Fjernsynstransmisjon med forhindringer

Bergens Tidende nett, 24.05.2020

Schumann Resonance

Musikk av Robert Schumann

Leif Ove Andsnes og venner

Håkonshallen

Festspillene

Festspillene setter søkelys på Robert Schumanns kammermusikk

Lørdag kveld var vi tilbake i Håkonshallen. Festspillene sendte en times konsert med musikk av Robert Schumann – fremført av Leif Ove Andsnes, sopranen Mari Eriksmoen og unge musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

Det er nok å ta tak i når det gjelder Schumanns musikk i det lille formatet. Han kreativitet kjente ingen grenser. Han komponerte i store eksplosive utbrudd – skrev halvannen hundre sanger i løpet av 1840, det året da han endelig fikk lov å gifte seg med den unge klaversensasjonen Clara Wieck. To år senere kom hans kammermusikalske raptus. Og på slutten av 1840-åra skrev han serier av «Hausmusik», husmusikk, verker til hjemmebruk for musikutøvere i tidens borgerlige familier.

Lørdagskonserten i Håkonshallen ga eksempler på alle disse forskjellige sjangrene. Det startet med «Fem stykker i folketone» (op. 102), et stykke husmusikk fra 1849, spilt av cellisten Sandra Lied Haga – lett, elegant, med slank egal tone og diskret akkompagnert av Andsnes.

Schumanns sanger er et kapittel for seg, et stort kapittel. Mari Eriksmoen hadde valgt en liten gruppe sanger fra samlingen «Myrthen» – myrter – hans fire binds bryllupsbukett til Clara.

Det er alltid et problem når operasangere som er vant til de store scenerommene, skal presse stemmen ned i det intime lied-formatet. Men Eriksmoen klarte overgangen godt og ga oss blant annet en vakker, inderlig versjon av sangen om nøttetreet og bladene som hvisker om brudgommen og om året som skal komme.

Og da var det tid for et stykke blodrik kammermusikk: Schumanns klaverkvintett fra 1842, et av de første forsøkene på å koble klaveret sammen med en strykekvartett, og et av de første verkene som for alvor trakk kammermusikken ut av de borgerlige stuene og inn i de store konsertsalene.

Med seg på scenen i Håkonshallen hadde Andsnes fire sterke Crescendo-musikere – Sonoko Miriam Welde og Edvard Erdal på fioliner, Eivind Ringstad på bratsj og Amalie Stalheim på cello.

Det var duket for de store følelsene her. Allerede i første sats var det stoff nok til et helt liv – dramatiske utsving, såre, vare melodilinjer, alt fremført i perfekt samspill mellom klaver og strykere. Du tror du har opplevd alt i denne satsen – men da kommer andresatsen, nye opplevelser, et langsomt tett vevd stykke, fremført nærmest som en sørgemarsj.

Jeg gjorde en feil da jeg satte meg for å se Festspillenes strømming fra Håkonshallen. I stedet for å sende fra skjermbrettet til tv-en som jeg pleier, valgte jeg – av makelighet, kanskje – å se konserten på NRK2.

Det skulle jeg ikke ha gjort. For der, midt i tredje sats, begynte de jammen å sende rulletekst innover kvintetten. Og studioverten Arild Erikstad som hadde tatt seg rikelig tid til småprat mellom verkene, kom frem og sa jovialt: «Det var alt vi rakk». Og da var det tid for Dagsrevyen 21.

NRKs kulturdekning i et nøtteskall: Arrogant, skamløs, null respekt for komponister, verker, utøvere eller publikum. 

Jeg klarte etter hvert å finne frem nettbrettet mitt, komme inn på Festspillenes nettside, finne kveldens sending og få den opp på tv-en … og jo, jeg fikk med meg siste sats av Schumanns klaverkvintett. Men fortryllelsen var brutt. Ganske ettertrykkelig, faktisk.

I løpet av helgen kommer jeg til å finne frem denne sendingen og se den igjen. For denne versjonen av Schumanns klaverkvintett var så sterk og hjertegripende, at den må oppleves – i sin fulle utstrekning, i sitt fulle format.

Schumann Resonance

Bergens Tidende nett, 23.05.2020

Introduksjon: Schumann Resonance

Lørdag 23. mai , kl. 20.00 i Håkonshallen

Leif Ove Andsnes opptrer både på åpnings- og avslutningskonserten under de digitale festspillene. Og innimellom får vi også høre ham som kammermusiker.

