Bønnebok

Bergens Tidende, 11.02.2009

A Spotless Rose

Gabrieli Consort

Paul McCreesh, dirigent

Deutsche Grammophon

Maria-sanger fra Paul McCreesh og Gabrieli Consort

For et par år siden hadde Paul McCreesh og hans fabelaktige kor Gabrieli Consort suksess med platen «The Road to Paradise», en slags musikalsk pilegrimsreise fremstilt ved hjelp av kirkelige verk fra renessansen til i dag. Nå er de tilbake igjen, denne gangen med «A Spotless Rose», en samling korverk som forholder seg til ulike aspekter av Maria-dyrkelsen opp gjennom tidene. Kronologisk sett spenner platen fra Josquin Desprez og Jean Mouton på 1400-tallet til samtidskomponister som John Taverner og Henryk Górecki. Og Gabrieli Consort, innspilt i Ely katedralen, klinger like overjordisk herlig og suggererende som før. Samtidig har platen samme ujevne preget som den foregående: Mens de gamle kirkekomponistene representerte datidens musikalske forfront, er de fleste av de nåtidige verkene som McCreesh har valgt å innspille, bleke, tilbakeskuende og musikalsk sett temmelig uinteressante.

Transkripsjoner

Bergens Tidende, 11.02.2009

Morgen
Mischa Maisky (cello) og Pavel Gililov (klaver)

Deutsche Grammophon

Cellisten Mischa Maisky spiller Strauss og Dvorák

Fordi repertoaret for cello er så begrenset, velger mange store cellister å spille transkripsjoner, «oversettelser» av musikk som opprinnelig var skrevet for andre instrumenter eller for sangere. Slik for eksempel den glimrende cellisten Mischa Maisky gjør det på «Morgen», en plate med verker av Richard Strauss og Dvorák. Tittelen stammer fra en Strauss-sang som her fremføres slik at pianisten Pavel Gililov spiller både klaverakkompagnementet og sangen, mens Maisky spiller en supplerende overstemme opprinnelig skrevet for fiolin. I tillegg spiller de en sonatine av Dvorák (op.100) og et av hans Romantiske stykker (op. 75), begge opprinnelig skrevet for fiolin. Men det er også egentlig cellomusikk på platen – en sonate skrevet av Strauss (op. 6) da han var 19 og en beskjeden rondo av Dvorák (op. 94). Verken transkripsjonene eller originalverkene er «stor» musikk, men de får liv av Maiskys flotte, syngende cellostemme.

Feiringer

Musikkommentar, Bergens Tidende, 11.02.2009

2007 var Grieg-år – hundreåret for hans død. Det var jubileumskomité og konserter og utstillinger og bøker og statsstøttede plateutgivelser. Slik var det også i 1993 da vi feiret 150-året for hans fødsel.

Og slik var det i 2008 da vi feiret hundreåret for Geir Tveitts fødsel. Tveitt kan vi feire igjen i 2031 – da er det femtiåret for hans død. Og tolv år senere blir det nytt Griegår  tohundre-året for hans fødsel. Og hva om vi tar med Fartein Valen? Eller Harald Sæverud for den saks skyld? Eller alle de store utenlandske komponistene? For slett ikke å snakke om forfatterne og bildekunstnerne, de lokale så vel som de internasjonale? Kalenderen blir fort full.

Hver gang jubileumsmaskinen går i gang, kommer det berettiget kritikk. Hva ska vi med alle disse minneårene? Er ikke dette akselererende jubileumshysteriet temmelig komisk? Jo visst. Slike jubileer har vanligvis ikke veldig mye å gjøre med de som feires eller med kunsten deres. På det lokale planet er jubileene først og fremst en anledning til rituell feiring av den nasjonale identiteten  og eventuelt til internasjonal markedsføring av oversette kunstnere. Og de store utenlandske jubileene er mest et anliggende for den internasjonale turistnæringen og for de multinasjonale mediekonglomeratene. Komponistjubileene er for eksempel en gyllen anledning for plateselskapene til å lage cd-bokser og realisere en tyngende backlist. Eller til å generere ny profitt ved å utgi nye plater i slippstrømmen fra jubileene.

I år er det Mendelssohn-år. Tohundreåret for hans fødsel. Startskuddet for feiringen har allerede gått. AnneSophie Mutter har tatt den stroppløse kjolen på, og Deutsche Grammophon markedsfører både kjolen og Mutters nye versjon av Mendelssohns fiolinkonsert for alt det er verdt. Det kommer andre versjoner med andre solister på andre plateforlag de neste månedene.

