Årets musikk 2015

Bergens Tidende, 18.12.2015

Hvis vi snakker om orkestermusikk og holder oss til Bergen, er det selvsagt ingen tvil om hva som var årets store begivenhet – eller rettere sagt begivenheter. 2015 var året da Bergen Filharmoniske Orkester feiret sitt 250-årsjubileum. Og det gjorde de til gagns ­– med stribevis av konserter og arrangementer og plateutgivelser. Det er mye en kunne trekke fram i den anledningen. For eksempel den gratis utendørskonserten i august da publikum sto tett i tett utover Torgallmenningen og du følte at BFO virkelig er hele byens orkester. Eller den spenstige konserten nå nylig da BFO slo et slag for norsk samtidsmusikk og urframførte bestillingsverk av Bergenskomponistene Ketil Hvoslef, Ørjan Matre og Knut Vaage. Men den aller største begivenheten var uten tvil jubileumsfinalen i siste uke da opp mot 400 musikere, sangere og solister under ledelse av Edward Gardner framførte Arnold Schönbergs monumentale Gurre-Lieder. En musikalsk triumf for orkesteret, en once-in-a-lifetime opplevelse for oss i salen. Og en sterk markering av at 2015 også var det året da Edward Gardner tiltrådte som ny sjefdirigent for BFO. Dette kommer til å bli bra. 

Årets plater

Variasjonsverk av Bach, Beethoven og Rzewski spilt av Igor Levit (Sony Classical).

Franz Schuberts «Winterreise» med Matthias Goerne og Christoph Eschenbach (harmonia mundi).

Richard Wagners «Rheingold» med Jaap van Zweden og Hong Kong Philharmonic Orchestra (Naxos).

Klaververk av Franz Schubert med András Schiff (ECM New Series).

So Many Things: The European Tour 1961 med John Coltrane Quintet (Acrobat Music).

Den store finalen

Bergens Tidende, 12.12.2015

Arnold Schönberg: Gurre-Lieder

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Fem kor

Bergen Filharmoniske Orkester og musikere fra Göteborgs Symfoniker

Grieghallen

BFO avslutter jubileumsåret med sublim framføring av Schönbergs Gurre-Lieder

Det er den omvendte verden. Vanligvis er det gratulantene som gir jubilanten gaver. Men i år, i 250-året for stiftelsen av Bergen Filharmoniske Orkester, er det jubilanten selv som har stått for det største gavedrysset. Vi, publikum, har fått plateutgivelser, konserter, urframføringer av bestillingsverk, og nå, som årets store finale, en sublim framføring av Gurre-Lieder, Arnold Schönbergs monumentale oratorium basert på danske J. P. Jacobsens diktsyklus om kong Valdemar og hans elskede Tove.

Det var 140 musikere, fem kor og seks solister på scenen i Grieghallen torsdag kveld. Så mange kreves det for å løfte dette kolossale verket. For da Schönberg i sin tid tonesatte J. P. Jacobsens «Gurresanger», satte han alle sin samtids mest overdådige musikalske virkemidler i spill.

Det meste av verket er skrevet i 1901, men Schönberg ble først ferdig med orkestreringen i 1911, på et tidspunkt da han selv – og samtidens musikk – hadde beveget seg i andre retninger. Gurre-Lieder er, så å si, et forsinket senromantisk verk, en slags musikalsk «verden av i går» som i et tilbakeblikk sammenfatter det sene 1800-tallets musikkdramatikk i spennet fra Wagner til Gustav Mahler.

BFO har spilt Gurre-Lieder to ganger før. Men aldri så overveldende og så sterkt som torsdag kveld – tror jeg vi trygt kan si. Edward Gardner hadde en klar visjon av verket. Og hadde autoritet til å gjennomføre den. Han holdt streng kontroll med alle musikalske krefter hele kvelden igjennom. Musikere og kor var fysisk og musikalsk topptrente og holdt intensiteten oppe gjennom det to timer lange verket.

Her var alt hva en kunne ønske seg av kraft og nerve i de store orkestrale utladningene. Og minst like imponerende var omhuen for alle verkets ørsmå detaljer – måten Gardner og musikerne fikk fram de myke, sensuelle, vuggende bevegelsene i satsbildet, de glidende overgangene mellom de kammermusikalske seksjoner og de plutselige, brå omsvingene i fargeleggingen.     

  

Et godt lag av solister bidro til å framføre J. P. Jacobsens kjærlighetsdrama. Sopranen Alwyn Mellor som sang Toves parti, imponerte med en eksplosiv innsats i sangen som foregriper Toves død og der Schönberg skaper sin egen versjon av «Liebestod»-sekvensen fra Wagners Tristan og Isolde.

   

Heltetenoren Stuart Skelton ga en sterk, nyansert framstilling av Valdemars forvandling fra øm elsker til rasende hevner etter Tones død. Og mezzosopranen Anna Larsson Skogsduen hadde en kort, vakker innsats i rollen som Skogduen. I andre roller hørte vi James Creswell (en bonde), Wolfgang Ablinger-Sperrhacke (Klaus Narr) og Thomas Allen (Fortelleren).

De fem korene – Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Orphei Drängar, Collegium Musicum Kor og Royal Northern College of Music Chorus – satt pent og stille det meste av kvelden. Men reiste seg til sist og fylte salen med store, kraftfulle utbrudd i verkets tredje del. 

Da er det bare å si takk til BFO for enda en gave. Og glede seg til gjenhøret med Gurre-Lieder når opptaket av konserten kommer neste år på platemerket Chandos.

Ringens herre

Bergens Tidende, 10.12.2015

Wagner: Rheingold

Jaap van Zweden, dirigent

Hong Kong Philharmonic Orchestra

Naxos

Matthias Goernes sensasjonelle debut som Wagner-sanger

Fire dager, fire operaer, 16 timer musikkdramatikk: Richard Wagners operasyklus «Der Ring des Nibelungen» er et monsterprosjekt. I hans gamle festspillhus i Bayreuth starter de prøvene i april for å være klar til den årlige framførelsen i juli.

Andre operahus har ikke lenger ressurser til slike ekstravaganser. Derfor blir konsertframføringer mer og mer vanlige, gjerne med etterfølgende plateutgivelse. Naxos som nettopp har startet en ny utgave av Ringen, følger denne prosedyren. «Rheingold», den første av de fire operaene, er opptatt ved to konserter i Hongkong i januar. De resterende tre operaene skal komme de neste årene, produsert på samme måte – konsertopptak i januar, plateslipp i oktober.

Naxos er som kjent et lavprismerke. Og dobbelt-cd’en med «Rheingold» er da også rørende billig. Men musikalsk sett er det ikke snakk om billigsalg her. Hongkong-filharmonien spiller på høyt internasjonalt nivå. Musikerne og sangerne har hatt bedre prøvetid og arbeidsbetingelser enn vi er vant til i Vesten. Og dirigenten, nederlandske Jaap van Zweden, er en rutinert wagnerianer. Han fører orkestret stramt og strikt gjennom Wagners partitur og får fram en lys, gjennomsiktig klang som aldri drukner sangerne. Orkestersatsen flyter i brede, elastiske buer, og Zweden disponerer kreftene slik at musikerne alltid har overskudd til å klare de store, monumentale utladningene.

«Rheingold» er prologen, forhistorien, fortellingen om gullskatten på bunnen av Rhinen, om dvergen Alberich som skaper den forheksede gullringen og om gudene Wotan og Loge som stjeler alt fra ham og fører forbannelsen videre inn i de neste operaene. Zweden har med seg et lag av gode internasjonale sangere til å fortelle denne historien – blant andre den unge mezzosopranen Michelle DeYoung (Fricka), barytonen Peter Sidhom (Alberich) og tenoren Kim Begley (Loge). Men utgivelsens kupp er barytonen Matthias Goerne i den sentrale rollen som Wotan. 

