Kammermusikkfestival med forhindringer

Bergens Tidende, 19.08.2023

Verk av Johannes Brahms, György Ligeti m. fl
Rosendal Kammermusikkfestival 2023
Baroniet Rosendal og Kvinnherad kyrkje.

Stormen «Hans» herjet. Og det var flomstengte veier overalt. Men Leif Ove Andsnes og teamet hans hadde likevel klart å få de fleste norske og utenlandske musikere på plass til åpningen av Rosendal Kammermusikkfestival 2023, torsdag i siste uke.

I år dreidde det seg om Johannes Brahms. Og allerede på åpningskonserten torsdag kveld fikk vi presentert to helt forskjellige sider av hans kammermusikalske produksjon.

Det startet med hans første fiolinsonate (op. 78, 1879), den såkalte «Regnsonaten». Den kanadiske fiolinisten James Ehnes ga, akkompagnert av koreanske Yeol-Eum Son ved flygelet, en lyrisk, tilbakelent tolkning av sonaten med hovedvekt på det duse fargespillet og de klanglige nyansene i satsene.

Etter pausen hørte vi Brahms’ Pianokvintett i f-moll (op. 34, 1866) spilt av den sterke amerikanske Dover-kvartetten med Leif Ove Andsnes selv ved flygelet. Og her var det den kraftige, stormfulle Brahms vi fikk høre – et eksplosivt, muskuløst stykke musikk, sine steder med et nesten skremmende, demonisk uttrykk.

Leif Ove Andsnes og Dover Quartet åpner Rosendal Kammermusikkfestival 2023 med Johannes Brahms’ Pianokvintett i f-moll, op. 34. Foto: Liv Øvland

Det var ikke bare Brahms på denne festivalen. Som en slags kontrast til hans klassisk-romantiske musikk var det satt opp en rekke verk av den ungarske komponisten György Ligeti som ville vært fylt 100 i år.

På åpningskonserten, innimellom de to Brahms-verkene, hørte vi trompetisten Håkan Hardenberger og pianisten Roland Pöntinen oppføre «Det makabres mysterier», en serie arier fra Ligetis opera «Le Grand Macabre» (1977). Hardenberger arrangerte i sin tid disse ariene for trompet og piano i samarbeid med Ligeti selv. Resultatet er et ustyrlig morsomt stykke musikkteater der Hardenberger utfører ekvilibristiske volter og sprang på trompeten – ispedd rop og smattende lyder.

Hardenberger slet med pusteproblemer under åpningskonserten. Og fredag morgen fikk han konstatert lungebetennelse og måtte oppgi å delta i resten av festivalen. Viktige Ligeti-relaterte deler av programmet falt dermed vekk. Men sporty festivalmusikere hev seg rundt og klarte å etablere gode erstatninger for mye av det som skulle ha vært Hardenbergers programpunkt.

Brahms-delen av festivalprogrammet ble ikke berørt av dette. I løpet av de neste dagene fikk vi presentert en lang rekke av hans viktigste kammermusikalske verker, alle i sterke, spontane tolkninger. Vi hørte eksempler på hans arbeid i de små formatene – klavertrio, strykekvartett osv. ¬Men mest imponerende var kanskje de mange verk for litt større besetning – strykekvintettene og strykesekstettene – der Brahms legger inn ekstra stemmer og skaper musikk som bevarer det kammermusikalske preget, men som samtidig presser seg fremover mot det store symfoniske formatet.  I mange av disse verkene var det Dover-kvartetten som dannet grunnstammen mens andre festivalmusikere sluttet seg til og fordoblet bratsj- eller cello-stemmene.

Ligeti-delen av programmet ble selvsagt mer begrenset enn opprinnelig planlagt. Men den franske pianisten Bertrand Chamayou var i alle fall på plass i Rosendal og ga blant annet en humoristisk fremføring av «Musica Ricercata» (1951-53), et tidlig verk der Ligeti eksperimenterer med begrensede tonerekker og skaper elleve korte satser stappfulle av musikkhistoriske referanser.

