Det syngende tonefallet

Bergens Tidende, 30.05.2015

Den danske strykekvartett

Christian Ihle Hadland, klaver

Håkonshallen

En kvartett som liker å bryte grenser

Tre danske drenge og en enkelt nordmann kommer springende inn på scenen i Håkonshallen. Og ettersom dette er Den danske strykekvartett, står det naturligvis Carl Nielsen på programmet. Ham har de vært borte i før. I 2007 utga de alle strykekvartettene hans på to kritikerroste plater som siden har fungert som referanseinnspillinger. Den gang kalte de seg Den unge danske strykekvartett. Nå, torsdag kveld i Håkonshallen, demonstrerer fire litt eldre musikere at det fremdeles er ungdom og kraft i dem. Og at de fremdeles kan få Nielsens musikk til å løfte seg.

Det er Nielsens strykekvartett nr. 4 i F-dur (op. 44) som står på programmet. Med Fredrik Øland som primarius skaper musikerne et lyst, gjennomsiktig satsbilde der alt står skarpt og klart. De følger Nielsen skjeve, drillende melodilinjer, lar hans sprelske musikk utvikle seg og løpe linen helt ut etter en egen indre logikk. Og først og fremst rammer de Nielsens syngende, danske tonefall helt presist, denne eiendommelige musikalske parlando der det ene ordet tar det andre og en bemerkning som starter i F-dur umerkelig ender opp i Gess-dur et par takter senere. Bedre kan denne uregjerlige, vakre musikken neppe spilles.

Etter Nielsen fikk vi smakebiter fra kvartettens prisbelønnede plate «Wood Works» der de spiller nordisk folkemusikk som string swing i egne finurlige arrangementer. Kanskje var det en dansk Kronos-kvartett vi her hørte og så konturene av? En kvartett som liker å bryte grenser og som ubekymret beveger seg mellom klassiske og populærkulturelle former?

Etter pausen gikk turen tilbake til det klassiske territorium. Christian Ihle Hadland sluttet seg til danskene i en forrykende versjon av Brahms’ Pianokvintett i f-moll (op. 34), en versjon der de indre spenningene i musikken ble spilt helt ut som et drama mellom klaver og strykere, med Hadlands varme, romantiske flygelklang som konstant nyanserende og kommenterende motvekt til kvartettens kraftutladninger.

Den store fortellings orden

Bergens Tidende, 28.05.2015

George Gershwin: Porgy and Bess (konsertsuite, arr. Andrew Litton)

Bergen Filharmoniske Orkester og Kor

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Grieghallen

Festspillene åpner med Andrew Littons effektive konsertversjon av Gershwins populære opera

Det pleier å stå spektakulære operaer på programmet når Festspillene har åpningsforestilling i Grieghallen. I år var opplegget litt annerledes. Riktignok er George Gershwins «Porgy and Bess» en opera, en lang musikalsk fortelling om livet blant fattige afroamerikanere et eller annet sted i Sør-Carolina, men den «Porgy and Bess» vi fikk presentert i går, var noe annet – ikke Gershwins opera, men et sammendrag av den, en kort suite for orkester, kor og solister som BFOs sjefdirigent Andrew Litton hadde konstruert en gang på midten av 1990-tallet, den gang han arbeidet sammen med Dallas Symphony Orchestra. 

Det virket litt rart på papiret, dette Festspill-opplegget. Som en slags billigutgave av Gershwins populære verk. Men i praksis viste det seg at Littons gamle konsertversjon fungerte utmerket. Og bedre enn de fleste andre på markedet.    