Vi kjenner Goerne som tidens fremste forvalter av den tyske liedtradisjonen. Opera har han derimot sjeldent drevet med. Før nå. I de siste årene har han begynt å ta enkelte operaroller. Nå debuterer han altså som Wotan. Og hvilken debut!

Det er en uvanlig velklingende Wotan vi hører her, en Wotan uten de tradisjonelle stangende bjeffene. Goernes stemme er stor, fokusert – rungende kraftfull i det dype registeret og med en rikdom av farger og sjatteringer i høyden. Og han drar alle sine erfaringer som lied-fortolker med seg inn i operaen, han «leser» Wotan som en nyansert tekst og framstiller ham som en psykologisk sammensatt skikkelse. Det er tyngde og verdighet i uttrykket, noen ganger en så voldsom kraft og vrede at vi nesten fysisk merker Wotans autoritet og makt. Og da han møter den gamle gudinnen Erda, fylles stemmen hans med en undren og en ærefrykt som får tiden til å stå stille.

I de tre følgende operaene kommer da den egentlige historien, historien om ringens forbannelse og gudenes fall. Vi venter spent på å høre hvordan Zweden, Goerne og de andre sangerne kommer til å fortelle den historien.

Den evige trompet

Bergens Tidende, 04.12.2015

Perpetuum Trompetuum

Erlend Vetås Aagaard-Nilsen, trompet

Jarle Rotevatn, klaver

Lawo

Ung trompetist platedebuterer med verk av norske samtidskomponister

Trompetisten Erlend Vetås Aagaard-Nilsen kommer fra Radøy og har sine musikalske røtter i det sterke brassbandmiljøet omkring folkehøyskolen på Manger. Han platedebuterer i disse dagene med «Perpetuum Trompetuum» der han spiller norsk samtidsmusikk, ni verk skrevet spesielt til ham og i mange tilfeller urframført i forbindelse med studiene hans ved Griegakademiet i Bergen og NTNU i Trondheim.

På platen finner vi recitalstykker for trompet og klaver signert Bjørn Bolstad Skjelbred, Ketil Hvoslef og Aagaard-Nilsens far, komponisten Torstein Aagard-Nilsen. Det er snakk om spreke fritonale, melodiøse komposisjoner som gir unge Aagaard-Nilsen anledning til å imponere med sin flotte teknikk og sin blanke, strålende messingtone. Pianisten Jarle Rotevatten akkompagnerer og fungerer blant annet som piskende, aktiv motspiller i det stykket som har gitt platen navn, Hvoslefs «Perpetuum Trompetuum» – der de to musikerne jager hverandre og det nesten virker som om det skulle lykkes for dem å skape en «perpetuum mobile», en evighetsmaskin, en «evig bevegelse».

I tillegg til disse relativt tradisjonelle stykkene for trompet og klaver rommer platen også mer eksperimenterende verk, blant annet Sigurd Fischer Olsens «Three lamento movements» der de to instrumentene brukes til å skape en sær, hvislende og skrøpelig klangverden. Og i siste verk på platen, Knut Vaages «multiMORF IV», spiller Aagaard-Nilsen og ni messingblåsere fra Manger Musikklag en serie komponerte forløp som manipuleres elektronisk via et sanntids dataprogram.

Gjenbruk

Bergens Tidende, 02.12.2015

Jul på orkesterplass

KORK med gjester

Kirkelig kulturverksted

Blandet juleutgivelse fra KORK

Krisen på platemarkedet har også rammet julemusikken. Det kommer rett og slett færre juleplater nå for tiden. Og mye av det som kommer, er gjenbruk av tidligere suksesser. Kringkastingsorkesterets seneste juleplate er et godt eksempel.

«Jul på orkesterplass» består av liveopptak fra KORKs julekonserter siste år i Oslo. Christian Eggen dirigerer, og i tillegg hører vi Tord Gustavsen på klaver, Jarle Vespestad på trommer og Sigurd Hole på bass. Pluss sangerne Anita Skorgan, Rim Banna, Sondre Bratland, Solveig Slettahjell og Rikard Wolff. Og repertoaret? Vel, Anita Skorgan har skrevet en fin ny sang, «Om du bare ønsker det», og Rim Banna synger en sterk versjon av «Sarah», sangen til minne om palestinske barn drept av israelske snikskyttere. Men resten av programmet er populære julesanger hentet fra de medvirkendes tidligere juleplater – for eksempel «Hymne» (Skorgan), «Jul, jul, strålande jul» (Slettahjell), «Det hev ei rosa sprunge» (Bratland), «När det lider mot jul» (Wolff) osv. – alle dog framført i nye orkesterarrangementer.

Det er selvsagt ikke noe i veien med gjenbruk. Og konsertene fungerte sikkert helt fint for publikum i Oslo. Men hørt fra orkesterplassen foran høyttalerne hjemme i stuen er resultatet nokså blandet. Bratland og Wolff sliter tydeligvis med stemmene og med julestemningen, og mange av orkesterarrangementene høres ut som MPG-materiale. Platen løftes først og fremst av Anita Skorgan, Rim Banna og ikke minst av Solveig Slettahjell som gir oss swingende versjoner av «Poor little Jesus» og «White Christmas». Pluss at Tord Gustavsen hele tiden forgyller sangene med små, diskrete innspill.

Tilbakeskuende orkestermusikk

Bergens Tidende, 20.11.2015

OPUS 250

Bergen Filharmoniske Orkester

Lawo

BFO feirer jubileum med fire nye, norske verk

Bergen Filharmoniske Orkester holder fortsatt høyt tempo på platefronten. Hvis jeg ikke regner feil, er det så langt i år utgitt seks plater, de fleste med orkestermusikk av eldre, østeuropeiske komponister som Rakhmaninov, Prokofjev, Skrjabin og Janáček. Platen «OPUS 250», som nettopp er utkommet, skiller seg ut i så måte. Her dreier det seg om norsk musikk, fire nye, norske verk, alle opptatt live på konserter i Grieghallen i starten av året.

Tittelen «OPUS 250» henspiller på BFOs 250 årsjubileum. Og de fire verkene på platen er da også bestillingsverk skrevet spesielt til anledningen. Det særlige ved dem – og det som skiller dem fra mange andre av årets bestillingsverk – er at de er skrevet på oppfordring fra orkestermusikerne selv, og at de er utviklet i samarbeid mellom komponistene og solister hentet fra orkestrets egne rekker.

Fire nyskrevne verk, altså ­– men veldig lite «ny musikk». Av de fire komponistene på platen er det bare Therese Birkelund Ulvo som røper at vi, musikalsk sett, befinner oss på 2000-tallet. Hennes «Shadows and Shields» er et dempet stykke samtidsmusikk, en slags oppløst klarinettkonsert der solostemmen, fint spilt av Christian Stene, presenterer en serie melodiske fragment som avbrytes og kommenteres av sarte, sitrende fraser i orkestersatsen.

De tre andre verkene på platen er solid plantet i tradisjonen, velklingende orkestermusikk som blir flott framført BFO. Olav Bergs bidrag, som innleder platen, er en vakker fritonal konsert for bratsj og orkester skrevet til Ilze Klava som gir den klagende solostemmen et sterkt, dramatisk uttrykk.

