En operafest for øyet

Bergens Tidende, 11.06.2015

Monteverdi: Orfeo

Ensemble Sasha Waltz & Guests

Grieghallen

Historien om Orfeus og Evrydike fortalt i blomstrende, poetiske bilder

Cladio Monteverdis Orfeo fra 1607 er kanskje ikke musikkhistoriens første opera. Men den er i alle fall den eldste som fremdeles spilles i dag. Sist vi så den i Bergen var da Philipp Pickett og New London Consort satte den opp under åpningen av Festspillene i 2004. Og nå, et tiår senere, er den så her igjen, denne gang som Festspillenes avslutningsforestilling i en versjon regissert av den tyske koreografen Sasha Waltz.

Monteverdi tok utgangspunkt i den gamle myten om den store sangeren Orfeus som får lov å hente sin elskede Evrydike opp fra dødsriket på betingelse av at han ikke vender seg og ser på henne før de er kommet tilbake til livet. Han klarer ikke å overholde avtalen. Og hun dør endegyldig.

Mange moderne regissører satser på å lage «autentiske», spartanske oppsettinger av Monteverdis opera. De forsøker å gå bakover i tid, tilbake til premieren i 1607 i Hertugen av Mantuas palass der verket trolig ble framført med minimale sceniske virkemidler foran et lite publikum i et lite, privat rom. Philipp Pickett forsøkte for eksempel noe slikt i 2004.

Sasha Waltz har valgt en annerledes løsning. Hun forsøker ikke å skjære ned og minimalisere uttrykket. Hun utvider det, legger til nye lag, finner fram nye dimensjoner i Monteverdis enkle, statiske fortelling. Hun lar dansekompagniet sitt blande seg med sangere og musikere. Hun lar danserne synge og sangerne danse. Og skaper en operafest for øyet, en blomstrende, poetisk forestilling der tekst og musikk forsterkes og oversettes og videreføres i kroppslige følelsesuttrykk, i et scenebilde der alt er i konstant bevegelse.  

Det er ikke snakk om aktualisering eller oppdatering av det gamle verket. Snarere dreier det seg om en bevisst fremmedgjøring og arkaisering slik at for eksempel Orfeus og Evrydikes bryllup får karakter av et hedensk fruktbarhetsritual.

I Grieghallen i går ble denne versjonen av Orfeo fremført av det samme laget som var med på premieren i Amsterdams Muziektheater siste år. Og med tilnærmet samme sceniske uttrykk. Scenografen Alexander Schwarz hadde bygget en enkel treramme om begivenhetene. Musikerne i det fine tidligmusikk-ensemblet Freiburger BarockConsort satt og spilte i hver side av scenen. Vocalconsort Berlin sang korsatsene og opptrådde underveis som nymfer, hyrder og generell folkemengde, mens kormester Torsten Johann for anledningen også fungerte som dirigent.

Hos Monteverdi fremføres den tragiske historien som «syngende resitasjon»: Sangerne synger en serie høystemte lyriske tekster. De forteller hva som skjer og hva de føler. Og musikken følger tekstene og understøtter innholdet på ulike måter. Den solide barytonen Georg Nigl sang det meste av Orfeos parti relativt streit, men lukket mot slutten opp for de store, skjelvende trillene i duetten «Saliam cantando» sammen med Georg Nigl s Apollon. Sopranen Anna Lucia Richter var en overbevisende Evrydike. Og den strålende svensk-amerikanske mezzosopranen Charlotte Hellekant ga en dramatisk og autoritativ scenisk fremstilling både av Budbringeren som kommer med det triste budskapet om Evrydikes død og av Håpet som fører Orfeus til dødsriket.

Orfeo - fire hundre år etter

Bergens Tidende, 25.05.2004

Claudio Monteverdis Orfeo

Mark Tucker, Joanne Lunn, Julia Gooding og Revital Raviv

New London Consort

Philip Pickett, leder

Grieghallen

  

Monteverdis Orfeo som delikat musikalsk billedbok

Er Cladio Monteverdis Orfeo verdens første opera? Det strides de lærde fremdeles om. På samme måte som de strides om hvordan Orfeo egentlig ble spilt den gangen på premieren i 1607, i Mantua. Og om hvordan den bør spilles i dag.

Men når Philip Pickett og New London Consort oppfører Orfeo i Grieghallen, er saken avgjort. Iallfall er den gjennomtenkt til bunns. Her er det tatt stilling til det meste. Picketts Orfeo en slags minimalistisk kammeropera, et verk beregnet til å skulle spilles og synges av et lite ensemble i en liten sal i et italiensk hertugpalass, med et minimum av dekorasjoner og uten de store sceniske virkemidlene.

Det ligger grundige historiske studier bak dette valget. Og bak valget av instrumentasjon og fremførelsespraksis. Men til tross for at alle de historiske fotnotene er på plass, og alle relevante kilder er behørig sjekket, med avstikkere til renæssansehumanister og glemte neoplatonikere, blir dette aldri tørt og kjedelig. Tvert imot. Fire hundre år etter premieren kan den gamle historien om Orfeus og Euridike og ferden til dødsriket fremdeles rive oss med.

I Ricketts tolkning blir dette verket et intenst, ekspressivt drama, en musikalsk billedbok malt i de mest delikate klangfargene, med gjennomsiktige korsatser, sensuelle, nesten dekadente strykerinnsatser og dramatiske utbrudd i messingseksjonen.

Jonathan Millers spartanske scenografi og Sue Leftons stiliserte koreografi skaper en effektiv ramme om handlingen. Og om de tolv sangerne. Vi kan ikke nevne alle, men må iallfall få med at Mark Tucker var en imponerende Orfeo med nettopp dette intense uttrykket som er nødvendig for at den store arien Possente spirto skal bli verkets dramatiske omdreiningspunkt.

Vi kan aldri komme til å oppleve «hvordan det virkelig var» eller hvordan Orfeo virkelig var tenkt, den gangen i 1607. Det som alltid teller til syvende og sist, er om verket, den konkrete realisering av verket, fungerer og klinger ordentlig og riktig - hørt med vår tids ører, filtrert gjennom vår tids musikalske sensibilitet. Det gjorde Orfeo denne mandag kveld i Grieghallen.