Fugler i Grieghallen

Bergens Tidende, 22.03.2014

Verk av Rautavaara, Richard Strauss og Stravinskij

Sabina Cvilak, sopran

Mikhail Tatarnikov, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Møte med den imponerende slovenske sopranen Sabina Cvilak

Det starter med et kort, melodisk motiv. To lekende fløyter erter og imiterer hverandre. Så fylles Grieghallen med fuglesang. Og så er vi plutselig inne i finske Einojuhano Rautavaaras musikalske univers, i hans «Cantus arcticus» fra 1972. Undertittelen er «Konsert for fugler og orkester». Og det skal tas helt bokstavelig. For det er fuglene som er solister her – fjellerker og svaner og mange andre arter, fanget i lydopptak på Liminka-myrene i det nordlige Finland.

På plateinnspillinger av dette verket er fuglesangen vanligvis dempet og blandet inn i orkestersatsen. Men i Grieghallen på torsdag fikk fuglene lov til å fly fritt og legge et flimrende, skimrende lydteppe innover orkesteret mens musikerne og den russiske gjestedirigenten Mikhail Tatarnikov førte oss igjennom Rautavaaras arktiske lydlandskap. At dette er Rautavaaras mest populære verk, er ikke rart. Det er noe rørende, noe nesten barnslig naivt over denne muntre kombinasjonen av naturlyder og drivende klangtåker formulert i et enkelt, tilgjengelig tonespråk med referanser til både impresjonisme og romantikk.

Etter Rautavaaras postmodernistiske collage gikk turen bakover til senromantikken, til Richard Strauss og hans «Vier letzte Lieder» fra 1948. Kirsten Flagstad var 55 da hun urfremførte de fire sangene i 1950. Siden er de ofte blitt sunget av modne sopraner. Og det er riktignok mye modenhet, mye høst og solnedgang og avskjed i disse sangene. Men kanskje de gjerne kunne synges av andre stemmetyper likevel? Ja, kanskje de egentlig egner seg aller best for en yngre, lyrisk sopran? Torsdagskonsertens solist, den blendende slovenske sopranen Sabina Cvilak, ga i alle fall et sterkt argument for dette synspunktet.

Stemmen hennes er ung og glansfull. I utgangspunktet virker den slank og bøyelig, men det ligger sterke musikalske muskler under – viste det sig hurtig. Så snart Cvilak løftet stemmen opp over den massive orkesterklangen, brente den igjennom med overveldende styrke og imponerende uttrykkskraft. Hun er ennå i starten av karrieren, med bare to plater på merittlisten. Det skal bli spennende å følge henne på veien videre frem.   

Mikhail Tatarnikov som var en presis og omhyggelig reisefører i Rautavaaras arktiske univers, viste seg også å ha fin sans for de svulmende senromantiske orkesterklanger i Strauss’ 1940-tallssanger. Etter pausen tok han oss enda lenger tilbake i tid, nå til starten av 1900-tallet og til Stravinskijs konsertsuite fra «Ildfuglen», i versjonen fra 1919.

Det har ofte vært noe tungt og bastant over BFOs fremføringer av dette verket, på konserter og på plate under ledelse av Andrew Litton. Ikke så på torsdag. Tatarnikov fikk det store orkesteret til å klinge som et kammerensemble. Og det var aldri noen tvil om at dette er ballettmusikk, musikk det skal danses til. Prinsessens runddans var lett og presis. Djevledansen hissig og intens. Her var oppdrift. Her var svev. Ildfuglen løftet seg og fløy.