2009 er også Haydn-år. Tohundreåret for Joseph Haydns død. Og her er endelig et eksempel på et jubileum som ville kunne gi musikalsk mening. Ved 150-års jubileet i 1959 var Haydn fremdeles «Papa Haydn», en foreldet musikkhistorisk figur. I dag, etter et halvt århundres iherdig innsats av musikere og dirigenter, er han en sprell levende komponist. Den radikale omvurderingen har gitt Haydn en ny og annerledes plassering på det musikalske firmamentet. Som det er all mulig grunn til å feire. Men det spørs om det blir tid til å høre musikken hans midt i all jubileumsoppstyret. Et slikt år går fort. I Wien, hjembyen hans, er de allerede i gang med forberedelsene til de to store Mahler-årene 2010 og 2011.

Korrespondanser

Bergens Tidende, 06.02.2009

Verker av Debussy, Dutilleux og Brahms.

Barbara Hannigan, sopran

Edward Gardner, dirigent

BFO

Grieghallen

Kanadiske Barbara Hannigan med imponerende fremførelse av Henri Dutilleux

Den engelske komponisten Colin Matthews har tatt Claude Debussys 24 delikate klaverpreludier og instrumentert dem for stort symfoniorkester. De tre smakebitene som BFO fremførte i går, gjorde det ikke helt klart hva poenget med dette var. Matthews forsøker noen steder å «oversette» klaverklangen til orkester, andre steder imiterer han klangen og instrumenteringen fra Debussys egne orkesterverker, og det er også glimt av mer moderne orkestreringer. Resultatet blir litt underlig. Verken fugl eller fisk, Debussy eller Matthews.   

Da var det et mer interessant og originalt verk som kom etterpå: «Correspondances» for sopran og orkester, skrevet av den snart hundreårige franske komponisten Henri Dutilleux, og flott fremført av den glimrende kanadiske sangerinnen Barbara Hannigan. Hun har spesialisert seg i nettopp dette verket og fikk de klagende, komplekse melodilinjene til å lette og sveve over Dutilleux’ tette orkestersats.

Den unge, engelske dirigenten Edward Gardner førte BFO gjennom disse verkene med presisjon og autoritet. Han har en skarp slagteknikk og markerer hvor han vil hen med et tydelig kroppspråk. Derimot fungerte han mindre godt etter pausen under fremførelsen av Brahms’ første symfoni hvor hans litt tørre, saklige direksjon medvirket til at de enkelte satsene ble noe stive og oppstykkede slik at musikken mistet det store suget, det store åndedraget. 

Det optimale melodramaet

Bergens Tidende, 05.02.2009

Puccini: La Bohème

Veslemøy Fluge Berg (Mimi), Harald Bjørkøy (Rodolfo), Marianne Juvik Sæbø (Musetta), Oddbjørn Hanto (Benoit/Alchindoro), Tore Johannessen (Marcello), Olav Veierød (Schaunard), Øystein Skre (Colline).

Festivalkor og -orkester, Paradis barnekor.

Regi: Helge Jordal.

Musikalsk leder: Espen Selvik.

Kor/repetitør: Siv Kristin Klippen

Korskirken

Flott oppsetning av Puccinis La Bohème i Korskirken

Det er ikke rart at Puccinis La Bohème er blitt en av de mest populære operaene i verden. Den har jo alt som skal til. Sang, dans, festlige opptrin og komiske figurer. Flott musikk, store, melodiøse arier. Og midt i all lystigheten en tragisk historie om den fattige dikteren Rodolfo og den fattige sypiken Mimì: De forelsker seg, de skilles, de gjenforenes, men for sent – hun dør av tuberkulose. La Bohème er det optimale melodramaet.

Mange gode krefter var involvert da operaen ble satt opp i Korskirken i 2007. Det ble en dundrende suksess med overskudd til Kirkens Bymisjon. Nå er det igjen tid til La Bohème. Og mon ikke det også blir jackpot denne gangen? For den særlige sprelske blandingen av profesjonelle og amatører skaper liv og røre i kirkerommet og får melodramaet til å sveve. Man kjeder seg ikke et øyeblikk.

Og så får vi demonstrert at Puccinis partitur tåler å bli skåret helt inn til beinet. Dirigenten Espen Selvik har bare tjue musikere med seg, gjemt bort i et hjørne av kirkerommet, og selvsagt kan de ikke produsere den musikalske tyngden vi er vant med fra oppsetninger med fullt symfoniorkester. Men likevel er klangen umiskjennelig Puccini. Og i det kammermusikalske formatet kommer mange fine detaljer frem som vanligvis drukner i fet strykerklang.