På lørdag gjelder det en konsert i Håkonshallen der han spiller verker av Robert Schumann sammen med en gruppe unge musikere.

Schumann, 1830- og 40-årenes store, romantiske komponist, skrev fire symfonier og en rekke kor- og orkesterverk. Men det er først og fremst hans enorme produksjon i det lille, kammermusikalske formatet som musikere – og publikum – igjen og igjen vender tilbake til.

På lørdag får vi smakebiter fra denne delen av produksjonen hans. Det starter med en raritet, «5 Stücke im Volkston», et av de eneste verkene der Schumann prøvde å skrive i en enkel, folkelig stil – her fremført av cellisten Sandra Lied Haga med Andsnes ved flygelet.

Etterpå synger sopranen Mari Eriksmoen et utvalg Schumanns korte, konsentrerte sanger. Og konserten slutter med hans stormfulle Klaverkvintett i Ess-dur (op. 44) spilt av Andsnes og fire musikere fra mentorprogrammet Crescendo.

Blå eksperimenter

Bergens Tidende nett, 23.05.2020

Kind of Blue

Mathias Eick

Håkonshallen

Nattjazz i samarbeid med Festspillene i Bergen

Musikkhistorisk jubileum i Håkonshallen

Vi feiret et viktig musikkjubileum under Festspillene 2020 – et år for seint riktignok, men likevel.

Tilbake i mars 1959 gikk Miles Davis og sekstetten hans i platestudioet og spilte inn det skjellsettende albumet «Kind of Blue». Og siste år, 60 år etter, fremførte Mathias Eick alle platens fem numre under Oslo Jazzfestival.

Det var planen at Eick skulle gjenta hyllesten til «Kind of Blue» – en av den moderne musikkhistoriens milepæler – under årets Nattjazz i Bergen. Men slik ble det altså ikke.

I stedet fikk vi konserten hans i et opptak fra Håkonshallen, uten publikum, men med vel så mye spenning og energi som om det hadde vært et live-opptak.

Og foran tv-en hjemme i stuen slapp vi i alle fall for å stå i en stappfull sal på Verftet og kjempe for å høre et par takter av musikken mens brisne, bråkende bergensere snakker om alt mulig annet.

Selve opplegget for denne Festspill-konserten er selvsagt litt aparte: En gruppe jazzmusikere står i den tomme Håkonshallen i mai 2020 og prøver å gjenskape en stemning og en holdning til noe musikk som ble skapt en gang for lenge siden, lang tid før noen av dem var fødd.

Men uansett disse underlige premissene fungerte konserten faktisk veldig godt. De fem numrene på den legendariske platen ble avviklet med fin sans for alle de musikalske spørsmålene som Miles Davis og folkene hans reiste i sin tid. Og de fleste av Eicks musikere levde seg helhjertet inn i de rollene de var blitt tildelt.

Problemet med et slikt opplegg er selvsagt at du begynner å sammenligne de enkelte musikere med de historiske forbildene de er satt til å spille. Eick selv gir en ganske god versjon av Miles Davis, spesielt i de numrene der han spiller med harmon mute – det er aldri snakk om slavisk kopiering, men om å mestre et spesielt vokabular, fremkalle en stemning, et særlig syn på det musikalske materialet.

Altsaksofonisten Martin Myhre Olsen har vel ikke Cannonball Adderleys funky, bluesorienterte, sprudlende spillestil, men han fungerer godt i de flerstemmige innslagene. I «Blue in Green» – det eneste nummeret på den gamle platen der Cannonball Adderley ikke var med  – dukket Myhre Olsen også, litt uventet, opp og spilte John Coltranes opprinnelige solo unisont med Kjetil Møster.

Og la oss så med en gang slå fast at Kjetil Møster uten tvil var konsertens vinner. At han har John Coltrane under – og også på – huden sin, er en velkjent sak. Denne kvelden fikk vi høre ham blåse Coltrane inn på scenen, ikke som en slavisk kopi, ikke som historisk pensum – men som et levende forbilde, som en musikalsk tradisjon som fortsatt preger vår tids musikalske uttrykk.

Hva husker vi ellers fra denne kvelden foran tv-en? En spenstig rytmegruppe: bassisten Johannes Eick som la et syngende, solid fundament under de tre solistene; trommisen Håkon Mjåset Johansen som – uten å imitere Jimmy Cobbs rolle på den gamle platen – la en livlig, energisk, meget moderne ramme om solistene. Og ikke minst synet av pianisten Erlend Skomsvoll som satt og studerte de eiendommelige akkordene til Bill Evans’ «Blue in Green» og forsøkte å få mening i dem.