Høytid og mirakler

Bergens Tidende, 08.12.2012

«Sæle jolekveld»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Arctimus

Lawo

Kjente og mindre kjente julesanger

Det er stjernedryss og en engel på coveret. Det er kjente julesanger på platen. Og det er Marianne Beate Kielland som synger – vakkert, inntrengende. Med seg har hun sin faste pianist Nils Anders Mortensen, og stryketrioen Arctimus støtter henne med en serie nye arrangementer skrevet av Mortensen og Magne H. Draagen. En skikkelig juleplate, altså, en plate som oppfyller alle genrens krav til punkt og prikke. Og så er den allikevel helt annerledes. Det er som om det i virkeligheten er snakk om to plater her. For innimellom de tradisjonelle sangene med de svulmende, lett arkaiserende strykerarrangementene ligger det en rekke opptak der Kielland og Mortensen er alene i studiet og fremfører sanger og lieder skrevet av Hugo Wolf, Max Reger, Jean Sibelius, Edvard Grieg, Richard Strauss og Charles Ives – komponister vi vel ikke umiddelbart forbinder med julesang, men som Kielland og Mortensen her bruker til å bygge opp et alternativt musikalsk og tekstlig juleunivers. Det er høytid i disse sangene. Og det er små mirakler i Kiellands klokkeklare, renferdige fortolkninger.

Århundrets stemme

Bergens Tidende, 23.10.2012

Kirsten Flagstad

The Voice Of A Century

Membran Documents

Gjenhør med Kirsten Flagstad

Tiden arbeider for oss som er interessert i gamle plater. Den europeiske copyrightgrensen er 50 år. Altså er det hvert år plater som ikke lenger er beskyttet, plater som er fritt vilt, innspillinger som kan gjenutgis og selges for en billig penge av enhver som måtte ønske det. 

Tyske Membran Documents er et av mange nye selskaper som arbeider på dette feltet. I deres billigserie med gjenutgivelser av innspillinger som er falt i det fri, er turen nå kommet til Kirsten Flagstad. For skarve 150 kroner får du «The Voice of a Century», en boks med ti cd-er som dekker perioden 1935 til 1957.

Flagstad er trolig tidenes best dokumenterte norske kunstner. Gjennom en nesten 50 år lang karriere nådde hun å være med på opp mot tusen plater, et tall som fremdeles vokser etter hvert som nye liveopptak dukker opp. Hun var «århundrets stemme», i alle fall det 20. århundres største Wagner-sopran, og denne delen av hennes karriere er selvsagt spesielt godt dokumentert på plate og i live-opptak. Det finnes for eksempel over ti komplette opptak av hennes Tristan og Isolde, 2-3 komplette versjoner av Ringen med henne i rollen som Brünhilde, osv.

Det sier seg selv at hele denne kolossale produksjonen ikke kan rommes på 10 plater. Det kan bare bli smakebiter. Men boksen gir likevel et godt inntrykk av viktige deler av karrieren hennes. De tidlige amerikanske Wagner-innspillingene med Lauritz Melchior er med, men ikke opptak fra Flagstads tid som superstar på Metropolitan – de er fremdeles beskyttet av den noe strengere amerikanske copyright-lovgivningen. Det er med andre ord først og fremst den «europeiske» Flagstad som er dokumentert på de ti platene. Og i tillegg ligger hovedvekten på årene etter andre verdenskrig.

Hun var den første som spilte inn «Vier letzte Lieder» av Richard Strauss. De er med i boksen. Vi hører henne synge Grieg akkompagnert av pianisten Gerald Moore. Vi hører henne som robust fortolker av Purcell og Händel i versjoner med stort orkester. Men først og fremst hører vi henne som Wagner-sopran – i Wesendonck-Lieder, igjen med Gerald Moore ved klaveret, i sjenerøse utdrag fra Ringen med Wilhelm Furtwängler opptatt live på La Scala i 1950, i Furtwänglers studieinnspilling av Tristan og Isolde fra 1952. Og mye, mye mer.

Det er knitrende overflatestøy på noen av platene, det er hostende publikum i liveopptakene, men Flagstad brenner gjennom det hele med sin glansfulle, overjordisk vakre stemme, lidenskapelig, inntrengende, med knivskarp intonasjon, med sylspiss artikulasjon, med sømløst legato. På de siste innspillingene er hun i slutten av 50-årene, men stemmen hennes har fremdeles monumental kraft og har i tillegg fått mørke, varme farger i mezzo-registeret.

