En melankolsk påminnelse

Bergens Tidende, 22.05.2020

Åpningskonserten

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Festspillene 2020 åpnet i går. På skjermbrettet og på TVen hjemme i stuen. Mye er annerledes i pandemiens tid. Det gjelder også «Den høytidelige åpning».

I år trengte vi ikke å stå i regnvær på Torgallmenningen for å se åpningstalene på storskjerm. I år kom åpningstalene hjem til oss. Og de musikalske innslagene ble overført slik at vi fikk høre dem på vårt eget lydanlegg.

At åpningskonserten kom inn i stuen, produsert som et profesjonelt TV-program med studieverter og alt som hører til, kan selvsagt ikke erstatte opplevelsen av å være til stede der det skjer, mens det skjer, i regnværet.

Men likevel: Årets TV-åpning fungerte som en helt utmerkt erstatning for den vanlige høytidelige åpningen.

Sjøforsvarets musikkorps blåste programmet i gang med en frisk Fanfare signert av Festspillkomponisten Jörg Widmann. Dronningen og Kronprinsen og ordfører Marte Mjøs Persen ble klipt inn og fikk sagt noen fine ord om verdien av kunst og kultur i disse vanskelige tidene. Det samme gjorde statsministeren - som ikke nevnte Kodes betrengte økonomi med ett ord.

Vi fikk «Ja, vi elsker» med Bergen Filharmoniske Orkester og Edvard Grieg Kor, pluss «Den nystemte» iscenesatt som Zoom-møte med videosnutter av lokale severdigheter. Og ikke minst fikk vi musikalske smakebiter fra årets program.

Festspillkomponisten Jörg Widmann var rikelig representert i åpningsprogrammet. En tysk kritiker skrev en gang at Widmann skriver «ny musikk» som er så gammel at alle liker den. Det var ikke vennlig ment, men det er et poeng her. Widmanns komposisjoner er ironiske, spøkefulle, lekende — de henter inn elementer fra hele musikkhistorien og skaper nye, uventede forbindelser og sammenhenger som går på tvers av tider og sjangrer.

Widmanns «180 Beats per Minute» er et tidlig tekno-inspirert stykke for strykersekstett som i åpningsprogrammet fikk en flott, eksplosiv fremføring av BFOs strykere. Og i hans «con brio» fikk vi møte et nesten fulltallig orkester som lekte med å sette erindringer om Beethoven-symfonier sammen i stadig nye konfigurasjoner.

Nettopp dette å se det store orkesteret sitte og spille på scenen i Grieghallen, var nesten det mest rørende ved dette åpningsprogrammet. Nå har vi i mange uker vennet oss til å se en liten handfull musikere sitte langt fra hverandre og spille i opptakene fra BFO. Men her på åpningskonserten fikk vi en melankolsk påminnelse om hvordan det kan være, hvordan det burde være. Vi manglet bare applausen etterpå.

De to tyngste verkene kom på slutten av programmet. Først gikk vi tilbake til 1700-tallet og hørte den ene av kveldens studieverter, sopranen Mari Eriksmoen, som solist i Mozarts konsertarie «Ch'io mi scordi di te?» (K.505), akkompagnert av et lite kammerorkester og med Leif Ove Andsnes som aktiv samtalepartner i en dramatisk fortelling om kjærligheten som overvinner alle hindringer og varer hinsides døden.

Og til sist «Ludus», den første delen av Arvo Pärts «Tabula Rasa» fra 1977, en dobbeltkonsert for to fioliner, her spilt av BFO med Eldbjørg Hemsing og Guro Kleven Hagen som solister og Leif Ove Andsnes som akkompagnatør på preparert klaver.

Studieverten, NRKs Arild Erikstad, lovet oss et «underholdende» stykke musikk — men det vi fikk, og det som ligger i Pärts verk, er en rystende, klagende og gripende meditasjon over det tomme rommet, om situasjonen før vi kan begynne å skape verden på nytt. En passende inngang til Festspillene i denne annerledes tiden.

Høy himmel over Rosendal

Bergens Tidende, 13.08.2016

Verk av Schubert og Arne Nordheim

Brentano String Quartet

Guro Kleven Hagen, fiolin

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Rosendal Kammermusikkfestival

Baroniet Rosendal

Flott åpning av Rosendal Kammermusikkfestival

I Bergen er det kaldt, det høljer ned, det blåser full storm, både på kysten og rundt Festspillene: Er Festspillene blitt for store, for kunstnerisk utydelige? Er det sentrale kunstmusikalske feltet blitt nedprioritert i takt med at programmet har est ut?

I Rosendal derimot ­– der er det klart og solrikt vær. Slik var det i alle fall på torsdag da Leif Ove Andsnes – nesten som et innspill i Bergensdebatten – hadde premiere på Rosendal Kammermusikkfestival: en liten, fortettet konsertserie over fire dager på Baroniet Rosendal, helt helliget klassisk musikk, med sterke norske og internasjonale kunstnere sammen om et konsentrert, tematisk sammenhengende program.

Festivalens første sesong har «1828», Franz Schuberts dødsår, som hovedtema. Programmet tar opp de siste verkene hans og setter dem i spill med og mot verk av senere komponister. På åpningskonserten gjaldt det strykekvartetten «Der Tod und das Mädchen» fra 1824 og de siste sangene, «Schwanengesang» fra 1828 satt opp mot «Partita für Paul», Arne Nordheims gamle solostykke for fiolin og elektronikk fra 1985.

Det var ikke bare festivalpremiere på torsdag, det var også premiere på Baroniets nye scene – en stor konsertsal innredet i den gamle låven på Rosendal Avlsgård – og samtidig var det premiere på konsertsalens tekniske nyskapelse: et digitalt lydanlegg som opphever den svake, dårlige akustikken i låven og konstruerer et stort kunstig rom omkring musikken.