Chamayou var også på plass sammen med hornisten David Guerrier og fiolinisten Guro Kleven Hagen i en flott utgave av Ligetis «Trio for Fiolin, Horn og Piano» (1982) ¬– det eneste av Ligetis verker som direkte refererer til Brahms, nemlig til hans «Horntrio i Ess-dur» (op. 40, 1865) – som vi fikk høre senere på uken med James Ehnes på fiolin i stedet for Hagen.

Andsnes har ved flere anledninger sagt at han aldri har hatt et så sterkt lag av festivalmusikere som i år. Det kan kanskje diskuteres. Men det er i alle fall et faktum at årets festival presenterte en formidabel gruppe unge musikere som vi ikke tidligere har hørt i Rosendal. Pianisten Yeol-Eum Son som spilte på åpningskonserten, imponerte de følgende dagene som solid medspiller i mange forskjellige sammenhenger. Den unge britiske cellisten Sheku Kanneh-Mason spilte en sentral rolle i mange av de store strykerverkene, og tyske Julia Hagen imponerte blant annet med en ekspressiv tolkning av Sofia Gubaidulinas cello-preludier fra 1974. Og så det var en helt spesiell opplevelse å få høre den israelsk-tyske klarinettisten Sharon Kam i tre av Brahms’ sene klarinettverk som hun spilte med slank, bøyelig tone og stor ekspressivitet. 

Sharon Kam (klarinett), Julia Hagen (cello), Bertrand Chamayou (piano) spiller Johannes Brahms’ Klarinett trio i a-moll, op. 114. Foto: Liv Øvland

Det var planen at årets festival skulle slutte søndag ettermiddag med Brahms’ sjeldent spilte sangsyklus, «Die schöne Magelone» (op. 33), fremført av barytonen Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes, pluss Henrik Mestad som fortellerstemme. Goerne nådde faktisk helt frem til Flesland, men måtte så snu på grunn av en infeksjon. Og da ble det igjen programendringer og raske erstatninger. Og så var Rosendal Kammermusikkfestival 2023 slutt.

Musikalsk nasjonalisme i Rosendal

Bergens Tidende, 09.08.2021

Rosendal Kammermusikfestival
Leif Ove Andsnes, KonstKnekt, Per Arne Glorvigen, Zlata Chochieva, Josef Špaček m.fl.
Baroniet Rosendal

«Det er veldig godt å se dere» … sa Leif Ove Andsnes torsdag kveld da han ønsket publikum velkommen til Rosendal Kammermusikkfestival 2021. Gleden var gjensidig.

Siste år måtte han avlyse festivalen fordi reiserestriksjoner og smittevern gjorde det umulig å bringe musikere og publikum sammen i Rosendal.

Men i år lyktes det altså. Og godt var det, godt å være på festival igjen — nesten som før pandemien, men ikke helt: For også i år var det utenlandske musikere som ikke kom seg til Norge grunn av reiserestriksjoner — noe som førte til endringer i det opprinnelige programmet. Det var også sterke begrensninger på hvor mange tilhørere som fikk lov å være til stede i Baroniets store konsertsal. Og i tillegg var alle konsertene temmelig korte og ble avviklet uten pauser.

Men uansett: det var herlig — og ganske emosjonelt — å være her igjen og få være med på fire intense dager med levende kammermusikk fra morgen til kveld.

Festivalens motto var «Fra mitt hjemland» — for i år hadde Andsnes satt seg fore å presentere musikk som dyrker det nasjonale særpreget, spesielt musikk som søker å bygge opp en nasjonal musikalsk identitet ved å føre elementer fra hjemstavnens folkemusikk inn i kunstmusikken.

Mottoet «Fra mitt hjemland» er hentet fra et verk av den tjekkiske komponisten Bêdrich Smetana, og det var nettopp nasjonalromantisk musikk fra det sene 1800-tallets Østeuropa som dominerte på festivalprogrammet — med Smetanas landsmand, Antonín Dvořák, som hovedperson og med sideblikk til for eksempel vår egen Edvard Grieg og — noe uventet — til den moderne argentinske tangomesteren Astor Piazzola.