For Litton er ikke den første som har forsøkt å korte Gershwins tre-fire timer lange operafortelling ned til en overskuelig, håndterbar – og ikke minst økonomisk overkommelig – konsertversjon. Allerede et år etter premieren i 1935 konstruerte Gershwin selv en suite av orkestersatsen. Men det var sangene folk helst ville høre. Og de fleste konsertversjoner som er kommet til etter Gershwins død, er nettopp organisert omkring disse sangene. Det gjelder også Littons versjon. Han har alle sviskene med, men han skiller seg fra forgjengerne sine ved at han følger operaens dramaturgi og plasserer sangene i deres rette orden, i den store fortellings orden. Derfor blir hans sammendrag ikke en løs serie musikalske highlights, men en lang, sammenhengende spenningsbue.

Man kunne likevel frykte at en slik kortversjon, ville ta dramatikken ut av Gershwins musikk. Men den frykten viste seg å være ubegrunnet. I alle fall var det kraft og punch og store utladninger kvelden igjennom – i orkesteret, i koret og ikke minst hos de fire solistene.

Da Litton spilte inn dette arrangementet på plate med Dallas Symphony Orchestra i 1996, hadde han barytonen Gordon Hawkins med i rollen som Porgy. I går hørte vi Hawkins i samme rolle – en sterk, dramatisk baryton som formet Porgys parti med naturlig autoritet. Sopranen Janice Chandler-Eteme ga en uttrykksfull tolkning av den sårbare Bess, og hadde godt selskap av soprankollega Karen Slack i rollen som Serena. Og kveldens absolutte høydepunkt var tenoren Howard Haskin som fremstilte fristeren Sportin’ life med den helt rette blandingen av gospel og vaudeville.

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og elever fra musikklinjen på Bergen Private Gymnas gjorde en flott innsats. Og i orkesteret hadde slagverkerne en stor kveld. Litton styrte alle troppene med vanlig entusiasme. Han er vel ikke de subtile nyansenes mann, men nettopp i en sammenheng som denne fungerer hans dynamiske, utagerende dirigentstil veldig godt. Og i tillegg fikk vi høre ham som habil honky-tonk pianist i innledningens Jasbo Brown-sekvens. 

Duse farger

Bergens Tidende, 08.05.2015

Franz Schubert

András Schiff

ECM New Series

Dobbelt-cd

Schubert slik du aldri har hørt ham før

  

«Heldigvis er Schuberts klavermusikk ennå ikke blitt oppdaget av spesialister som spiller på kopier av gamle hammerklaverer», skrev András Schiff i 1992. Den gang mente han at et klirrende hammerklaver aldri ville kunne fange de myke nyansene i Schuberts musikk. Nå er han kommet på andre tanker. Han har selv anskaffet seg et hammerklaver, ikke en kopi, men et originalinstrument produsert i Wien i 1820, i Schuberts egen by og egen tid.

På den nye dobbelt-cd’en hører vi Schiff spille to av Schuberts store sonater (D 894 og D 935) og i tillegg «Moments musicaux» og fire «Impromptus» pluss litt diverse. Og hvis du trodde du kjente disse berømte verkene, må du tro om igjen – for Schiff og hammerklaveret hans får dem til å blomstre med en uvant, nesten overjordisk klangrikdom. Det gamle instrumentet er inndelt i distinkte klangsoner, og lyden kan i tillegg manipuleres ved hjelp av pedaler. Bassen er lett og lys, noen ganger litt snerrende. Mellomområdet klinger varmt og dempet. Diskanten er knistrende, kvitrende. Og det generelle lydbildet er tørt, med relativt kort etterklang.

Schiff bruker alle det gamle instrumentets klangmuligheter i tolkningene sine. Det er andakt over denne musikken. Alle lag står klart og distinkt. Og Schuberts lynraske stemningsskift får en ekstra dimensjon når de fargelegges med hammerklaverets duse, intime toner. At det ikke er snakk om noe kraftig instrument, er også med til å gi tolkningene karakter. Du merker hele tiden anstrengelsen, det konkrete, fysiske arbeidet som må til for å få hammerklaveret til å åpne seg og gi musikken fra seg.

En overveldende vakker plate. Schubert slik du aldri har hørt ham før.