Konserten sluttet. Musikerne mottok det fraværende publikums applaus. Og lot seg overtale til å gi et ekstranummer: «Nefertiti» – tittelmelodien på den platen Miles Davis innspilte ti år senere, nå med sin andre, «klassiske» kvintett.

En melankolsk påminnelse

Bergens Tidende, 22.05.2020

Åpningskonserten

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Festspillene 2020 åpnet i går. På skjermbrettet og på TVen hjemme i stuen. Mye er annerledes i pandemiens tid. Det gjelder også «Den høytidelige åpning».

I år trengte vi ikke å stå i regnvær på Torgallmenningen for å se åpningstalene på storskjerm. I år kom åpningstalene hjem til oss. Og de musikalske innslagene ble overført slik at vi fikk høre dem på vårt eget lydanlegg.

At åpningskonserten kom inn i stuen, produsert som et profesjonelt TV-program med studieverter og alt som hører til, kan selvsagt ikke erstatte opplevelsen av å være til stede der det skjer, mens det skjer, i regnværet.

Men likevel: Årets TV-åpning fungerte som en helt utmerkt erstatning for den vanlige høytidelige åpningen.

Sjøforsvarets musikkorps blåste programmet i gang med en frisk Fanfare signert av Festspillkomponisten Jörg Widmann. Dronningen og Kronprinsen og ordfører Marte Mjøs Persen ble klipt inn og fikk sagt noen fine ord om verdien av kunst og kultur i disse vanskelige tidene. Det samme gjorde statsministeren - som ikke nevnte Kodes betrengte økonomi med ett ord.

Vi fikk «Ja, vi elsker» med Bergen Filharmoniske Orkester og Edvard Grieg Kor, pluss «Den nystemte» iscenesatt som Zoom-møte med videosnutter av lokale severdigheter. Og ikke minst fikk vi musikalske smakebiter fra årets program.

Festspillkomponisten Jörg Widmann var rikelig representert i åpningsprogrammet. En tysk kritiker skrev en gang at Widmann skriver «ny musikk» som er så gammel at alle liker den. Det var ikke vennlig ment, men det er et poeng her. Widmanns komposisjoner er ironiske, spøkefulle, lekende — de henter inn elementer fra hele musikkhistorien og skaper nye, uventede forbindelser og sammenhenger som går på tvers av tider og sjangrer.

Widmanns «180 Beats per Minute» er et tidlig tekno-inspirert stykke for strykersekstett som i åpningsprogrammet fikk en flott, eksplosiv fremføring av BFOs strykere. Og i hans «con brio» fikk vi møte et nesten fulltallig orkester som lekte med å sette erindringer om Beethoven-symfonier sammen i stadig nye konfigurasjoner.

Nettopp dette å se det store orkesteret sitte og spille på scenen i Grieghallen, var nesten det mest rørende ved dette åpningsprogrammet. Nå har vi i mange uker vennet oss til å se en liten handfull musikere sitte langt fra hverandre og spille i opptakene fra BFO. Men her på åpningskonserten fikk vi en melankolsk påminnelse om hvordan det kan være, hvordan det burde være. Vi manglet bare applausen etterpå.

De to tyngste verkene kom på slutten av programmet. Først gikk vi tilbake til 1700-tallet og hørte den ene av kveldens studieverter, sopranen Mari Eriksmoen, som solist i Mozarts konsertarie «Ch'io mi scordi di te?» (K.505), akkompagnert av et lite kammerorkester og med Leif Ove Andsnes som aktiv samtalepartner i en dramatisk fortelling om kjærligheten som overvinner alle hindringer og varer hinsides døden.

Og til sist «Ludus», den første delen av Arvo Pärts «Tabula Rasa» fra 1977, en dobbeltkonsert for to fioliner, her spilt av BFO med Eldbjørg Hemsing og Guro Kleven Hagen som solister og Leif Ove Andsnes som akkompagnatør på preparert klaver.

Studieverten, NRKs Arild Erikstad, lovet oss et «underholdende» stykke musikk — men det vi fikk, og det som ligger i Pärts verk, er en rystende, klagende og gripende meditasjon over det tomme rommet, om situasjonen før vi kan begynne å skape verden på nytt. En passende inngang til Festspillene i denne annerledes tiden.