Fragment og helhet

Bergens Tidende Morgen, 11.10.1995

Henning Kraggerud, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, piano

Troldsalen

Stor kammermusikalsk begivenhet i Troldsalen

Å starte med Griegs fiolinsonate nr. 2 og slutte med Brahms' nr. 3 – det er dristig. For normalt vil Brahms' mektige, ruvende verk jo simpelthen valse den spinkle Grieg-sonaten flat. Men slik gikk det faktisk ikke denne søndagen. Grieg ble spilt på egne premisser og klarte seg helt utmerket i konkurransen. Og dette er vel egentlig det aller beste vitnesbyrd om at vi fikk oppleve noe langt ut over det vanlige, da den unge, fremragende fiolinisten Henning Kraggerud møtte pianisten Jorunn Marie Bratlie ved søndagsmatinéen i Troldsalen.

Grieg sonaten er skrevet i 1867 av en ung mann som fremdeles kjemper med seg selv og stoffet. Verket er skissepreget: fine melodier, små strofer, lyse innfall, musikalske notater. Utkast til noe større? Kanskje. Men i Kraggerud og Bratlies overbevisende tolkning var poenget nettopp at det ikke går an å konstruere en helhet ut av disse bruddstykkene. De forsøkte ikke å glatte ut og skape falske synteser, men understreket tvert imot det skissemessige, det abrupte, de harde overgangene, montasjekarakteren. De insisterte på bruddstykkenes egenverdi og argumenterte intelligent for at verket egentlig slet ikke er en sonate, men en musikalsk refleksjon over fragmentets estetikk.

I Brahms' store, gjennomkomponerte fiolinsonate stiller de musikalske problemene seg helt annerledes. Her dreier det seg ikke om å skille, men om å sammenføye, om å bygge og fastholde musikalske sammenhenger, henover og tvers igjennom voldsomme følelsesmessige turbulenser. Man lurte på om Kraggerud kanskje er for ung til en slik oppgave, for ung til et verk av denne typen, denne tyngden? Men så snart musikken begynte, glemte man alle spørsmål. For her ble det spilt inn i og ned i verket, med imponerende musikalsk sensibilitet, med teknisk overskudd, med eksplosiv fysisk kraft. Virtuost uten praleri, følelsesfullt uten sentimentalitet.

Da musikken sluttet etter denne imponerende og medrivende tolkningen var publikum i salen nesten like utmattede som kunstnerne. Vi hadde vært vitne til en stor kammermusikalsk begivenhet. Og det føltes nesten uhøflig å be om ekstranummer.