Feiringer

Musikkommentar, Bergens Tidende, 11.02.2009

2007 var Grieg-år – hundreåret for hans død. Det var jubileumskomité og konserter og utstillinger og bøker og statsstøttede plateutgivelser. Slik var det også i 1993 da vi feiret 150-året for hans fødsel.

Og slik var det i 2008 da vi feiret hundreåret for Geir Tveitts fødsel. Tveitt kan vi feire igjen i 2031 – da er det femtiåret for hans død. Og tolv år senere blir det nytt Griegår  tohundre-året for hans fødsel. Og hva om vi tar med Fartein Valen? Eller Harald Sæverud for den saks skyld? Eller alle de store utenlandske komponistene? For slett ikke å snakke om forfatterne og bildekunstnerne, de lokale så vel som de internasjonale? Kalenderen blir fort full.

Hver gang jubileumsmaskinen går i gang, kommer det berettiget kritikk. Hva ska vi med alle disse minneårene? Er ikke dette akselererende jubileumshysteriet temmelig komisk? Jo visst. Slike jubileer har vanligvis ikke veldig mye å gjøre med de som feires eller med kunsten deres. På det lokale planet er jubileene først og fremst en anledning til rituell feiring av den nasjonale identiteten  og eventuelt til internasjonal markedsføring av oversette kunstnere. Og de store utenlandske jubileene er mest et anliggende for den internasjonale turistnæringen og for de multinasjonale mediekonglomeratene. Komponistjubileene er for eksempel en gyllen anledning for plateselskapene til å lage cd-bokser og realisere en tyngende backlist. Eller til å generere ny profitt ved å utgi nye plater i slippstrømmen fra jubileene.

I år er det Mendelssohn-år. Tohundreåret for hans fødsel. Startskuddet for feiringen har allerede gått. AnneSophie Mutter har tatt den stroppløse kjolen på, og Deutsche Grammophon markedsfører både kjolen og Mutters nye versjon av Mendelssohns fiolinkonsert for alt det er verdt. Det kommer andre versjoner med andre solister på andre plateforlag de neste månedene.

2009 er også Haydn-år. Tohundreåret for Joseph Haydns død. Og her er endelig et eksempel på et jubileum som ville kunne gi musikalsk mening. Ved 150-års jubileet i 1959 var Haydn fremdeles «Papa Haydn», en foreldet musikkhistorisk figur. I dag, etter et halvt århundres iherdig innsats av musikere og dirigenter, er han en sprell levende komponist. Den radikale omvurderingen har gitt Haydn en ny og annerledes plassering på det musikalske firmamentet. Som det er all mulig grunn til å feire. Men det spørs om det blir tid til å høre musikken hans midt i all jubileumsoppstyret. Et slikt år går fort. I Wien, hjembyen hans, er de allerede i gang med forberedelsene til de to store Mahler-årene 2010 og 2011.