Orfeo - fire hundre år etter

Bergens Tidende, 25.05.2004

Claudio Monteverdis Orfeo

Mark Tucker, Joanne Lunn, Julia Gooding og Revital Raviv

New London Consort

Philip Pickett, leder

Grieghallen

  

Monteverdis Orfeo som delikat musikalsk billedbok

Er Cladio Monteverdis Orfeo verdens første opera? Det strides de lærde fremdeles om. På samme måte som de strides om hvordan Orfeo egentlig ble spilt den gangen på premieren i 1607, i Mantua. Og om hvordan den bør spilles i dag.

Men når Philip Pickett og New London Consort oppfører Orfeo i Grieghallen, er saken avgjort. Iallfall er den gjennomtenkt til bunns. Her er det tatt stilling til det meste. Picketts Orfeo en slags minimalistisk kammeropera, et verk beregnet til å skulle spilles og synges av et lite ensemble i en liten sal i et italiensk hertugpalass, med et minimum av dekorasjoner og uten de store sceniske virkemidlene.

Det ligger grundige historiske studier bak dette valget. Og bak valget av instrumentasjon og fremførelsespraksis. Men til tross for at alle de historiske fotnotene er på plass, og alle relevante kilder er behørig sjekket, med avstikkere til renæssansehumanister og glemte neoplatonikere, blir dette aldri tørt og kjedelig. Tvert imot. Fire hundre år etter premieren kan den gamle historien om Orfeus og Euridike og ferden til dødsriket fremdeles rive oss med.

I Ricketts tolkning blir dette verket et intenst, ekspressivt drama, en musikalsk billedbok malt i de mest delikate klangfargene, med gjennomsiktige korsatser, sensuelle, nesten dekadente strykerinnsatser og dramatiske utbrudd i messingseksjonen.

Jonathan Millers spartanske scenografi og Sue Leftons stiliserte koreografi skaper en effektiv ramme om handlingen. Og om de tolv sangerne. Vi kan ikke nevne alle, men må iallfall få med at Mark Tucker var en imponerende Orfeo med nettopp dette intense uttrykket som er nødvendig for at den store arien Possente spirto skal bli verkets dramatiske omdreiningspunkt.

Vi kan aldri komme til å oppleve «hvordan det virkelig var» eller hvordan Orfeo virkelig var tenkt, den gangen i 1607. Det som alltid teller til syvende og sist, er om verket, den konkrete realisering av verket, fungerer og klinger ordentlig og riktig - hørt med vår tids ører, filtrert gjennom vår tids musikalske sensibilitet. Det gjorde Orfeo denne mandag kveld i Grieghallen.