Med de to siste verkene på platen rykker vi enda lenger tilbake i 1900-tallets musikkhistorie. Ragnar Söderlinds «Horns in landscapes» er en humørfylt, neoromantisk komposisjon i tre satser der hele BFOs formidable hornseksjon konstant er i ilden. Her er pastorale stemninger og hissige jakthorn og midt i det hele får vi en fredfylt, firstemmig hornfantasi over «I skogens dype, stille ro». Tredjesatsens jaktsekvens gir assosiasjoner i retning av Aaron Coplands og Leonard Bernsteins «western»-musikk. Og danner i så måte en passende overgang til Marcus Paus som i sitt bidrag tar Hollywood-inspirasjonen helt ut. Hans konsert for slagverk og orkester med Håkon Kartveit som solist er et underholdende stykke blockbuster-musikk basert på klisjeer fra filmkomponister som John Williams og James Horner. 

Eventyr i den fortrollede skogen

Bergens Tidende, 09.11.2015

Benjamin Britten: En midtsommernattsdrøm

Regi: Robert Carsen

Scenografi: Michael Levine

Musikalsk leder: Paul McCreesh

Produksjon: Festival d’Aix-en-Provence og Opéra de Lyon.

Musikkselskapet Harmonien og Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Visuelt festfyrverkeri og truende stemninger

«En midtsommernattsdrøm», Benjamin Brittens opera fra 1960, er basert på Shakespeares gamle komedie om erotiske floker i en fortrollet skog blant alver, elskende par og amatørskuespillere. Det er ikke en nyoppsetning av denne operaen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, men en versjon fra 1991 regissert av kanadieren Robert Carsen.

I 1991 var Carsens tolkning et oppsiktsvekkende eksempel på «postmoderne» opera, en oppsetting som ironiserte og lekte med historiske referanser og som imponerte med sine spektakulære sceniske effekter. Den biten fungerer fortsatt, et kvart århundre senere. Scenebildet er fremdeles vakkert og imponerende. Shakespeares fortrollede skog er blitt til en grønn kjempeseng som forvandler seg flere ganger underveis. En stilisert måne rykker bestandig nærmere i løpet av forestillingen. De sentrale figurene går omkring i kostymer som markerer funksjonene deres med klare primærfarger. Og det var spontan applaus i Grieghallen da teppet gikk opp for tredje akt og avslørte de elskende på grønne senger svevende høyt oppe i luften.

Men det er ikke bare det visuelle fyrverkeriet som fungerer. Carsens oppsetting – som er blitt gjenopptatt mange ganger siden 1991 – får også fram viktige poenger i Brittens versjon av komedien. Hos Shakespeare er skogen et magisk, poetisk sted der identiteter oppløses og erotiske forbindelser knyttes. Brittens skog er derimot kald og farlig. Du hører det i orkesterintroduksjonen og i mellomspillene der strykernes dempede glissando skaper en truende stemning av uro og uorden. Og den sceniske og vokale framstillingen i Grieghallen viderefører denne uroen og antyder hele tiden at alt er annerledes enn vi umiddelbart skulle tro.

Alveguttene med de klare, uskyldsrene stemmene viser seg å være små dresskledde voksne med mustasje. Oberon, skogens konge, framstilles som en demonisk, truende hersker – og synges i Grieghallen med overjordisk stemme av kontratenoren Tim Mead.  Den eksplosive koleratursopranen Laura Claycomb er Oberons motpart, Tytania, den opphøyde alvedronningen, som viser seg å være en erotisk frustrert kvinne. Og faunen Puck som ledsager historien med morsomme kommentarer og krumspring, har i Miltos Yerolemous overdådig velopplagte versjon fått usedvanlig dybde og karakter.

I rollene som de elskende parene hører vi Ben Johnson (Lysander) og Kitty Whately (Hermia) samt Marcus Farnsworth (Demetrius) og Hanna Husáhr (Helena). Blant håndverkene som blir dradd inn i nattens forviklinger, gjorde spesielt den autoritative bassbarytonen Gidon Saks inntrykk i rollen som Bottom, amatørskuespilleren som underveis blir forvandlet til et esel.

I orkestergraven leder Paul McCreesh et kammerensemble av musikere fra Harmonien og skaper et imponerende satsbilde der alle Brittens musikalske effekter står knivskarpt med krystallklare farger.

Vektig og resolutt

Bergens Tidende, 06.11.2015

33 + 1

Ingrid Andsnes, klaver

Simax 

Robust tolkning av klaverlitteraturens Mount Everest

Det er litt av et statement Ingrid Andsnes kommer med her. På sin første soloplate har hun valgt å spille Beethovens fryktinngytende «33 variasjoner over en vals av Anton Diabelli» (op. 120). Intet mindre.

Diabelli-variasjonene er klaverlitteraturens Mount Everest, Beethovens siste, store klaververk, verket der han tar et lite, nesten enfoldig valsetema, splitter det i atomer og setter enkeltdelene sammen i stadig nye kombinasjoner slik at vi får sett og hørt ham fra alle sider, fra det mest spøkefulle til det mest dramatiske. Og det mest krevende.

Og som alltid når det gjelder nye tolkninger av Diabelli-variasjonene, blir spørsmålet: Hva er grepet? Hvordan skaper pianisten sammenheng i dette verket? Hos András Schiff som spilte inn hele to versjoner for et par år siden, var det fargespillet mellom de ulike variasjonene det dreide seg om. I Igor Levits versjon som kom i siste måned, er det den åndeløse, sugende bevegelsen framover fra variasjon til variasjon det gjelder.

Hvordan ser Ingrid Andsnes da på dette verket? Det tar alltid en stund å komme seg inn en ny tolking, men omkring variasjon 9, begynner bildet å tegne seg: «Pesante e risoluto» – vektig og resolutt – skriver Beethoven som tempoangivelse. Og det kunne for så vidt være mottoet for hele platen. For dette er – med et kanskje misbrukt ord – en veldig robust Diabelli-tolkning, en sterk, solid tolkning uten lettvinte løsninger. Ingrid Andsnes går inn i verket og spiller besluttsomt, med tyngde og kraft, selv i de mest virtuose og turbulente variasjonene. Og inne mellom de store, stormfulle utladningene åpner hun små, fredfulle områder der det er rom for ettertanke. Fugaen i variasjon 24 er en slik vakker oase som trer fram som kontrast til den brede, kraftfulle fugaen i var. 32.

Og her bryter verket plutselig sammen: I stedet for Beethovens kadens kommer noe som høres ut som elektronmusikk. Men det er, viser det seg, fremdeles Andsnes vi hører. Hun spiller bare ikke lenger på tangentene, hun bearbeider flygelets strenger med en EBow og framfører «Diabelli Cadenza», et lite stykke komponert til anledningen av Lars Petter Hagen. Han skriver selv i tekstheftet at en slik tilføyelse til Diabelli-variasjonene selvsagt er dømt til å mislykkes. Men når sjokket har gitt seg, virker stykket egentlig som en ganske vellykket kommentar. Og kontrast. En kort stund frammaner Ingrid Andsnes en åndeaktig, eterisk – veldig lite robust – klangverden. Og så er det Beethoven igjen, den siste variasjonen, en menuett, glassklart spilt, med fynd og klem.

Uventet og annerledes

Bergens Tidende, 23.10.2015

Tenor Battle

Håkon Kornstad

Jazzland

Ikke vanskelig å la seg sjarmere av Håkon Kornstads nye plate

Plutselig en dag innså den kjente jazzmusikeren at han hadde lyst til å bli operasanger. Tenorsaksofonisten skulle bli operatenor. Og ble det. I 2014, femten år etter platedebuten som jazzmusiker, ble Håkon Kornstad uteksaminert fra Operahøgskolen i Oslo.