Man kunne kanskje bli litt nervøs over denne fokuseringen på det nasjonale, spesielt med tanke på den voldsomme dyrkingen av nasjonale identiteter som pågår i tidens autoritære østeuropeiske regimer. Knut Olav Åmås fra Stiftelsen Fritt Ord som holdt festivalens åpningstale, advarte i alle fall om nasjonalismens destruktive sider, blant annet med henvisning til mellomkrigstiden og til nazistenes bruk — eller misbruk — av nasjonale uttrykk i musikk og bildekunst.

Men det var faktisk ingen grunn til bekymring. Det meste av den musikken som ble spilt på konsertene i Rosendal, var av det ytterst fredelige slaget — ingen aggressiv nasjonalisme her, men en fint avstemt blanding av underholdende musikk og store, krevende verk, alle med innslag av ulike folkemusikalske elementer.

Åpningskonserten var et godt eksempel i så måte. Det unge kammerensemblet KonstKnekt innledet med en spenstig fremføring av Dvořáks slaviske danser. Og til avslutning ble det mer Dvořák, nå hans klaverkvintett nr. 2 (op. 81) — flott spilt av Andsnes sammen med Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello). Her var den folkemusikalske fargeleggingen kanskje mest tydelig i den vakre, melankolske andresatsen som er basert på en «dumka», et gammelt slavisk melodimønster.

Og innimellom disse to stykker Dvořák var vi en tur i Argentina og hørte Piazzolas «Le grand Tango» med Per Arne Glorvigens bandeneon og Øivind Gimses cello i lekende, improviserende samspill akkompagnert av musikere fra KonstKnekt.

Det ble spilt mye god og spennende musikk de neste dagene — så mye at det ikke er mulig å nevne alt. Men fra fredagens konserter kommer vi i alle fall til å huske russiske Zlata Chochievas forrykende fremføring av Béla Bartóks eneste klaversonate (Sz. 80), et verk der klaveret nærmest fungerer som slagverk og brukes til å gjenskape komplekse, rytmiske mønstre fra ungarsk og rumensk folkemusikk.

Og fra fredag kveld: Leif Ove Andsnes alene ved flygelet med Dvořáks «Poetiske tonebilder» (op. 85) — tretten musikalske meditasjoner og fantasier over romantiske situasjoner og stemninger. Verket blir sjeldent spilt, men slik Andsnes fremførte det — med store uttrykksmessige kontraster fra det mest sårbare og vare til det mest eksplosivt kraftfulle —  ja, da rykket dette oversette verket helt frem i den musikkhistoriske forgrunnen.

Leif Ove Andsnes alene på scenen i Rosendal med kraftfull fremføring av Dvoráks «Poetiske tonebilder». Foto: Liv Øvland / Rosendal Kammermusikkfestival

Lørdag ble det enda mer Dvořák og enda mer nasjonalistisk farget musikk, men nå inspirert av amerikanske folketoner. Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello) fant sammen igjen og ga oss en stormfull tolkning av den «amerikanske» strykekvartetten (nr. 12) der Dvořák leker med former og temaer vi kjenner igjen fra Midtvestens square dances og hoe downs. 

I tillegg ble det en liten norsk avdeling der vi blant annet fikk høre Johan Dalene i en suveren tolkning av Griegs Fiolinsonate nr. 2 akkompagnert av Andsnes.

Senere på dagen guidet Per Arne Glorvigen publikum gjennom Piazzolas musikalske Buenos Aires. Og sent lørdag kveld fikk vi da endelig høre det verket som hadde gitt festivalen sitt motto: Smetanas «Fra hjemlandet» — fyrig fremført av den unge, tjekkiske fiolinisten Josef Špaček sammen med Zlata Chochieva på klaver.

Festivalens tittelverk – Smetanas «Fra hjemlandet» – fyrig fremført av fiolinisten Josef Špaček og pianisten Zlata Chochieva. Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Vakkert, vilt og dramatisk

Bergens Tidende, 12.08.2019

Musikk av Dmitri Sjostakovitsj og andre

Rosendal Kammermusikkfestival

Rosendal

Imponerende Sjostakovitsj-festival i Rosendal

Det er vakkert og vilt i Rosendal. Det er storslåtte utsyn over fjorden, det er ruvende fjell, det er dramatisk vær som på få minutter veksler fra strålende sol til storm og høljende regn.