Lydanlegget virket etter hensikten på åpningskonserten. Vi forsto jo at instrumentene var forsterket på et eller annet vis, men de hørtes «naturlig» ut og klangen var gjennomgående klar og veldefinert. Derimot kunne låven nok trenge et klimaanlegg. Med mer enn 400 mennesker samlet i salen ble temperaturen fort like høy som i et drivhus. Varmen var kanskje også grunnen til at amerikanske Brentano String Quartet måtte stemme instrumentene sine flere ganger underveis mellom satsene i «Der Tod und das Mädchen». Men de spilte seg igjennom de tekniske vanskelighetene og ga en sterk tolkning av Schuberts skjebnetunge verk med Nina Lees uttrykksfulle, syngende cello som melodibærer i andresatsen og med en stormfull, avsluttende presto-sats som fikk låvetaket til å løfte seg.

Spranget fra Schubert til Arne Nordheim er stort. Og kontrasten var selvsagt påtakelig da Guro Kleven Hagens startet «Partita für Paul». Hos Schubert er dramatikken inderliggjort, alt ligger som indre rørelser og sterke spenninger i satsen. I Nordheims solostykke ligger dramatikken helt oppe i dagen. Kleven Hagen kastet den videre, rasende virtuost, ekspressivt og fremadrettet – inntil hun så å si ble innhentet av seg selv: Da den digitale playback-funksjonen startet i de siste satsene og kastet klangen av hennes fiolin forsinket tilbake, oppsto det plutselig nye lyder – skjøre, vare og svevende som de Klee-bildene vi så projisert opp på veggen bak henne.

Etter pausen var det tid for konsertens høydepunkt: barytonen Matthias Goerne sammen med Leif Ove Andsnes i Schuberts «Schwanengesang». Det er forunderlig hvordan Goernes stemme og hans Schubert-tolkning utvikler seg. Hver gang man hører ham, har stemmen hans fått nye uttrykksmuligheter, både i høyden og dybden. Og han finner fremdeles nye lag og dimensjoner fram i Schuberts sanger. Denne torsdagskvelden i Rosendal forvandlet han «Schwanengesang» til et stort musikkdramatisk verk, et verk som rommer alt, alle følelsesregistre fra dyp sorg til jublende glede. Hver av de frittstående sangene ble til en egen, selvstendig verden, fortettet som en novelle, innholdsrik som en roman.

  

Festivalen fortsetter de neste dagene, med foredrag og utstillinger og konserter. Andsnes selv er i ilden mange ganger underveis. Og flere store internasjonale solister tar veien innom Baroniet Rosendal.

En kresen festival med kunstmusikk på høyeste nivå. Er det virkelig publikum til noe slikt, på Vestlandet, på et lite slott langt fra allfarvei? Svaret er et rungende «ja». Og det visste vi jo allerede før festivalen startet. Da den ble annonsert i januar, ble alt utsolgt på et par uker.

Fremtid

Bergens Tidende, 24.04.2008

De unges kammerkonsert

Bergens Kammermusikkforening

Logen

Entusiastiske unge musikere med sans for kammerformatet

Det er ingen grunn til å frykte for kammermusikkens fremtid. I det minste ikke å dømme etter konserten i Logen på tirsdag der en ny generasjon av gode musikere presenterte seg. Man merket selvsagt at det er snakk om unge musikere som ennå ikke er ferdigutdannede. I mange av kveldens verk var det øyeblikk da samspillet sviktet eller steder der fraseringene kunne vært finslipt. Men hovedinntrykket er at her er det en gruppe solide, entusiastiske musikere som har sans for kammerformatet, og som står klar til å føre tradisjonen videre.

Først ut var Ensemble Arteriol fra Norges Musikkhøgskole med en fremføring av Nino Rotas – temmelig lettbente – Trio for klarinett, cello & piano (1973). De tre musikerne – Mats Iversen Vangen (klarinett), Tove Törngren (cello) og Marita Vårdal Igelkjøn (klaver) – spilte sprekt og sprelsk, men var noe handikappet av at de hadde valgt å fremføre verket som akkompagnement til en håpløs amatørfilm.

Resten av kveldens program var hentet fra det sentrale repertoaret, blant annet med to krevende Brahms-verk fremført av studenter fra Griegakademiet – to satser fra Horntrioen (op. 40) med Reinert Indrehus (horn), Raanan Elefant (fiolin) og Marita Rabben (klaver) og to satser fra den første fiolinsonaten (op. 78) med Miriam Bergset (fiolin) og Christian Hundsnes Grøvlen (klaver). I begge verk noterte vi solid klaverakkompagnement og stigende formkurve fra sats til sats: Indrehus og Elefant fikk løst Horntrioens vanskelige balanseproblemer da de kom til Scherzo-satsen, og Bergset som slet med dobbeltgrepene i fiolinsonatens adagio, spilte fritt, med ekte Brahmsk lengsel i tredjesatsen.

Det var også soloklaver på programmet – to virtuose, stormfulle paradenumre av Tsjaikovski og hans yngre landsmann Rodion Shchedrin, fremført med teknisk briljans av Hlinka-eleven Marina Kan.

Kveldens store opplevelse kom til aller sist: Miriam Helms Ålien (1. fiolin ), Guro Kleven Hagen (2.fiolin), Madelene Berg (bratsj), Sandra Lied Haga (cello) og Julie Yuqing Ve (klaver) – fem supermusikalske valkyrjer fra Barrat-Dues Musikkinstitutt som imponerte med en overdådig, teknisk feilfri og flott samspilt tolkning av Schumanns klaverkvintett (op 44).