Historien er god. Og fortsettelsen er heller ikke dårlig. For på den nye platen, «Tenor Battle», bringer Kornstads sine to musikalske personligheter sammen og skaper noe som verken er opera eller jazz, noe uventet og annerledes hinsides de tradisjonelle kategoriene. Han synger arier av Massenet, Gluck, Bizet og andre operakomponister. Han følger ariene opp med improvisasjoner på sin tenorsax.  Og bak ham komper Sigbjørn Apeland (trøorgel), Per Zanussi (bass og sag), Øyvind Skarbø (trommer) og Lars Henrik Johansen (cembalo).

Musikalsk schizofreni? Nei da. Dette går bra.

Tenoren Kornstad er riktignok ikke noen Pavarotti, for å si det slik. Stemmen hans er lett og lys og har en litt anstrengt, nesten falsettaktig klang i høyden. Likevel er det vanskelig ikke å la seg sjarmere av sangeren Kornstad. For han fraserer musikalsk, med god sans for materialet, og toneleiet hans passer fint til de ariene han har valgt. I tillegg fungerer stemmen godt sammen med det utradisjonelle akkompagnementet.

Kornstads sangideal er tydeligvis hentet fra den eldre delen av operahistorien. Dessuten er opptakene mikset slik at stemmen hans ligger bakover i lydrommet, ofte på nivå med de andre instrumentene. Det skaper en litt gammelmodig, nostalgisk stemning, litt som når man lytter til gamle plater med Gigli, Björling eller Nicolai Gedda. Men så bryter tenorsaksofonisten Kornstad inn og fører oss tilbake til nåtiden med blomstrende soloer. Han får Massenets «En fermant les yeux» til å høres ut som calypso og forvandler Monteverdis «Lasciatemi Morire» til et stykke fritt fabulerende instrumentalmusikk. 

De fleste av numrene går i bedagelig tempo, kanskje fordi Kornstad foretrekker langsomme arier eller kanskje av hensyn til kompet – trøorgel er ikke verdens mest bevegelige instrument. Uansett gir dette tempovalget platen et noe ensformig preg. Og derfor virker det ekstra sterkt når Kornstad underveis smeller til med to raske, napolitansk inspirerte sanger av Francesco Paolo Tosti, to av den slags sanger som de store, gamle tenorene alltid hadde på programmet som ekstranumre. Og som fungerer godt den dag i dag.

Seglems gavepakke

Bergens Tidende, 18.10.2015

Karl Seglem

Jazzbukkbox

NORCD

Tre innganger til Karl Seglems musikalske univers

  

Det er en flott gavepakke Karl Seglem har satt sammen i anledning 30 års-jubileet som frilansmusiker. Tre cd-er i en liten eske, vakkert designet, med vakre fotografier tatt av Oddleiv Apneseth. Og, selvsagt, med et fint bilde av bukkehorn på forsiden. For det er jo nettopp arbeidet med bukkehornene som helt siden tidlig på 90-tallet har definert Seglem som musiker.

Men Seglem er også, fremdeles, en sterk tenorsaksofonist, en jazzmusiker med en helt personlig stemme. Vi hører det på den ene av platene, «Live in Germany», som er opptatt på en turne i Tyskland i 2013 sammen med Eple Trio – Andreas Ulvo (piano), Sigurd Hole (bass), Jonas H. Sjøvaag (trommer). Opptakene av den akustiske kvartetten er gjort med kompakte miniatyrmikrofoner flere forskjellige steder underveis på turneen, men er satt sammen slik at vi får fornemmelsen av å være til stede i en intim jazzklubb og høre et helt, sammenhengende konsertforløp.

På programmet står kollektive improvisasjoner og innslag på bukkehorn, men først og fremst er det lange strekk der Seglem folder seg ut på tenorsaxen i selvskrevet materiale. Det meste av musikken er modal, med sterkt preg av norsk folketone, men underveis dukker det også opp inspirasjoner fra andre tradisjoner – blant annet spiller Seglem og trioen en fin, melankolsk versjon av den portugisiske fado-sangen «Meu Amigo Está Longe».

Den andre platen i boksen heter «Lærad», en tittel som henspiller på treet på taket av Valhall i den norrøne mytologien. Og her er det for alvor bukkehorn på programmet, ikke bare det vanlige «trompet»-hornet, men også «tunge»-hornet, et urgammelt, særnorsk instrument der lyden dannes ved hjelp av en eineflis festet til hornet. Seglem har hatt disse hornene med seg på fjellet i Gausdal og laget opptak der han spiller låter på trompethorn i fri luft med rungende ekkoer og andre låter på tungehorn innendørs i en hytte med knitrende ild i peisen. Opptakene har han sendt til en rekke kolleger, til sangere og musikere som arbeider med elektronika, og bedt dem arbeide videre med musikken hans. Resultatet er blitt en rekke spennende lydkonstruksjoner der den akustiske, særegne materialiteten i Seglems kraftfulle horn blander seg med de digitalt genererte klangene fra keyboards og synther og trommemaskiner. Ikke sammenstøt, men musikalske møter der elektronikken legger nye kvaliteter til og utvider Seglems univers.

Den siste platen heter «Worldjazz» og består av materiale hentet fra Seglems utgivelser tidlig på 2000-tallet, fra «Femstein», «Urbs», «Ossicles» og «Som spor». «Worldjazz» er den merkelappen Seglem selv av og til bruker om musikken sin. En dekkende merkelapp – som de 11 sporene på denne platen demonstrerer. Dette er særegen, personlig musikk som forener jazzens rytmiske og improvisatoriske kvaliteter med folkemusikalske inspirasjoner fra nær og fjern. 

På grensen til det uspillelige

Bergens Tidende, 16.10.2015 

Bach, Beethoven, Rzewski

Igor Levit, klaver

Sony Classical

Tre plater, tre verk, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

Unge, tysk-russiske Igor Levit er plateaktuell igjen. Denne gang med tre ekstremt krevende variasjonsverk – Bachs Goldberg-variasjoner, Beethovens Diabelli-variasjoner og den amerikanske avantgardekomponisten Frederic Rzewskis «The People United Will Never be Defeated!» fra 1975. Tre verk, tre plater, tre timer med overdådig, svimlende klavermusikk.

I intervjuer omtaler Levit disse lange verkene som «reiser»: Etter presentasjonen av det musikalske materialet – en bassgang, en harmonirekke, en liten melodi – føres vi gjennom et landskap som hele tiden forandrer seg. Hver ny variasjon gir oss en ny synsvinkel, et nytt perspektiv.

Det er tre veldig forskjellige landskap Levit fører oss inn i på disse platene. I Goldberg-variasjonene er det utsyn og åpne horisonter. Musikken står knivskarpt med klar, slank linjeføring. Tempoet er av og til raskere enn vi er vant til, men musikken virker aldri presset eller forsert. Levit har ro og overblikk. Og han får Bachs lange linjer til å synge.     

I Diabelli-variasjonene går han dypt ned i stoffet, ned i de minste detaljene. Hver eneste av notetekstens artikulasjonsmarkeringer blir ivaretatt. Og samtidig får han fram alle oppløsningstendensene, all den indre uroen i verket. Framføringen er stormende, kraftfull, noen ganger faller akkordene som smertende slag. Vi opplever, nesten fysisk, hvordan Beethoven presser stoffet mot det klassiske landskapets ytterste grenser.