Hva forestillingen mangler i musikalsk fylde, veies opp av det store sceniske uttrykket i andre akt da regissøren Helge Jordal fyller kirkerommet til bristepunket med barn og voksne, med kor og statister og kjempedukker og så mange visuelle gags at det er vanskelig å bevare roen og overblikket. Og så er det selvsagt sangerne. Mye avhenger av hvem som synger det elskende paret, og her har denne forestillingen to sterke kort. Sopranen Veslemøy Fluge Berg synger Mimì med stor, strålende stemme og smeller til med fullt musikalsk og emosjonelt trøkk i høyeste partiene. Harald Bjørkøys som synger Rodolfo, gir henne godt motspill underveis i de berømte duettene. Rollen hans er eksponert gjennom hele forestillingen, og det er forståelig at han av og til økonomiserer med kreftene for å stå distansen. Men kunne kanskje likevel ha ønsket at han hadde hvilt litt lengre på den høye C i «Che gelida manina». Blant de øvrige sangerne merket vi oss spesielt Marianne Juvik Sæbø som sang og spilte en skarp, frisk Musetta. Og kanskje mest imponerende var bassen Øystein Skre i en både stemmemessig og scenisk overbevisende fremstilling av Colline.

Det var latter, det var tårer, det var show og melodrama for alle pengene. Og i tillegg var det kort gjesteopptreden av Nordnes Bataljon. Dette må visst bli suksess.

Høytid og fest

Bergens Tidende, 04.02.2009

Missa da Tromba

Jan Fredrik Christiansen, trompet

Terje Winge, orgel

2L

Sonar.

Ellen Sejersted Bødtker

Verker av Magnar Åm

2L

Nye plater fra det norske selskapet 2L

Ved Grammy-utdelingen i Los Angeles på søndag har plateselskapet 2L gode sjanser. Deres «Divertimenti» med Trondheimsolistene er nominert i hele tre kategorier: «beste surround sound», «beste lydopptak» og «beste plate med kammerensemble». Vi ønsker lykke til.

«Divertimenti» var den første platen i verden som utnyttet blu-ray teknikken. Siden har 2L utgitt flere andre plater. Lydkvaliteten er fremdeles overveldende god. I tillegg satser selskapet på norske musikere, og å dømme etter den tettpakkede innspillingsplanen for 2009 kommer norske komponister etter hvert til å bli sterkt representert i katalogen. De to nyeste platene er eksempler på dette – og på at 2L satser på musikk som ligger utenfor de vanlige løypene.

«Missa da Tromba» inneholder musikk for trompet og orgel, en kombinasjon som var vanlig i eldre kirkemusikk, men som siden har gått i glemmeboken. Likevel har trompetisten Jan Fredrik Christiansen og organisten Terje Winge klart å finne frem til fem nyere norske komposisjoner for denne kombinasjonen, blant annet Egil Hovlands Cantus X fra 2000 og to større verk av Kjell Mørk Karlsen. De to musikerne samarbeider flott og skaper både klang av høytid og av fest. Musikalsk sett er det mest Christiansens funklende, presise trompet som er i sentrum, mens Winges orgel mer har rollen som akkompagnement. At de fleste verkene i tillegg er skrevet i en frisk, neoklassisk eller neoromantisk stil, bidrar til at helhetsinntrykket blir noe ensformig. Bare Jon Laukviks franskinspirerte Lamento skiller seg ut både stilmessig og klanglig. Det er kanskje grunnen til at nettopp dette verket gjør størst inntrykk.

På den andre 2L-platen, «Sonar», fremfører harpenisten Ellen Sejersted Bødtker tre verker av Magnar Åm sammen med Oslo Kammersolister og Grex Vocalis. Harpen klimprer. Det er resitasjon av Åms egne, pretensiøse tekster. Her er sentimentale strykerklanger. Lyden er, som ventet, flott. Det musikalske og tekstlige innholdet er derimot minimalt.

Den fotografiske hukommelsen

Kommentar, Bergens Tidende, 01.02.2009

Vi er blitt vant til krigsfotografier. Likevel venner vi oss aldri til dem. Det er hver gang like sjokkerende å se bilder av krigens ofre.

Krigen på Gaza-stripen? 1400 drepte, mer enn 5000 sårede. Hundrevis av døde kvinner og barn.

Når skjedde dette egentlig? Det gikk så fort. Og mediene glemmer så fort. Obama ble visst innsatt som president i siste uke. Ari Behn var på svensk TV forleden. Og så var det Spillemannsprisen. Og Snåsamannen.

Kanskje medienes korte hukommelse var med i kalkylen da Israel invaderte Gaza? For når stater går i krig i dag, er det ikke lenger tilstrekkelig å ha en militær strategi, man må også ha en mediestrategi. Og den internasjonale journalistføderasjonen IFJ mener at Israel bevisst planla at pressefolk skulle stenges ute fra Gaza mens kampene pågikk, og først få lov å komme inn når det hele var overstått og mediene hadde mistet interessen.

