Hinsides barbariet

Bergens Tidende Morgen, 30.09.1995

Verk av Mozart og Carl Orff

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Guttekor fra Rudolf Steinerskolen

Dirigent: Yoav Talmi

Solister: Linda Øvrebø, Mikael Bellini og Trond Halstein Moe

Grieghallen

Høstens store satsing i Harmonien ga full uttelling. Sterk, kompetent oppførelse av sammensatt verk.

Stemningen var høy, salen var stappfull, selv ståplassene var utsolgt. Og så startet det: Mozart, symfoni nr. 29, litt nervøst, litt hektisk, litt ukonsentrert. Men så var det jo heller ikke den unge Mozart som sto i sentrum denne torsdagskvelden i Grieghallen. Vi satt alle og ventet på å få høre Carmina Burana, Carl Orffs mektige korverk fra 1937. Og vi ble bestemt ikke skuffet. Anført av den myndige israelske dirigenten Yoav Talmi ga Harmonien oss en sterk og kompetent tolkning av dette lange, sammensatte verket. Høstens store satsing ga full uttelling

Carmina Burana er et vanskelig verk, teknisk krevende, men også vanskelig av musikalske grunner. Det er tilbakeskuende musikk, en fantasi om tysk middelalder skrevet i det moderne Tysklands egen mørke middelalder. Det merkes. Det er mye dump rytmikk og mye brutal Gemütlichkeit i denne musikken, mye Kraft og mye Freude. Kanskje for mye. Under alle omstendigheter er Carmina Burana et verk som alltid balanserer på knivens egg, et verk som må forsvares mot sitt eget iboende barbari. Torsdag kveld var alle gode krefter samlet i Grieghallen for å gjøre nettopp dette.

Yoav Talmi kjenner dette verket ut og inn. Han får det store orkesterapparatet til å fungere som en helhet, han foregriper alle tekniske problemer, han dirigerer nøkternt kalkulerende, med sikker strategisk sans – ikke bare fordi han har musikalsk overblikk, men fordi han har en klar tolkning av verket. I hans fremførelse er det ingen lengsel etter forgangne musikalske former å spore; han legger hovedvekten på selve den sanselige utfoldelsen og understreker den moderne, klanglige kompleksiteten som ligger under den tilsynelatende naivt enkle overflaten. I Talmis tolkning blir disse middelalderfantasier nesten så raffinerte og elegante som Stravinskijs drømmebilder.

Harmoniens musikere fulgte Talmi på den lange reisen, oppmerksomt, konsentrert. Det ble spilt presist, energisk gjennom hele verket, med knivskarpe hugg fra messingblåserne og med elektriske innsatser fra slagverket. I tillegg var det flotte prestasjoner fra alle de tre sangsolistene: en morsom svanesang fra kontratenoren Mikael Bellini; varme, lyriske linjer fra barytonen Trond Halstein Moe. Og, kanskje mest imponerende, Linda Øvrebø i en virtuos, usentimental versjon av «In trutina», den eneste egentlig melodiske sangen i dette lange verket.

På et enkelt punkt kunne torsdagens oppførelse vel ikke helt innfri forventningene: Harmoniens kor er simpelthen ikke stort nok til å yte et verk av denne typen rettferdighet. Det manglet fylde i de store utblåsningene, og når det ble sunget enstemmig var klangen ofte temmelig grumset. Til gjengjeld sang de tjue rampete guttene fra Steiner skolen så klokkeklart at det ikke var et øye tørt i salen.