Spranget fra Beethoven til Rzewski kan virke langt. Men «The People United» ble faktisk opprinnelig skrevet til en pianist som ville ha Diabelli-variasjonene og et moderne variasjonsverk på samme konsertprogram. Den politisk radikale Rzewski løste oppgaven ved å ta utgangspunkt i «¡El pueblo unido, jamás será vencido!», den chilenske venstresidens kampsang etter det CIA-støttede kuppet mot Salvador Allende i 1973.

Rzewski presenterer først melodien med enkel harmonisering. Og så blir allting veldig komplisert. I første variasjon sprenger han melodien i fillebiter og konstruerer noe som minner om Anton Weberns punktmusikk. Og i de følgende 35 variasjonene bearbeider han melodien med et batteri av moderne komposisjonsteknikker. Her er ekkoer av Alban Berg og Debussy og Rakhmaninov, her er referanser til Ligetis etyder, her er noe som minner om Keith Jarretts soloimprovisasjoner. Og innimellom hører vi bassgangen fra Purcells «Music for a While», sitater fra Hanns Eislers «Solidaritätslied» og de italienske partisanenes kampsang «Bandiera Rossa». Pluss at pianisten fløyter og synger og banker på flygelet. 

Det er ikke rart at «The People United» sjeldent høres i konsertsalene eller på plate. Dette er en musikalsk mastodont, et fysisk og mentalt krevende verk på grensen til det uspillelige. Men Igor Levit har ubegrensede tekniske, musikalske og fysiske ressurser som setter ham i stand til å løse alle knuter, klare alle problem. Han løfter Rzewskis konstruksjoner opp fra notene og forvandler dem til klingende musikk. Og demonstrerer at dette er musikk som befinner seg på samme nivå som Bachs og Beethovens monumentale variasjonsverk.

Intens, bevegende avslutningskonsert

Bergens Tidende, 05.10.2015

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

Sara Fulgoni, mezzosopran

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Orkester & Kor

Edvard Grieg Kor

Bergen Guttekor & Pikekor

Grieghallen

Andrew Litton slutter som sjefdirigent med sublim Mahler-tolkning

Da Andrew Litton kom til Bergen i 2002, var han internasjonalt kjent for sine innspillinger av Mahlers symfonier med Dallas Symphony Orchestra. Og på den aller første konserten som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester hadde han selvsagt Mahler på programmet. Nå, på torsdag, på avslutningskonserten etter 12 år i Bergen, ble det Mahler igjen. Og det til gangs.

Det var bare ett verk på programmet – Mahlers tredje symfoni, symfonien som med en spilletid på opp mot to timer er en av de lengste i musikkhistorien. Og ikke bare er den lang, den er storslått og mangfoldig. Det er som om Mahler har komprimert og konsentrert all verdens musikk i dette ene verket. Den lange førstesatsen er en collage av høyt og lavt, av sørgemarsj og wienervals, av militærmusikk, trombonekonsert, folketoner og mye, mye mer. Og etterpå følger fem satser, like stappfulle av musikalsk stoff. En mezzosopran synger Nietzsches midnattsdikt. Det er damekor og barnekor. Det er trompet og skarptromme bak scenen. Det er store teatralske effekter og sarte, inderlige melodier. Det er musikalske begivenheter i hver takt.     

Under mangfoldigheten ligger – som i alle Mahlers første symfonier – et program. Mange dirigenter konsentrerer seg om dette og forsøker å binde musikken sammen, få den til å danne en sammenhengende fortelling. Litton gjør ikke det. Som Mahler-dirigent tilhører han den strukturalistiske skolen. I sin tolkning på torsdag fokuserte han på det som skjer her og nå, på de musikalske begivenhetene, på de musikalske poengene, på overgangene. Han gjorde rede for enkeltdelene, la dem på rekke og markerte deres posisjon i det lange forløpet. Han lot så å si kontrastene i stoffet spille seg helt ut. Og skapte ut av alle sammenstøt og konflikter og overganger et intenst, bevegende forløp. En sublim tolkning av et sublimt verk.

Litton har kanskje endret oppfattelse av Mahler i de 12 årene som har gått. Men at konserten på torsdag virket sterkere, mer overveldende enn de første gangene vi hørte ham spille Mahler her i byen, skyldes nok vel så mye at orkesteret har endret seg. I årene med Litton som sjef har BFO utviklet seg til å bli et orkester av internasjonalt format, et orkester som er i stand til å løse de helt store oppgavene og til å løfte et så monumentalt verk som Mahlers tredje symfoni.

Det ble spilt skarpt, presist og høyintensivt gjennom hele verket – med kraftsalver i messingblåserne, duse, pastorale klanger i hornene og kvasse utbrudd i treblåserne. Det er vanskelig å trekke fram enkeltheter i et verk der alle instrumentgrupper konstant er i ilden. Men strykernes nattstemninger i fjerdesatsen og deres brennende innledning i den langsomme sjettesatsen kan være eksempler på steder en kommer til å huske lenge.

I øvrig noterer vi at mezzosopranen Sara Fulgoni sto litt i skyggen av orkestret i fjerdesatsen. Og at barnekoret i samme sats var nettopp så «kjekke i uttrykket» som Mahler krever i partituret sitt.

Skråblikk på Grieg

Bergens Tidende, 02.10.2015

Grieg, Evju: Piano Concertos

Carl Petersson, klaver

Kerry Stratton, dirigent

Prague Radio Symphony Orchester

Grand Piano

Grieg & Saint-Saëns: Piano Concertos

Vadym Kholodenko, klaver

Miguel Harth-Bedoya, dirigent

Kringkastingsorkesteret

harmonia mundi

Nye innspillinger av klaverkonserten «alle» kjenner ut og inn

Trenger verden flere innspillinger av Griegs klaverkonsert? Alle de største stjernene har jo vært der. Pluss hundrevis av andre pianister. En skulle tro det rakk. Likevel kommer det stadig nye innspillinger på markedet. Og innimellom også innspillinger som forteller noe litt nytt eller annerledes om verket.

Innspillingen med den svenske pianisten Carl Petersson er en av de som skiller seg ut – fordi han nettopp ikke spiller det verket «alle» kjenner ut og inn. I stedet for den opprinnelige versjonen av a-moll konserten har han valgt å ta for seg den reviderte utgaven som Grieg og det australske klaverfantomet Percy Grainger arbeidet på i sommeren 1907, kort før Griegs død. Grainger publiserte revisjonen i 1919 på musikkforlaget Schirmer, i en utgave der alle endringer og avvik var nøye markert.     

I forordet til Schirmer-utgaven skriver Grainger at Grieg som pianist var en «ekstremt viril og dynamisk» fortolker av egne verk. Han valgte raskere tempi enn andre, og han spilte med «alle slags sterke og plutselige aksenter» og «voldsomme kontraster mellom lys og skygge». Hans tolkninger var «rastløse og feberhete».

Carl Petersson følger Schirmer-utgavens raske tempoangivelser. Og følger også Graingers råd om at enhver som skal spille denne musikken må forsøke å realisere Griegs «forkjærlighet for lyse og klare og rene klanger». Resultatet er blitt en frisk, ungdommelig tolkning, lett på foten, med brå stemningsskift og fysisk styrke i de store utladningene. Og Prags kringkastingsorkester legger en lys kammermusikalsk ramme rundt klaverstemmen. Dette er så visst ikke den nasjonalromantiske konserten vi kjenner ut og inn. Dette er urolig, nervøs, og til tider nesten corny, musikk. Ikke alle vil like denne versjonen og denne tolkningen. Men den gir et interessant skråblikk – på et verk vi trodde vi kjente ut og inn.

