Fugler i Grieghallen

Bergens Tidende, 22.03.2014

Verk av Rautavaara, Richard Strauss og Stravinskij

Sabina Cvilak, sopran

Mikhail Tatarnikov, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Møte med den imponerende slovenske sopranen Sabina Cvilak

Det starter med et kort, melodisk motiv. To lekende fløyter erter og imiterer hverandre. Så fylles Grieghallen med fuglesang. Og så er vi plutselig inne i finske Einojuhano Rautavaaras musikalske univers, i hans «Cantus arcticus» fra 1972. Undertittelen er «Konsert for fugler og orkester». Og det skal tas helt bokstavelig. For det er fuglene som er solister her – fjellerker og svaner og mange andre arter, fanget i lydopptak på Liminka-myrene i det nordlige Finland.

På plateinnspillinger av dette verket er fuglesangen vanligvis dempet og blandet inn i orkestersatsen. Men i Grieghallen på torsdag fikk fuglene lov til å fly fritt og legge et flimrende, skimrende lydteppe innover orkesteret mens musikerne og den russiske gjestedirigenten Mikhail Tatarnikov førte oss igjennom Rautavaaras arktiske lydlandskap. At dette er Rautavaaras mest populære verk, er ikke rart. Det er noe rørende, noe nesten barnslig naivt over denne muntre kombinasjonen av naturlyder og drivende klangtåker formulert i et enkelt, tilgjengelig tonespråk med referanser til både impresjonisme og romantikk.

Etter Rautavaaras postmodernistiske collage gikk turen bakover til senromantikken, til Richard Strauss og hans «Vier letzte Lieder» fra 1948. Kirsten Flagstad var 55 da hun urfremførte de fire sangene i 1950. Siden er de ofte blitt sunget av modne sopraner. Og det er riktignok mye modenhet, mye høst og solnedgang og avskjed i disse sangene. Men kanskje de gjerne kunne synges av andre stemmetyper likevel? Ja, kanskje de egentlig egner seg aller best for en yngre, lyrisk sopran? Torsdagskonsertens solist, den blendende slovenske sopranen Sabina Cvilak, ga i alle fall et sterkt argument for dette synspunktet.

Stemmen hennes er ung og glansfull. I utgangspunktet virker den slank og bøyelig, men det ligger sterke musikalske muskler under – viste det sig hurtig. Så snart Cvilak løftet stemmen opp over den massive orkesterklangen, brente den igjennom med overveldende styrke og imponerende uttrykkskraft. Hun er ennå i starten av karrieren, med bare to plater på merittlisten. Det skal bli spennende å følge henne på veien videre frem.   

Mikhail Tatarnikov som var en presis og omhyggelig reisefører i Rautavaaras arktiske univers, viste seg også å ha fin sans for de svulmende senromantiske orkesterklanger i Strauss’ 1940-tallssanger. Etter pausen tok han oss enda lenger tilbake i tid, nå til starten av 1900-tallet og til Stravinskijs konsertsuite fra «Ildfuglen», i versjonen fra 1919.

Det har ofte vært noe tungt og bastant over BFOs fremføringer av dette verket, på konserter og på plate under ledelse av Andrew Litton. Ikke så på torsdag. Tatarnikov fikk det store orkesteret til å klinge som et kammerensemble. Og det var aldri noen tvil om at dette er ballettmusikk, musikk det skal danses til. Prinsessens runddans var lett og presis. Djevledansen hissig og intens. Her var oppdrift. Her var svev. Ildfuglen løftet seg og fløy.

Århundrets stemme

Bergens Tidende, 23.10.2012

Kirsten Flagstad

The Voice Of A Century

Membran Documents

Gjenhør med Kirsten Flagstad

Tiden arbeider for oss som er interessert i gamle plater. Den europeiske copyrightgrensen er 50 år. Altså er det hvert år plater som ikke lenger er beskyttet, plater som er fritt vilt, innspillinger som kan gjenutgis og selges for en billig penge av enhver som måtte ønske det. 

Tyske Membran Documents er et av mange nye selskaper som arbeider på dette feltet. I deres billigserie med gjenutgivelser av innspillinger som er falt i det fri, er turen nå kommet til Kirsten Flagstad. For skarve 150 kroner får du «The Voice of a Century», en boks med ti cd-er som dekker perioden 1935 til 1957.

