Fugler i Grieghallen

Bergens Tidende, 22.03.2014

Verk av Rautavaara, Richard Strauss og Stravinskij

Sabina Cvilak, sopran

Mikhail Tatarnikov, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Møte med den imponerende slovenske sopranen Sabina Cvilak

Det starter med et kort, melodisk motiv. To lekende fløyter erter og imiterer hverandre. Så fylles Grieghallen med fuglesang. Og så er vi plutselig inne i finske Einojuhano Rautavaaras musikalske univers, i hans «Cantus arcticus» fra 1972. Undertittelen er «Konsert for fugler og orkester». Og det skal tas helt bokstavelig. For det er fuglene som er solister her – fjellerker og svaner og mange andre arter, fanget i lydopptak på Liminka-myrene i det nordlige Finland.

På plateinnspillinger av dette verket er fuglesangen vanligvis dempet og blandet inn i orkestersatsen. Men i Grieghallen på torsdag fikk fuglene lov til å fly fritt og legge et flimrende, skimrende lydteppe innover orkesteret mens musikerne og den russiske gjestedirigenten Mikhail Tatarnikov førte oss igjennom Rautavaaras arktiske lydlandskap. At dette er Rautavaaras mest populære verk, er ikke rart. Det er noe rørende, noe nesten barnslig naivt over denne muntre kombinasjonen av naturlyder og drivende klangtåker formulert i et enkelt, tilgjengelig tonespråk med referanser til både impresjonisme og romantikk.

Etter Rautavaaras postmodernistiske collage gikk turen bakover til senromantikken, til Richard Strauss og hans «Vier letzte Lieder» fra 1948. Kirsten Flagstad var 55 da hun urfremførte de fire sangene i 1950. Siden er de ofte blitt sunget av modne sopraner. Og det er riktignok mye modenhet, mye høst og solnedgang og avskjed i disse sangene. Men kanskje de gjerne kunne synges av andre stemmetyper likevel? Ja, kanskje de egentlig egner seg aller best for en yngre, lyrisk sopran? Torsdagskonsertens solist, den blendende slovenske sopranen Sabina Cvilak, ga i alle fall et sterkt argument for dette synspunktet.

Stemmen hennes er ung og glansfull. I utgangspunktet virker den slank og bøyelig, men det ligger sterke musikalske muskler under – viste det sig hurtig. Så snart Cvilak løftet stemmen opp over den massive orkesterklangen, brente den igjennom med overveldende styrke og imponerende uttrykkskraft. Hun er ennå i starten av karrieren, med bare to plater på merittlisten. Det skal bli spennende å følge henne på veien videre frem.   

Mikhail Tatarnikov som var en presis og omhyggelig reisefører i Rautavaaras arktiske univers, viste seg også å ha fin sans for de svulmende senromantiske orkesterklanger i Strauss’ 1940-tallssanger. Etter pausen tok han oss enda lenger tilbake i tid, nå til starten av 1900-tallet og til Stravinskijs konsertsuite fra «Ildfuglen», i versjonen fra 1919.

Det har ofte vært noe tungt og bastant over BFOs fremføringer av dette verket, på konserter og på plate under ledelse av Andrew Litton. Ikke så på torsdag. Tatarnikov fikk det store orkesteret til å klinge som et kammerensemble. Og det var aldri noen tvil om at dette er ballettmusikk, musikk det skal danses til. Prinsessens runddans var lett og presis. Djevledansen hissig og intens. Her var oppdrift. Her var svev. Ildfuglen løftet seg og fløy.