Grieg hadde planer om å skrive enda en klaverkonsert, men fikk det aldri til. I hans papirer finnes bare noen få fragmenter av en klaverstemme i h-moll – som mange i ettertid har forsøkt å arbeide videre med. På platen spiller Carl Petterson et av disse forsøkene, en sjarmerende Grieg-pastisj i fem satser skrevet av Helge Evju. Og som en slags ekstranumre får vi Evjus klavertranskripsjoner av to Grieg-sanger.   

Det er flere Grieg-nyheter. Kringkastingsorkestret og deres nye sjefdirigent Miguel Harth-Bedoya har tegnet kontrakt med plateselskapet «harmonia mundi». Første utgivelse er Griegs klaverkonsert koblet med Saint-Saëns’ andre. Og her får vi i alle fall det Grieg-verket vi kjenner ut og inn, flott og virtuost spilt av den russiske pianisten Vadym Kholodenko, med stort, svulmende orkesterakkompagnement. Profesjonelt, bunnsolid. Men ikke en innspilling som skiller seg ut blant de hundrevis andre på markedet.   

Hyllest og avskjed

Bergens Tidende, 29.09.2015

«Meins Lebens Licht»

Nystedt – Bach

Det Norske Solistkor

Dirigent: Grete Pedersen

BIS

Kirkemusikalske komposisjoner av Bach og Nystedt

Med sine 26 sangere er Det Norske Solistkor et lite kor, et kammerkor. Musikalsk sett er det et meget stort kor, et kor av internasjonalt format. Det har eksistert i 65 år og har i hele denne perioden bare hatt to ledere: Knut Nystedt som grunnla det i 1950 og Grete Pedersen som avløste ham i 1990.  

Solistkoret har alltid beveget seg fritt omkring i det vokalmusikalske repertoaret, fra barokk og romantikk til norsk og internasjonal samtidsmusikk, og i de senere årene også med utflukter inn over det folkemusikalske feltet. Nystedt brukte i tillegg koret som et slags verksted der han eksperimenterte med egne komposisjoner.

Nystedt som døde siste år, ville fylt 100 år nå i september. I den anledningen hyller solistkoret og Grete Pedersen ham som dirigent og komponist med en plate der de framfører fem av hans kirkemusikalske komposisjoner og fletter dem sammen med to motetter av Bach, Nystedts store forbilde og inspirasjon. Platen er en hyllest. Og også en avskjed. Begge Bach-motettene – «O Jesu Christ, meins Lebens Licht» (BWV 118) og «Jesu, meine Freude» (BWV 227) – er blitt til i forbindelse med begravelser og har tekster som handler om befrielse fra det jordiske, om lidelse og om håp, temaer som også går igjen i tekstene til Nystedts komposisjoner. 

Solistkorets fremførelse av Bach-motettene er rett og slett imponerende. Det lille kammerkoret får Bachs kontrapunktiske stemmevev til å stå lysende klart og rent. Og klangen er nesten overjordisk vakker. Det unge kammerorkesteret Ensemble Allegria akkompagnerer og matcher korets klangideal. Musikerne spiller riktignok på moderne instrumenter, men klarer likevel å få musikken til å klinge autentisk, med slanke, vibratoløse strykere og syngende oboer. 

Solistkoret gjør også en fin innsats i Nystedt-komposisjonene. Mange av hans kirkemusikalske verk hadde karakter av bruksmusikk, men på denne platen trekker Grete Pedersen og Solistkoret fram en rekke større, mer komplekse verk og demonstrerer spennvidden i produksjonen hans. Her er tidlige, neoklassiske komposisjoner, her er modernistisk inspirerte eksperimenter med krasse dissonanser og voldsomme dynamiske utsving. Og hele tiden en høyspent lidenskap, uttrykt med musikalske midler, og sunget av et finstemt kor. 

Platen slutter poengtert med «Immortal Bach», Nystedts meditasjon over de åtte første taktene fra Bachs koral «Komm, süsser Tod» (BWV 478).

Framtiden er ujevnt fordelt

Bergens Tidende, 11.09.2015

When You Cut Into The Present

Møster!

hubro

Møster! presser kjente formater og materialer til bristepunktet 

En gang på 1970-tallet holdt forfatteren William S. Burroughs et foredrag der han snakket om «cut-up» teknikken sin – dette at han tok tilfeldige tekster, egne eller andres, klippet dem i småstykker, stokket om på bitene og konstruerte nye tekster ut av det gamle materialet. I løpet av foredraget kom det fram at denne teknikken hadde gitt ham visjonære opplevelser. Burroughs mente, helt alvorlig, at han med sin ubevisste omorganisering av tilfeldige språkfragmenter av og til hadde skapt tekster som forutsa fremtidige begivenheter. Konklusjonen hans var: «Når du klipper i nåtiden, lekker framtiden ut».

Sitatet har lenge vært populært blant litterære surrealister og andre avantgardister. Nå dukker det opp i norsk progjazz-sammenheng som tittel på den siste utgivelsen fra plateselskapet hubro.  

På «When You Cut Into The Present» er William S. Burroughs’ futuristiske saks byttet ut med en saksofon – for det er Møster! som spiller, gruppen som for fem år siden signaliserte at saksofonisten og datarockeren Kjetil Møster var vendt tilbake til jazzscenen. I sin nåværende form består gruppen i tillegg til Møster av gitaristen Hans Magnus Ryan og trommisen Kenneth Kapstad, begge fra Motorpsycho, pluss bassisten Nikolai Eilertsen.

Det er bare et år siden kvartetten ga ut platen «Inner Earth». Den besto av en serie langsomme, glidende og flytende lydskulturer. Pulsen var lav. De enkelte instrumentene var mikset slik at de var vanskelige å skille fra hverandre. Og bare unntaksvis kom de store, brølende utbruddene som ellers er Kjetil Møsters signatur. På «When You Cut Into The Present» befinner gruppen seg et helt annet sted.

Det er fem numre på platen, fem stykker pumpende effektiv musikk i grenselandet mellom progjazz og noise der Ryans hvinende gitar og Møsters hysteriske saksofon blir sparket framover av Eilertsens bass og den alltid imponerende Kapstads trommer. På en måte er vi tilbake ved det som var Møsters første inspirasjon: den høystemte musikken i John Coltranes sene grupper – de enkle akkordrekkene, de insisterende, repeterende basslinjer og det voldsomme slagverket. Men likevel er mye annerledes nå. For dette er ikke messende, andaktsfull musikk som bygger seg langsomt opp over tid. Dette er musikk med utrolig kort lunte, musikk som i løpet av et par sekunder eksploderer og løfter seg opp i et register der varsellampene konstant lyser rødt.

Hva med framtiden da? Lekker den ut, når Møster og gruppen hans klipper seg inn i nåtiden og monterer ulike materialer sammen? Er «When You Cut Into The Present» en plate som forutsier «the shape of jazz to come» som Ornette Coleman i sin tid snakket om? Vel, den gjør nok ikke det. Eller gjør den?

«Framtiden er her allerede - den er bare ikke så veldig jevnt fordelt», sa science fiction-forfatteren William Gibson en gang. Kanskje er det denne ujevnt fordelte, musikalske framtiden vi hører av og til når Møster! presser kjente formater og materialer til bristepunktet.

Anmeldernes anbefalinger

Musikkommentar, Bergens Tidende, 05.09.2015

Viktoria Mullova var 24 år gammel i 1983, en russisk fiolinist på vei frem i Sovjetunionen. Under en turné i Finland hoppet hun av og flyktet til USA. Der ble hun en internasjonal sensasjon, først med forrykende tolkninger av romantiske fiolinkonserter, så med Mozart, Bartók, Bach og Shostakovitsj. Mullova spiller hele fiolinrepertoaret, sterkt, personlig, virtuost. 26.november spiller hun Sibelius med BFO i Grieghallen. Det er litt av en sensasjon. 