Og nå i starten av august er det også vakkert, vilt og dramatisk innendørs. For Leif Ove Andsnes arrangerer kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal for fjerde år på rad. Og denne gang er det Dmitri Sjostakovitsjs egensindige musikk som står i sentrum.

Kammermusikk er kanskje ikke det første en tenker på når det gjelder Sjostakovitsj. Han var jo kjent som sovjettidens store symfoniker. Men han skrev faktisk også femten strykekvartetter. Pluss alle mulige andre typer kammermusikk, musikk i alle tenkelige og utenkelige formater. 

Det er sterke kontraster i denne produksjonen, spenninger mellom musikalsk høy- og lavkultur ­­– på den ene siden store, komplekse komposisjoner, på den andre siden enkel bruksmusikk og populærmusikk. Han startet som kinopianist, skrev senere musikk til tretti filmer. Han komponerte folkelige sanger og innsmigrende underholdningsmusikk – og mye, mye mer.

Festivalen i Rosendal gir et inntrykk av hele denne musikalske mangfoldigheten og setter samtidig Sjostakovitsjs verk opp mot samtidige og nåtidige komponister – noen ganger i kontrast, andre ganger med understreking av særlige musikalske eller følelsesmessige slektskaper. Festivalens programhefte har vokst og er blitt til en hel liten bok, full av informative artikler som guider oss gjennom dette komplekse, musikalske landskapet. Og i tillegg til selve konsertene er det opplysende, perspektivrike foredrag om Sjostakovitsj og hans tid.

Åpningskonserten på torsdag sammenfattet på et vis hele dette store, musikalske opplysningsprosjektet. Det startet og det sluttet med Sjostakovitsj. Først et av hans tidligste stykker, en strykeoktett i to satser spilt med ironi og sarkasme av Danel-kvartetten supplert med fiolinistene Veriko Tchumburidze og Sonoko Miriam Welde, bratsjisten Tabea Zimmermann og cellisten Clemens Hagen. Og til avslutning fikk vi en transkripsjon av hans 8. strykekvartett, rasende og eksplosivt fremført av Ensemble Allegria.

Innimellom ble det spilt musikk av andre komponister – blant annet et stykke for soloklarinett av Edison Denisov, elegant og ekvilibristisk fremført av Anthony Mc Gill. I denne avdelingen fikk vi for første gang under festivalen høre den imponerende ukrainske barytonen Andrei Bondarenko, her med en flott, fulltonende tolkning av Musorgskijs Sanger og danser om døden, tett akkompagnert av Leif Ove Andsnes.  

Den ukrainske barytonen Andrei Bondarenko

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

På åpningskonserten møtte vi også festivalkomponisten, russiske Alexander Vustin, for første gang. Han er høyt estimert i hjemlandet, men stort sett ukjent i Vesten. I løpet av festivalen fikk vi et inntrykk av en særpreget komponist som har arbeidet seg ut av den tolvtonemusikalske tradisjonen og skapt et eget, sterkt personlig uttrykk. Han skriver i mange forskjellige formater, men skjærer hele tiden det musikalske materialet inn til benet og skaper intense, ekspressive former.   

Festivalkomponisten Alexander Vustin 

og pianisten Sasha Grynyuk

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Fredag gikk det løs igjen – nå med nesten musikalsk overkill: formiddagskonsert i Kvinnherad kyrkje etterfulgt av ettermiddags- og kveldskonsert i Riddersalen på Baroniet. Og på alle tre konserter var programmet ekstremt tettpakket. På formiddagskonserten gjaldt det først og fremst de lettere delene av Sjostakovitsjs kammermusikk, blant annet en firhendig utgave av hans såkalte Jazzsuite nr. 2 ­– som ikke har veldig mye med jazz å gjøre.