Kanskje det. Men hvis dette var strategien, lyktes den jo ikke helt, i hvert fall ikke første delen av den. For i en tid da kommunikasjonsteknologien sprenger alle grenser, er det nesten umulig å begrense adgangen til en krigssone. Selv om den internasjonale pressen ikke slapp inn mens bomberne falt, kunne øyenvitner på stedet kommunisere med omverden via mobiltelefon. Og lokale fotografer og tv-folk kunne sende bilder av sårede og drepte via satellitt til BBC Arabia, Al-Jazeera og AFP. Spesielt bildene var med til å forme hvordan folk opplevde den israelske invasjonen – ikke bare i den arabiske verden.

Fotografier har en beviskraft og en troverdighet som en journalistisk beskrivelse aldri kan få. Fotografier «snakker sant», sier man. Men hva de snakker om, avhenger selvsagt av hva fotografene velger å fotografere. Og fotografenes plassering og deres holdning til begivenhetene avgjør hva de velger eller ikke velger. Og hva bildene videre kommer til å fortelle, avhenger av hvordan de blir brukt. Krigsfotografiets internasjonale historie handler om slike valg. Om medieteknologi og mediestrategi. Om sensur. Om forholdet mellom dokumentasjon og propaganda. Det er en lang historie. For krigsfotografiet er nesten så gammelt som fotografiet selv.

Da Roger Fenton fulgte med den engelske hæren for å dokumentere Krimkrigen i 1855, valgte han å ta pene, smakfulle bilder av hvilende soldater og øde landskaper. Hærledelsen og dronning Victoria likte godt disse bildene, mens krigsmotstanderne anklaget ham for å tilsløre krigens gru. Fentons amerikanske kolleger valgte en annen strategi. Under den amerikanske borgerkrigen noen år senere tok fotografene bilder av falne soldater som lå strødd på slagmarken. En av fotografene skrev: «Her er de forferdelige detaljene! La dem være med til å forhindre at en slik katastrofe igjen rammer vår nasjon». Like siden har krigsfotografiet vært plassert i spenningsfeltet mellom tilsløring og dokumentasjon.

De brutalt realistiske bildene fra den amerikanske borgerkrigen rystet de første, uforberedte tilskuerne. I dag er vi ikke lenger uforberedte. Vi er vant til å se slike bilder. Kriger og væpnede konflikter er blitt fotografisk dokumentert i halvannet hundre år. Noen av bildene er med tiden blitt til en slags ikoner som sammenfatter en bestemt krig i vår kollektive bevissthet – Robert Capas bilde av den fallende soldaten fra den spanske borgerkrigen, for eksempel. Andre bilder har vært med til å endre folks holdning til en krig på avgjørende måte – som for eksempel Nick Uts bilde av jenten som flykter fra napalmangrepet under Vietnamkrigen, eller Eddie Adams’ bilde av den vietnamesiske generalen som henretter en fange på åpen gate.

Vi er blitt vant til krigsfotografier. Og likevel venner vi oss aldri til dem. Det er hver gang like ubehagelig, like grusomt, like sjokkerende å se bilder av døde, lemlestede ofre. Verdens hærledelser liker ikke disse avslørende bildene. De vet hvordan de virker på oss. Helst vil de ha tilslørende, smakfulle bilder av fredelige soldater i øde landskaper. Eller pene oversiktsbilder av bomber som rammer mennesketomme bygninger med kirurgisk presisjon. Verdens hærledelser har lært leksen fra Vietnamkrigen. Derfor forsøker de å begrense pressens adgang til krigssonene, eller lar fotografer og journalister være «embedded». De trenger lojale støttespillere som utviser diskresjon.  

Det er mange som mener at også avisene bør være diskré, at for eksempel The Guardian, New York Times og Stavanger Aftenblad burde ha unnlatt å vise bilder av krigsofrene i Gaza. Synspunktet er forståelig. For det er selvsagt ubehagelig å få bilder av døde og skadde mennesker servert i morgenavisen. Men av og til er det nødvendig å avsløre hva som egentlig skjer, å dokumentere overgrep på sivilbefolkningen, å vise hvordan det er å leve i en krigssone og dø en meningsløs død. Det er ikke mye tid til slik dokumentasjon i dagens medier. Det er begrenset hvor lenge mediene orker å interessere seg for hva som egentlig skjedde i Gaza. Andre historier dukker opp og krever plass. Derfor er det viktig at bildene ble vist der og da. Vi skylder ofrene det.