Tilbake til fremtiden

Bergens Tidende, 21.08.2015

Masterworks of the 20th Century

10 cd-er

Sony Classical

Et gjenhør med 1960-tallets musikkeksperimenter

Da Sony Corporation kjøpte det amerikanske plateselskapet Columbia i 1988, overtok de et enormt lager av innspillinger som siden er blitt flittig gjenbrukt. Et av de seneste eksemplene i rekken av gjenutgivelser er boksen «Masterworks of the 20th Century» – det 20. århundres mesterverk.

Det er en tittel som bør tas med en klype salt. For de ti platene i boksen dekker bare en liten del av århundret. Det eldste verket er Charles Ives’ monumentale «Concord» sonate fra tiden før andre verdenskrig. Vi hører den i pianisten John Kirkpatricks innspilling fra 1968, og får i tillegg noen historiske opptak fra 1930- og 40-tallet der Ives selv sitter ved klaveret og spiller et par brudstykker – og så plutselig, oppglødd og gryntende, gir seg til å improvisere og jobbe videre med sakene.

Resten av musikken i boksen er komponert og innspilt i løpet av bare 15 år, fra 1960 til 1975. Opptakene er amerikanske, men mange av den europeiske modernismens store navn er med: Igor Stravinsky er representert med ballettmusikken «Agon». Pierre Boulez dirigerer sin egen «Le marteau sans maître». Dessuten er det en serie strenge verk av Iannis Xenakis og Karlheinz Stockhausen og en hel plate med verk av deres italienske kolleger Bruno Maderna, Luigi Nono og Luciano Berio.

Mange av verkene er «masterworks», verk som er blitt stående. Men det som gjør denne boksen spesielt interessant og spennende, er at Columbia i samme periode også innspilte amerikanske alternativer til den uforsonlige europeiske modernismen. Mange av de amerikanske verkene ble bare spilt inn denne ene gangen, og senere gjenopptrykk av LP-ene har lenge vært utsolgt. Men nå er denne musikken tilgjengelig igjen.

I Masterworks-boksen finner vi George Crumbs «Voice of the Whale», «Night of the Four Moons» og «Makrokosmos II» – tre merkelige verk for elektrifiserte og forsterkede instrumenter, tre stykker bevegende lydkunst i grenselandet mellom musikk og performance. En annen plate rommer asiatisk inspirert, mikrotonal musikk av den eksentriske komponisten Harry Partch. På en tredje er det et gjenopptrykk av «Extended voices» fra 1967 med eksperimenterende vokalmusikk av Pauline Olivieres, John Cage og Morton Feldman. Og lurer du på hvor robotten R2D2 i Starwars opprinnelig stammer fra, bør du lytte til platen med de klukkende, boblende syntheziser-eksperimentene fra Columbia-Princeton Electronic Music Center.

Det er ikke «masterworks» alt sammen, dette. Men platene i boksen gir oss et levende inntrykk av det frodige, lekende og eksperimenterende amerikanske musikkmiljøet på 1960- og 1970-tallet, i en periode da den europeiske modernismens overherredømme var i ferd med å bryte sammen. 

Kraftfull musikk og store effekter

Bergens Tidende, 15.08.2015

Verk av Svendsen, Mendelssohn og Stravinskij

Sonoko Miriam Shimano Welde, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Torgallmenningen

Bergen Filharmoniske Orkester inviterer til sesongåpning på Torgallmenningen

  

Lydanlegget var skrudd opp på maks. Musikerne ble vist på storskjerm. Publikum sto som sild i tønne foran scenen.

Nei, dette var ikke en rockekonsert på Koengen. Det var Bergen Filharmoniske Orkester som åpnet sesongen torsdag kveld med en gratis, utendørs konsert på Torgallmenningen. Og så var det oven i kjøpet strålende vær for en gangs skyld.

Det er ikke noen enkel sak å flytte den klassiske orkestermusikken ut fra Grieghallen. Akustikken på Torgallmenningen er i utgangspunktet ikke velegnet til noe slikt. Og lydanlegget dreper alle subtile, musikalske nyanser. I tillegg er det de sedvanlige problemene med at støyen fra fly, busser, mopeder og måser mikser seg inn i lydbildet og skaper uventede lydeffekter og brudd. At et par hunder i Rådhusgaten ikke liker musikk, er også noe en må regne med.

Men BFO og sjefsdirigent Andrew Litton hadde på et vis tatt høyde for alle disse komplikasjonene. I alle fall hadde de sammensatt et program med kraftige, kjøttfulle verk som var i stand til å slå gjennom alle forstyrrende omstendigheter.    

Det startet med Johan Svendsens «Karneval i Paris», en liten musikalsk knallperle, fremført med godt humør og rytmisk driv.  Så var det tid for kveldens solist, den 18-årige fiolinisten Sonoko Miriam Shimano Welde – fra Laksevåg, bør vi vel tilføye. Vi har hørt dette unge stortalentet spille kammermusikk på Festspillene de siste to årene. Men torsdag kveld gjaldt det da et av de store, krevende orkesterverkene: Felix Mendelssohns populære fiolinkonsert. Det er et verk som rommer så å si alt hva en forbinder med og forventer av en romantisk fiolinkonsert – sangbare temaer, store dramatiske utbrudd, lyriske passasjer og indre tematisk sammenheng. Sonoko Welde tilpasset tolkningen sin til de fysiske rammene på Torgallmenningen. Hun satset for fullt på de utadvendte sidene av Mendelssohns verk – med gnistrende virtuose passasjer og et gjennomgående kraftbetonet, fysisk spill i dialog og lekende konfrontasjon med det store orkesteret. En flott, overbevisende tolkning – av en ung musiker vi gleder oss til å høre igjen.   

Siste verk på programmet var «Sacre du printemps» eller «Vårofferet» – Igor Stravinskijs suite komponert i 1913 til en av Nijinskijs balletter. Den gang ble det oppstuss og skandale. I dag går det roligere for seg. Men Stravinskijs musikk gjør fremdeles noe med sitt publikum. Det ligger en rytmisk, drivende puls i verket hans, en suggestiv kraft som fanger og binder lytterne. I så måte var det et godt valg å sette «Vårofferet» opp til sist på en konsert der publikum hadde stått stille og forholdt seg rolig foran scenen i opp mot halvannen time.

BFO har nok spilt dette verket bedre før, mer nyansert, med bedre sans for de klanglige detaljene. Og når Andrew Litton slår seg skikkelig løs, kan det fort bli overkill. Men som kraftfull og effektfull avslutning på en utendørskonsert fungerte denne versjonen av «Vårofferet» utmerket.  Publikum fikk rørt seg. Og kvitterte med langvarig applaus. Ekstranummer: En sats fra Prokofievs «Skytiske Suite».

En operafest for øyet

Bergens Tidende, 11.06.2015

Monteverdi: Orfeo

Ensemble Sasha Waltz & Guests

Grieghallen

Historien om Orfeus og Evrydike fortalt i blomstrende, poetiske bilder

Cladio Monteverdis Orfeo fra 1607 er kanskje ikke musikkhistoriens første opera. Men den er i alle fall den eldste som fremdeles spilles i dag. Sist vi så den i Bergen var da Philipp Pickett og New London Consort satte den opp under åpningen av Festspillene i 2004. Og nå, et tiår senere, er den så her igjen, denne gang som Festspillenes avslutningsforestilling i en versjon regissert av den tyske koreografen Sasha Waltz.