Den gamle, amerikanske musikkskribenten Alexander J. Morin skrev engang om Flagstad: «Å høre hennes kraftfulle, rene, gylne toner klinge uanstrengt høyt oppe over den sterkeste orkesterklang – det er en av de mest elektrifiserende vokale begivenheter du noensinne kommer til å oppleve». Når du lytter deg igjennom disse ti platene, skjønner du hva han mente.

Å være dus med musikken

Bergens Tidende, 14.09.2011

Gidon Kremer: Edition Lockenhaus

ECM New Series

Dokumentasjon av festivalen i Lockenhaus

De har holdt på siden 1981, fiolinisten Gidon Kremer og sognepresten Josef Herowitsch. Hver sommer i 30 år har de arrangert musikkfestival i den lille østerrikske byen Lockenhaus. Herowitsch har vært festivalens administrator, Kremer dens kunstneriske leder.

Da festivalen startet, hadde Kremer nettopp dradd i eksil fra Sovjetunionen. Han ønsket seg et fristed, et motstykke til alt det han hadde forlatt – en festival basert på åpenhet og spontanitet. Og han fikk det til. Lockenhaus ble i løpet av noen få år en møteplass der unge musikere fikk spille med eldre kolleger i en avslappet atmosfære, et sted der risikovillighet og vågemot var viktigere enn rutine og perfeksjon.

Lockenhaus er stedet der alt kan skje, «fordi man er dus med musikken der», sa Kremer nå nylig. På festivalens repertoar står de store, kjente verkene, men også alt mulig annet. For eksempel har Kremer i alle årene lagt spesiell vekt på nyere musikk og på forfulgte og undertrykte komponister. Lockenhaus er festivalen der et vestlig publikum fikk anledning til å bli kjent med østeuropeere som Gubaidulina, Pärt og Schnittke. Og der «entartete Musik» og musikk skrevet av nazismens ofre ble trukket fram fra glemselen.

Nå er Kremer og Herowitschs tid i Lockenhaus forbi. Festivalen fortsetter, men fra neste år blir det med ny ledelse. I den anledningen har ECM utgitt «Edition Lockenhaus», en boks med fem cd’er som gir et godt inntrykk av det særlige musikalske miljøet som er oppstått på festivalen. Den første platen starter med et opptak fra 2001 der Simon Rattle dirigerer Kremer og hans unge strykerensemble Kremerata Baltica i en høyspent, nervepirrende tolkning av Richard Strauss’ «Metamorphosen». Etterpå følger et vakkert opptak fra 2008 av Olivier Messians «Trois petites Liturgies de la Présence Divine», igjen med Kremerata Baltica som her er supplert med et fint barnekor fra Kiev.

Resten av materialet i boksen har ECM utgitt tidligere, på plater som lenge har vært utsolgt. Det dreier seg om opptak fra 1980-tallet der franske komponister som César Franck og Francis Poulenc matches med østeuropeere som Shostakovitsj, Janacek og Stravinsky. Det hele blir spilt av en stjerneparade av musikere som fra 1990-tallet og framover har vært knyttet fast til ECM – fiolinisten Thomas Zehetmair, bratsjisten Kim Kashkashian, pianisten Robert Levin for bare å nevne noen få.

Det er snakk om kammermusikk på høyt nivå i disse opptakene, intens musikk spilt uten sikkerhetsnett. Skal man framheve noe spesielt må det bli de sterke framføringene av Shostakovitsjs strykekvartetter nr. 13 og 14. Pluss den avsluttende cd-en som er helliget musikk av den tsjekkiske komponisten Erwin Schulhoff som døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1942.