Flagstad er trolig tidenes best dokumenterte norske kunstner. Gjennom en nesten 50 år lang karriere nådde hun å være med på opp mot tusen plater, et tall som fremdeles vokser etter hvert som nye liveopptak dukker opp. Hun var «århundrets stemme», i alle fall det 20. århundres største Wagner-sopran, og denne delen av hennes karriere er selvsagt spesielt godt dokumentert på plate og i live-opptak. Det finnes for eksempel over ti komplette opptak av hennes Tristan og Isolde, 2-3 komplette versjoner av Ringen med henne i rollen som Brünhilde, osv.

Det sier seg selv at hele denne kolossale produksjonen ikke kan rommes på 10 plater. Det kan bare bli smakebiter. Men boksen gir likevel et godt inntrykk av viktige deler av karrieren hennes. De tidlige amerikanske Wagner-innspillingene med Lauritz Melchior er med, men ikke opptak fra Flagstads tid som superstar på Metropolitan – de er fremdeles beskyttet av den noe strengere amerikanske copyright-lovgivningen. Det er med andre ord først og fremst den «europeiske» Flagstad som er dokumentert på de ti platene. Og i tillegg ligger hovedvekten på årene etter andre verdenskrig.

Hun var den første som spilte inn «Vier letzte Lieder» av Richard Strauss. De er med i boksen. Vi hører henne synge Grieg akkompagnert av pianisten Gerald Moore. Vi hører henne som robust fortolker av Purcell og Händel i versjoner med stort orkester. Men først og fremst hører vi henne som Wagner-sopran – i Wesendonck-Lieder, igjen med Gerald Moore ved klaveret, i sjenerøse utdrag fra Ringen med Wilhelm Furtwängler opptatt live på La Scala i 1950, i Furtwänglers studieinnspilling av Tristan og Isolde fra 1952. Og mye, mye mer.

Det er knitrende overflatestøy på noen av platene, det er hostende publikum i liveopptakene, men Flagstad brenner gjennom det hele med sin glansfulle, overjordisk vakre stemme, lidenskapelig, inntrengende, med knivskarp intonasjon, med sylspiss artikulasjon, med sømløst legato. På de siste innspillingene er hun i slutten av 50-årene, men stemmen hennes har fremdeles monumental kraft og har i tillegg fått mørke, varme farger i mezzo-registeret.

Den gamle, amerikanske musikkskribenten Alexander J. Morin skrev engang om Flagstad: «Å høre hennes kraftfulle, rene, gylne toner klinge uanstrengt høyt oppe over den sterkeste orkesterklang – det er en av de mest elektrifiserende vokale begivenheter du noensinne kommer til å oppleve». Når du lytter deg igjennom disse ti platene, skjønner du hva han mente.

Flagstad i London

Bergens Tidende, 30.03.2005

The Very Best of Kirsten Flagstad

EMI

Stemmen som brenner seg gjennom tiden

Kirsten Flagstad var med på om lag tusen plater i perioden 1913-59. Den nye dobbelt-cd’en rommer bare en brøkdel, en serie EMI-innspilninger fra 1948-1952. Men selv om det her tegnes et begrenset bilde av hennes kunst, og selv om innspilningene er gjort sent i karrieren, er det mye å glede seg over – imponerende, kraftfulle Wagner-arier; svisker fra Gluck og Purcell; og Grieg-sanger i svulmende orkesterversjoner. Det hele innspilt i London med Philharmonia Orchestra.

Platene demonstrerer også noe av Flagstads enorme spennvidde. Her er en inderlig, avdempet tolkning av Wagners Wesendonck-lieder med Gerald Moore ved klaveret. Og det slutter med en tordnende «Mild und leise» fra Tristan und Isolde med Philharmonia Orchestra dirigert av Wilhelm Furtwängler.

Det er ikke noe som eldes raskere enn plater med vokalmusikk. De fleste innspilninger fra årene omkring 1950 er for lengst utdaterte. Men ikke Flagstads. Hennes stemme brenner seg igjennom tiden, og klinger klart og sterkt den dag i dag.