Monteverdi tok utgangspunkt i den gamle myten om den store sangeren Orfeus som får lov å hente sin elskede Evrydike opp fra dødsriket på betingelse av at han ikke vender seg og ser på henne før de er kommet tilbake til livet. Han klarer ikke å overholde avtalen. Og hun dør endegyldig.

Mange moderne regissører satser på å lage «autentiske», spartanske oppsettinger av Monteverdis opera. De forsøker å gå bakover i tid, tilbake til premieren i 1607 i Hertugen av Mantuas palass der verket trolig ble framført med minimale sceniske virkemidler foran et lite publikum i et lite, privat rom. Philipp Pickett forsøkte for eksempel noe slikt i 2004.

Sasha Waltz har valgt en annerledes løsning. Hun forsøker ikke å skjære ned og minimalisere uttrykket. Hun utvider det, legger til nye lag, finner fram nye dimensjoner i Monteverdis enkle, statiske fortelling. Hun lar dansekompagniet sitt blande seg med sangere og musikere. Hun lar danserne synge og sangerne danse. Og skaper en operafest for øyet, en blomstrende, poetisk forestilling der tekst og musikk forsterkes og oversettes og videreføres i kroppslige følelsesuttrykk, i et scenebilde der alt er i konstant bevegelse.  

Det er ikke snakk om aktualisering eller oppdatering av det gamle verket. Snarere dreier det seg om en bevisst fremmedgjøring og arkaisering slik at for eksempel Orfeus og Evrydikes bryllup får karakter av et hedensk fruktbarhetsritual.

I Grieghallen i går ble denne versjonen av Orfeo fremført av det samme laget som var med på premieren i Amsterdams Muziektheater siste år. Og med tilnærmet samme sceniske uttrykk. Scenografen Alexander Schwarz hadde bygget en enkel treramme om begivenhetene. Musikerne i det fine tidligmusikk-ensemblet Freiburger BarockConsort satt og spilte i hver side av scenen. Vocalconsort Berlin sang korsatsene og opptrådde underveis som nymfer, hyrder og generell folkemengde, mens kormester Torsten Johann for anledningen også fungerte som dirigent.

Hos Monteverdi fremføres den tragiske historien som «syngende resitasjon»: Sangerne synger en serie høystemte lyriske tekster. De forteller hva som skjer og hva de føler. Og musikken følger tekstene og understøtter innholdet på ulike måter. Den solide barytonen Georg Nigl sang det meste av Orfeos parti relativt streit, men lukket mot slutten opp for de store, skjelvende trillene i duetten «Saliam cantando» sammen med Georg Nigl s Apollon. Sopranen Anna Lucia Richter var en overbevisende Evrydike. Og den strålende svensk-amerikanske mezzosopranen Charlotte Hellekant ga en dramatisk og autoritativ scenisk fremstilling både av Budbringeren som kommer med det triste budskapet om Evrydikes død og av Håpet som fører Orfeus til dødsriket.

Musikalske kontraster

Bergens Tidende, 09.06.2015

Quatuor Diotima

Jörg Widmann, klarinett

Håkonshallen

Kammermusikk i Håkonshallen med den franske Diotima-kvartetten

Det er mange «events» på Festspillprogrammet – spektakulære arrangementer, fargesprakende forestillinger som skaper blest og gir presseoppslag. Midt i postyret er det lett å glemme at Festspillene også er en arena for klassisk musikk, en anledning til å møte musikere og grupper som vi ellers bare kjenner fra plater. I år har vi blant annet kunnet høre Den danske Strykekvartett, Borodin-kvartetten, Les Arts Florrisants, Trio Wanderer – og nå på søndag Diotima-kvartetten. 

De fire franske musikerne er kjent for sine kontrastfylte programmer der verk fra veldig forskjellige tidsepoker settes opp mot hverandre. På søndag gjaldt det to sjeldent fremførte strykekvartetter av henholdsvis Franz Schubert og Béla Bartók.

Schubert-kvartetten (g-moll, D. 173) har nummer 9, men er et ungdomsverk, skrevet i 1815 av en talentfull 18-åring som allerede på dette tidspunktet lekte og eksperimenterte med det klassiske formatet. Diotima-musikerne ga eksperimentene en fokusert tolkning med klar redegjørelse for de indre musikalske sammenhengene og med tydelig markering av de dynamiske kontrastene som Schubert har skrevet inn i noteteksten sin.

Bartóks strykekvartett nr. 3 (Sz. 85) er skrevet om lag 100 år senere. Den er et av hans mest eksperimenterende verk, fire satser komprimert til en enkelt oppstykket, dissonantisk sats. En kunne kanskje frykte at Diotima-kvartettens presise, pertentlige spillestil ville gi problemer i et slikt verk, men den fungerte faktisk veldig godt – den skapte en skarp, stram ramme om musikken og fikk Bartóks dissonanser til å sprette og gnistre.

Etter pausen var vi en helt annen verden: Den tyske klarinettisten Jõrg Widmann sluttet seg til Diotima-musikerne. Og ga oss Johannes Brahms’ klarinettkvintett (b-moll, op. 115) – en fri, blomstrende tolkning, så åndeløst vakker at det tok nesten et minutt før publikum våget å puste og slippe applausen løs.  

Sanger fra franske salonger og kabareter

Bergens Tidende, 04.06.2015

Douce France

Anne Sofie von Otter m. fl.

Logen

Sein kveld i Logen med Anne Sofie von Otter

Mange klassiske sangere tar seg av og til en tur innom populærmusikken. Det går sjeldent godt. Stemmene deres sprenger det lille formatet. Og vanligvis bommer de fælt på stil og sjanger. Ikke så med Anne Sofie von Otter. Når den svenske divaen beveger seg utenfor sitt vante territorium, endrer hun nærmest karakter. Stemmens store, glansfulle mezzoklang forsvinner. Hun demper seg helt ned, finner et mer hverdagslig register, fraserer løst og ledig. Og leverer uten besvær hva den aktuelle sjangeren krever.

Vi hørte det da hun presenterte et program med franske sanger sent tirsdag kveld i Logen. Med sin faste pianist Bengt Forsberg ved flygelet og den amerikanske bratsjisten Lawrence Power som støttespiller tok hun først for seg materiale fra de franske salongene i årene omkring 1900, blant annet sanger av Reynaldo Hahn og Emmanuel Chabrier. Og demonstrerte at det på dette tidspunktet ennå var flytende grenser mellom de høye og de mer folkelige sjangerne i fransk musikk.

I andre avdeling ble trioen utvidet med gitaristen Gustav Lundgren, bassisten Olle Linder og Bengan Jansson på akkordeon. Og så gikk det løs med fransk populærmusikk fra andre verdenskrig og framover. Her var Kosmas «Les feuilles mortes», her var svisker fra Edith Piafs og Charles Trenets repertoar, her var en liten avdeling Leo Ferré-sanger – alt sunget i typeriktig kabaretformat med musetteakkompagnement. Og innimellom var det instrumentale strekk der musikerne slapp seg løs i repertoaret fra Hot Club de France med den imponerende Gustav Lundgren i Django-inspirerte soloer.

Jubelen ville ingen ende ta. Det ble trampeklapp. Det ble «Parlez-moi d’amour» avviklet som grøtet fellessang. Det ble «Happy Birthday» og forsinket bursdagsfeiring av von Otter som fylte 60 i mai. Og til sist ble det duett. Von Otter kalte Tora Augestad opp på scenen og sammen ga de en forrykende utgave av Alexander Rybaks grand prix-vinner «Fairytale». Det var kanskje ikke spesielt fransk. Men gildt var det.