Den store fortellings orden

Bergens Tidende, 28.05.2015

George Gershwin: Porgy and Bess (konsertsuite, arr. Andrew Litton)

Bergen Filharmoniske Orkester og Kor

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Grieghallen

Festspillene åpner med Andrew Littons effektive konsertversjon av Gershwins populære opera

Det pleier å stå spektakulære operaer på programmet når Festspillene har åpningsforestilling i Grieghallen. I år var opplegget litt annerledes. Riktignok er George Gershwins «Porgy and Bess» en opera, en lang musikalsk fortelling om livet blant fattige afroamerikanere et eller annet sted i Sør-Carolina, men den «Porgy and Bess» vi fikk presentert i går, var noe annet – ikke Gershwins opera, men et sammendrag av den, en kort suite for orkester, kor og solister som BFOs sjefdirigent Andrew Litton hadde konstruert en gang på midten av 1990-tallet, den gang han arbeidet sammen med Dallas Symphony Orchestra. 

Det virket litt rart på papiret, dette Festspill-opplegget. Som en slags billigutgave av Gershwins populære verk. Men i praksis viste det seg at Littons gamle konsertversjon fungerte utmerket. Og bedre enn de fleste andre på markedet.    

For Litton er ikke den første som har forsøkt å korte Gershwins tre-fire timer lange operafortelling ned til en overskuelig, håndterbar – og ikke minst økonomisk overkommelig – konsertversjon. Allerede et år etter premieren i 1935 konstruerte Gershwin selv en suite av orkestersatsen. Men det var sangene folk helst ville høre. Og de fleste konsertversjoner som er kommet til etter Gershwins død, er nettopp organisert omkring disse sangene. Det gjelder også Littons versjon. Han har alle sviskene med, men han skiller seg fra forgjengerne sine ved at han følger operaens dramaturgi og plasserer sangene i deres rette orden, i den store fortellings orden. Derfor blir hans sammendrag ikke en løs serie musikalske highlights, men en lang, sammenhengende spenningsbue.

Man kunne likevel frykte at en slik kortversjon, ville ta dramatikken ut av Gershwins musikk. Men den frykten viste seg å være ubegrunnet. I alle fall var det kraft og punch og store utladninger kvelden igjennom – i orkesteret, i koret og ikke minst hos de fire solistene.

Da Litton spilte inn dette arrangementet på plate med Dallas Symphony Orchestra i 1996, hadde han barytonen Gordon Hawkins med i rollen som Porgy. I går hørte vi Hawkins i samme rolle – en sterk, dramatisk baryton som formet Porgys parti med naturlig autoritet. Sopranen Janice Chandler-Eteme ga en uttrykksfull tolkning av den sårbare Bess, og hadde godt selskap av soprankollega Karen Slack i rollen som Serena. Og kveldens absolutte høydepunkt var tenoren Howard Haskin som fremstilte fristeren Sportin’ life med den helt rette blandingen av gospel og vaudeville.

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og elever fra musikklinjen på Bergen Private Gymnas gjorde en flott innsats. Og i orkesteret hadde slagverkerne en stor kveld. Litton styrte alle troppene med vanlig entusiasme. Han er vel ikke de subtile nyansenes mann, men nettopp i en sammenheng som denne fungerer hans dynamiske, utagerende dirigentstil veldig godt. Og i tillegg fikk vi høre ham som habil honky-tonk pianist i innledningens Jasbo Brown-sekvens.