Duggfrisk og oppegående

Bergens Tidende, 30.03.2005

Boulez: The Three Piano Sonatas

Paavali Jumppanen, klaver

DG

Boulez Conducts Boulez

Ensemble Intercontemporain

Hilary Summers, mezzosopran

DG

Suverene tolkninger av Boulez-verker

Påskelørdag fylte Pierre Boulez 80 år. Disse to platene, utgitt for anledningen, er en sterk påminnelse om at han ikke bare er en fremragende dirigent, men en av tidens største komponister – selv om han nesten ikke har skrevet noe de siste mange årene. Det er ellers opplest og vedtatt blant samfunnets musikalske støtter at hans komposisjoner er kalde og umenneskelige, at hans arroganse og uforsonlige radikalitet førte musikken inn i en blindgate på femtitallet osv. Men lytt da til disse platene!

Lytt til den finske pianisten Paavali Jumppanen som fremfører de tre klaversonatene med cool intelligens og autoritet. Lytt til hans imponerende, på en gang nøkterne og intense tolkning av den andre sonaten, det verket der Boulez satte seg fore å destruere de klassiske satsformene og «pulverisere lyden».

  

Og lytt til Le Marteau Sans Maître, hans musikalske fantasi over tre dikt av René Char, skrevet for mezzosopran og et kammerensemble dominert av orientalsk slagverk. På Boulez Conducts Boulez fremfører Ensemble Intercontemporain den i en krystallklar tolkning der alle detaljer er på plass, og musikkens fargestrålende, glimtende, skinnende nyanser forteller at han har lært et og annet av Debussy og Messian.

De fleste verkene på disse platene er 40-50 år gamle. Men de virker duggfriske og betydelig mer oppegående enn det meste av den musikken som skrives i dag. I sin tid ble de ansett som hermetiske, uspillelige. I dag løser Paavali Jumppanen og musikerne i Ensemble Intercontemporain alle tekniske problemer. Og forløser musikken, får den til å leve og puste fritt. Dette er selvsagt ikke musikk du spiller til lørdagskosen eller mens du vasker opp. Det er musikk som krever ro, konsentrert lytten, musikk som forlanger å bli tatt på alvor. Slik all stor musikk gjør det.

Flagstad i London

Bergens Tidende, 30.03.2005

The Very Best of Kirsten Flagstad

EMI

Stemmen som brenner seg gjennom tiden

Kirsten Flagstad var med på om lag tusen plater i perioden 1913-59. Den nye dobbelt-cd’en rommer bare en brøkdel, en serie EMI-innspilninger fra 1948-1952. Men selv om det her tegnes et begrenset bilde av hennes kunst, og selv om innspilningene er gjort sent i karrieren, er det mye å glede seg over – imponerende, kraftfulle Wagner-arier; svisker fra Gluck og Purcell; og Grieg-sanger i svulmende orkesterversjoner. Det hele innspilt i London med Philharmonia Orchestra.

Platene demonstrerer også noe av Flagstads enorme spennvidde. Her er en inderlig, avdempet tolkning av Wagners Wesendonck-lieder med Gerald Moore ved klaveret. Og det slutter med en tordnende «Mild und leise» fra Tristan und Isolde med Philharmonia Orchestra dirigert av Wilhelm Furtwängler.

Det er ikke noe som eldes raskere enn plater med vokalmusikk. De fleste innspilninger fra årene omkring 1950 er for lengst utdaterte. Men ikke Flagstads. Hennes stemme brenner seg igjennom tiden, og klinger klart og sterkt den dag i dag.

Planmessig fremrykning

Bergens Tidende, 18.03.2005

Terry Riley: «In C»
Bergen In C Orchestra

Borealis

Logen

På tur gjennom minimalismens klassiker med lommekjent guide

Mange hadde funnet veien til Borealis-konserten i Logen torsdag kveld. Men så var det da også festivalkomponisten Terry Rileys berømte «In C» fra 1964 som sto på programmet, det stykket som for alvor satte minimalismen på landkartet, og som skapte uventede forbindelser mellom periodens musikalske avantgarde og de mer tilbakelente delene av ungdomskulturen.

«In C» er skrevet for uspesifiserte instrumenter. Og er siden blitt oppført i alle tenkelige versjoner – fra soloklaver til fullt symfoniorkester. Den versjonen vi hørte torsdag kveld, ble spilt av «Bergen In C Orchestra», et brokete ensemble av lokale musikere på bl.a. hardingfeler, klaver, synth, akkordion og jew harp. Og med Krihsna Blatt på sitar, Rileys sønn på gitar, og Riley selv som sanger.

Grunnmaterialet er femtitre moduler, alle i C-dur. De enkelte musikerne kan fritt gjenta hver modul så lenge de ønsker det før de går videre og spiller den neste i rekken. I de beste versjonene oppstår det på denne måten en flimrende, bevegelig lydstruktur. Det skapes bestandig nye, rytmisk skeive mønstre når de ulike modulene legges ovenpå hverandre. Samtidig med at modulenes fastlagte rekkefølge gir musikken en slags retning.

Torsdagens versjon var betydelig mer behersket og tradisjonell, nærmest andektig, tydelig preget av musikernes respekt for den gamle guruen. Her var det sjelden noen som tok selvstendig initiativ til å skifte modul. De fleste endringer ble satt i gang av Riley selv. Og da en lokal tablaspiller sent på kvelden ble litt for heftig og begeistret, ble han hurtig kaldt til orden. Resultatet ble en temmelig bastant, rytmisk tung versjon uten de helt store overraskelsene, en planmessig fremrykning ledet av en lommekjent guide. Men av og til var det der så allikevel – dette som man alltid forbinder med «In C»: Det plutselige glimtet, det overrumplende skiftet når det musikalske kaleidoskopet dreies, og de små fargede brikkene faller på plass i et nytt mønster.