På kveldskonserten ble det gjenhør med Andrei Bondarenko i et flott program med Sjostakovitsjs tonesettinger av Pushkin-tekster. Og Danel-kvartetten og Leif Ove Andsnes fremførte Alfred Schnittkes pianokvintett fra 1976. Det er blitt sagt at vestlige musikere ikke er i stand til å få frem «smertefaktoren» i Sovjettidens musikk. Men Danel-kvartetten og Andsnes klarte det i alle fall – det er sjeldent en har hørt en så kompromissløs, dissonantisk og smertefull utgave av dette verket. 

Quatuor Danel og Leif Ove Andsnes fremfører Alfred Schnittkes pianokvintett fra 1976

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Etter kveldskonserten ble det nattkino – med en liten filmhistorisk sensasjon: Marek Pytels rekonstruksjon av Grigori Kozintsev og Leonid Trauberg stumfilm «Det nye Babylon» fra 1929 med Sjostakovitsjs originale – og ganske komplekse – klaverakkompagnement ekvilibristisk spilt av Sasha Grynyuk. Og da var festivalfredagen endelig forbi.

Sasha Grynyuk spiller Sjostakovitsjs  musikk til 

Kozintsev og Traubergs film Det nye Babylon (1929)

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Det var sikkert mange som hadde dradd inn til Rosendal for å høre den tysk-russiske stjernepianisten Igor Levit spille Sjostakovitsjs storverk, de 24 Preludier og Fuger, op. 87, lørdag formiddag i Kvinnherad kyrkje. Men dessverre hadde Levit måttet melde avbud på grunn av sykdom. 

Det fine ved Rosendal-festivalene er at mange av musikerne oppholder seg lenge på stedet og tilbyr å springe til når slikt skjer. Derfor ble det allikevel lørdagskonsert i kirken, igjen med et tettpakket program med verk av Prokofiev, Debussy og Rachmaninov – spilt av Sasha Grynyuk, Anthony McGill og Marc-André Hamelin. Og til sist Danel-kvartetten med Sjostakovitsjs 5. strykekvartett.

Lørdag og søndag fortsatte festivalen med flere kammermusikalske verk av Alexander Vustin, men også av Prokofjev og Stravinsky. Og av Sjostakovitsj, selvsagt.

Musikk i skyggen av en krig

Bergens Tidende, 13.08.18

Rosendal Kammermusikkfestival 2018

Leif Ove Andsnes, Matthias Goerne, Bertrand Chamayou, Henning Kraggerud, Kirill Gerstein, Dover String Quartet m.fl.

En frontberetning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode

Det var belgmørk himmel og voldsomme skybrudd over Kvinnherad på torsdag – kanskje et passende vær for det temaet Leif Ove Andsnes hadde valgt som ramme om årets kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal.

De to første årene satte han og festivalmusikerne søkelys på en enkelt komponist. I 2016 gjaldt det kammermusikken til Schubert, siste år var det Mozart. Men i år har Andsnes valgt et annet grep. Festivalens overskrift er «I skyggen av en krig». Nærmere bestemt dreier det seg om første verdenskrig, om musikk skrevet i og omkring årene 1914-1918.

Slik programmet er sammensatt, blir det anledning til å reflektere over hvordan store historiske begivenheter på ulike måter kan slå inn i en periodes musikkliv. Noen av komponistene som er representert på programmet, hadde selv vært med i krigen, andre var vitne til krigshandlinger på avstand, mange tok krigserfaringer med seg og lot dem farge det musikalske uttrykket.

Men mer enn en konsertrekke om temaet musikk og krig, ble festivalen en slags frontberetning fra musikkens egen, «indre» historie, en beretning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode.

Man kunne kanskje trodd at dette ville bli en festival med Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern i sentrum. For i de vanlige musikkhistoriske oversiktene fremstilles årene omkring første verdenskrig som nettopp disse komponistenes periode, de årene da de og andre sentraleuropeiske kolleger sprengte seg ut av det tradisjonelle tonespråket og skapte det som med tiden skulle bli til tolvtonemusikken og den musikalske modernismen.

