano
Troldsalen
Stor kammermusikalsk begivenhet i Troldsalen
Å starte med Griegs fiolinsonate nr. 2 og slutte med Brahms'
nr. 3 – det er dristig. For normalt vil Brahms' mektige, ruvende verk jo
simpelthen valse den spinkle Grieg-sonaten flat. Men slik gikk det faktisk ikke
denne søndagen. Grieg ble spilt på egne premisser og klarte seg helt utmerket i
konkurransen. Og dette er vel egentlig det aller beste vitnesbyrd om at vi fikk
oppleve noe langt ut over det vanlige, da den unge, fremragende fiolinisten
Henning Kraggerud møtte pianisten Jorunn Marie Bratlie ved søndagsmatinéen i
Troldsalen.
Grieg sonaten er skrevet i 1867 av en ung mann som fremdeles
kjemper med seg selv og stoffet. Verket er skissepreget: fine melodier, små
strofer, lyse innfall, musikalske notater. Utkast til noe større? Kanskje. Men
i Kraggerud og Bratlies overbevisende tolkning var poenget nettopp at det ikke
går an å konstruere en helhet ut av disse bruddstykkene. De forsøkte ikke å
glatte ut og skape falske synteser, men understreket tvert imot det skissemessige,
det abrupte, de harde overgangene, montasjekarakteren. De insisterte på
bruddstykkenes egenverdi og argumenterte intelligent for at verket egentlig
slet ikke er en sonate, men en musikalsk refleksjon over fragmentets estetikk.
I Brahms' store, gjennomkomponerte fiolinsonate stiller de
musikalske problemene seg helt annerledes. Her dreier det seg ikke om å skille,
men om å sammenføye, om å bygge og fastholde musikalske sammenhenger, henover
og tvers igjennom voldsomme følelsesmessige turbulenser. Man lurte på om
Kraggerud kanskje er for ung til en slik oppgave, for ung til et verk av denne
typen, denne tyngden? Men så snart musikken begynte, glemte man alle spørsmål.
For her ble det spilt inn i og ned i verket, med imponerende musikalsk
sensibilitet, med teknisk overskudd, med eksplosiv fysisk kraft. Virtuost uten
praleri, følelsesfullt uten sentimentalitet.
Da musikken sluttet etter denne imponerende og medrivende
tolkningen var publikum i salen nesten like utmattede som kunstnerne. Vi hadde
vært vitne til en stor kammermusikalsk begivenhet. Og det føltes nesten uhøflig
å be om ekstranummer.