Men i Rosendal var det ikke noe Schönberg på programmet, og Berg og Webern var bare representert med hver sitt ultrakorte stykke. Til gjengjeld var programmet stappfullt av komponister som valgte å gå helt andre veier. Festivalen ble på denne måten et oppgjør med forestillingen om musikkhistorien som en rettlinjet utviklingshistorie og en demonstrasjon av det sprikende, musikalske mangfoldet som preget perioden

Festivalen åpnet med Andsnes selv i en klar, sterk tolkning av Carl Nielsens klassiskinspirerte Chaconne (op. 32) fra 1916 ¬ - etterfulgt av fiolinisten Akiko Suwanai og pianisten Ingrid Andsnes som fremførte Béla Bartóks Rumenske Danser fra 1915. Og dermed var ett av ytterpunktene i perioden markert: Komponister fra de europeiske randområdene som skapte sitt eget, personlige uttrykk inspirert av eldre musikalske former eller av folkelige musikktradisjoner.

I tillegg var periodens impresjonistiske strømninger representert på åpningskonserten med den unge, franske pianisten Bertrand Chamayou som ga en forrykende, virtuos fremførelse av Maurice Ravels «Le Tombeau de Couperin» (1914-17).

Fredag formiddag var det fremdeles mørkt og truende vær ute. Men i den store konsertsalen var det lys og munter stemning da fiolinisten Henning Kraggerud akkompagnert av Ingrid Andsnes startet med Fritz Kreislers spøkefulle «Toy Soldier`s March» fra 1917 – som en påminnelse om at det i denne perioden faktisk også gikk an å skrive lett og festlig underholdningsmusikk.

Og så gikk det løs med tunge, mer alvorlige saker. Henning Kraggerud var på scenen igjen og ga sammen med den store, russisk-amerikanske pianisten Kirill Gerstein en mørk, robust tolkning av Leoš Janáčeks Fiolinsonate (1914) og Gerstein satt senere alene ved flygelet og spilte en brennende versjon av Alexander Scriabins ekspresjonistiske solostykke «Vers la flamme» (op. 72) fra 1914.

Men den helt store opplevelsen fredag formiddag var Alexander Zemlinskys Strykekvartett no. 2 (op. 15) fra årene 1914-17 – et 40 minutters langt, nesten uutholdelig spennende forløp der korte temaer blir variert og endevendt i lange spenningsbuer, musikk som kjemper med å finne nye veier ut av det tradisjonelle tonespråket – her fremført med kolossal uttrykkskraft av den unge, fantastiske Dover String Quartet.

Og så var fredagen slett ikke forbi ennå. For i Kvinnherad kirke var det sent på kvelden enda en konsert: Schuberts «Winterreise» sunget av Matthias Goerne akkompagnert av Leif Ove Andsnes.

Schuberts storverk fra 1827 passer vel ikke spesielt godt til festivalens tema om musikk i skyggen av Første verdenskrig. Men det spiller ingen rolle. Denne kveldskonserten ble fredagens – kanskje årets – musikalske høydepunkt.

I Goernes etter hvert mange plateversjoner av «Winterreise» har vi kunnet følge hvordan han stadig finner nye kvaliteter og nye ekspressive muligheter i dette verket. Og vi har i andre innspillinger hørt ham ta på seg store, tunge operaroller. Nå fikk vi så enda en versjon av «Winterreise», sunget live og preget av Goernes operaerfaringer – en mer dramatisk, mer uttrykksfull, mer kraftfull tolkning enn han noen gang tidligere har presentert. En skjellsettende opplevelse.

Høy himmel over Rosendal

Bergens Tidende, 13.08.2016

Verk av Schubert og Arne Nordheim

Brentano String Quartet

Guro Kleven Hagen, fiolin

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Rosendal Kammermusikkfestival

Baroniet Rosendal

Flott åpning av Rosendal Kammermusikkfestival

I Bergen er det kaldt, det høljer ned, det blåser full storm, både på kysten og rundt Festspillene: Er Festspillene blitt for store, for kunstnerisk utydelige? Er det sentrale kunstmusikalske feltet blitt nedprioritert i takt med at programmet har est ut?

I Rosendal derimot ­– der er det klart og solrikt vær. Slik var det i alle fall på torsdag da Leif Ove Andsnes – nesten som et innspill i Bergensdebatten – hadde premiere på Rosendal Kammermusikkfestival: en liten, fortettet konsertserie over fire dager på Baroniet Rosendal, helt helliget klassisk musikk, med sterke norske og internasjonale kunstnere sammen om et konsentrert, tematisk sammenhengende program.

Festivalens første sesong har «1828», Franz Schuberts dødsår, som hovedtema. Programmet tar opp de siste verkene hans og setter dem i spill med og mot verk av senere komponister. På åpningskonserten gjaldt det strykekvartetten «Der Tod und das Mädchen» fra 1824 og de siste sangene, «Schwanengesang» fra 1828 satt opp mot «Partita für Paul», Arne Nordheims gamle solostykke for fiolin og elektronikk fra 1985.

Det var ikke bare festivalpremiere på torsdag, det var også premiere på Baroniets nye scene – en stor konsertsal innredet i den gamle låven på Rosendal Avlsgård – og samtidig var det premiere på konsertsalens tekniske nyskapelse: et digitalt lydanlegg som opphever den svake, dårlige akustikken i låven og konstruerer et stort kunstig rom omkring musikken.

Lydanlegget virket etter hensikten på åpningskonserten. Vi forsto jo at instrumentene var forsterket på et eller annet vis, men de hørtes «naturlig» ut og klangen var gjennomgående klar og veldefinert. Derimot kunne låven nok trenge et klimaanlegg. Med mer enn 400 mennesker samlet i salen ble temperaturen fort like høy som i et drivhus. Varmen var kanskje også grunnen til at amerikanske Brentano String Quartet måtte stemme instrumentene sine flere ganger underveis mellom satsene i «Der Tod und das Mädchen». Men de spilte seg igjennom de tekniske vanskelighetene og ga en sterk tolkning av Schuberts skjebnetunge verk med Nina Lees uttrykksfulle, syngende cello som melodibærer i andresatsen og med en stormfull, avsluttende presto-sats som fikk låvetaket til å løfte seg.

Spranget fra Schubert til Arne Nordheim er stort. Og kontrasten var selvsagt påtakelig da Guro Kleven Hagens startet «Partita für Paul». Hos Schubert er dramatikken inderliggjort, alt ligger som indre rørelser og sterke spenninger i satsen. I Nordheims solostykke ligger dramatikken helt oppe i dagen. Kleven Hagen kastet den videre, rasende virtuost, ekspressivt og fremadrettet – inntil hun så å si ble innhentet av seg selv: Da den digitale playback-funksjonen startet i de siste satsene og kastet klangen av hennes fiolin forsinket tilbake, oppsto det plutselig nye lyder – skjøre, vare og svevende som de Klee-bildene vi så projisert opp på veggen bak henne.

Etter pausen var det tid for konsertens høydepunkt: barytonen Matthias Goerne sammen med Leif Ove Andsnes i Schuberts «Schwanengesang». Det er forunderlig hvordan Goernes stemme og hans Schubert-tolkning utvikler seg. Hver gang man hører ham, har stemmen hans fått nye uttrykksmuligheter, både i høyden og dybden. Og han finner fremdeles nye lag og dimensjoner fram i Schuberts sanger. Denne torsdagskvelden i Rosendal forvandlet han «Schwanengesang» til et stort musikkdramatisk verk, et verk som rommer alt, alle følelsesregistre fra dyp sorg til jublende glede. Hver av de frittstående sangene ble til en egen, selvstendig verden, fortettet som en novelle, innholdsrik som en roman.

  

Festivalen fortsetter de neste dagene, med foredrag og utstillinger og konserter. Andsnes selv er i ilden mange ganger underveis. Og flere store internasjonale solister tar veien innom Baroniet Rosendal.

En kresen festival med kunstmusikk på høyeste nivå. Er det virkelig publikum til noe slikt, på Vestlandet, på et lite slott langt fra allfarvei? Svaret er et rungende «ja». Og det visste vi jo allerede før festivalen startet. Da den ble annonsert i januar, ble alt utsolgt på et par uker.