Best på bortebane

Bergens Tidende, 09.03.2011

Violin Sonatas

Vilde Frang, fiolin

EMI Classics

Vilde Frang spiller Grieg med mer

EMI har valgt å la Vilde Frang spille Griegs fiolinsonate nr. 1 i stedet for den Schubert-sonaten som vanligvis innleder konsertene hennes for tiden. Utskiftingen er trolig gjort for å markere hennes norskhet over for et internasjonalt publikum. Men det spørs om dette er så lurt. For Frang er egentlig ikke noen opplagt Grieg-tolker. Og av de tre verkene hun framfører på den nye platen, er det da også nettopp Grieg-sonaten som er svakest tegnet. Hun spiller den forsiktig, nesten litt tilbakeholdende, uten den himmelstormende schwung som verket krever, og pianisten hennes, den unge usbekeren Michael Lifits, hemmer oppdriften med blytunge akkorder under andresatsens folketoner. Da er det vesentlig mer nerve i Frangs tolkning av Bartóks skarpe, kantete sonate for solofiolin. Og platen slutter med en blussende versjon av Richard Strauss’ senromantiske fiolinsonate, et verk og et musikalsk landskap som både Frang og Lifits tydeligvis stortrives i.

Formidabelt

Bergens Tidende, 10.09.2010

Verk av Strauss og Mahler

Silvana Dussmann, sopran

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Storslått tolkning av Mahlers sjuende symfoni

«Tiden vil komme da folk vil se klinten skilt fra hveten», skrev Gustav Mahler om Richard Strauss i 1902 . Han tilføyde: «og min tid vil komme når hans er ute.»  Mahlers tid kom. Og Strauss som omkring forrige århundreskifte ble betraktet som tidens viktigste tyske komponist, mistet etter hvert mye av sin fordums glans. Men han er tross alt ikke helt falt ut av tiden ennå. Verkene hans blir framdeles spilt. Som for eksempel i går da BFO framførte hans «Vier letzte Lieder».

Det er snakk om et alderdomsverk  der Strauss samler et langt livs erfaringer med instrumentasjon og melodisk linjeføring, et verk der sangeren bare er én stemme blant mange i en serie komplekse klangformasjoner. Østerrikske Silvana Dussmann framførte de fire sangene flott teknikk, med duse klanger i mellomregistret og stålblank skarphet i toppen – men man savnet en mer nyansert tolkning av sangenes innhold. Når det gjelder musikalsk uttrykk og innlevelse var det konsertmester Mandozzis varme solofiolin i  «Im Abendrot» som tok førsteprisen .  

Etter pausen var det så Mahlers sjuende symfoni. Han sa en gang at dette var hans ”beste verk”, et verk ”av overveiende munter karakter”. Dette med munterheten kan vel diskuteres. Symfonien er inspirert av den tyske romantikkens nattescener; to av de fem satsene heter Nattmusikk; midtsatsen har betegnelsen schattenhaft, ”skyggeaktig”. Og det er i det hele tatt ganske mye moll-klang og romantisk dunkelhet i dette verket. I alle fall i tre første satsene. Først når vi kommer fram til fjerdesatsen, blir det lysere stemninger, og i femtesatsen løser alt seg opp. Det som startet i dyster h-moll, ender i lys, triumferende C-dur.

Reisen gjennom natten er lang og krevende. Men den japanske dirigenten Kazushi Ono var en svært innsiktsfull reisefører som viste BFO og oss i salen veien gjennom verket med sans for de store linjene og sammenhengene og med skarphet og presisjon i detaljene. Ingenting var overlatt tiltilfeldighetene denne kvelden. De brå temposkift og de vekslende klangfargene satt som et skudd. Og BFO leverte en formidabel prestasjon, den beste Mahler-tolkningen i Bergen på lenge .  

Allsidig fiolintalent

Bergens Tidende, 04.06.2010

Vilde Frang, fiolin

Christian Ihle Hadland, piano

Festspillene

Håkonshallen

Tidlig og sen romantikk – og Bartók innimellom

Det var romantisk musikk på programmet i går kveld da Vilde Frang holdt konsert i Håkonshallen. Først Schuberts fiolinsonate i A-dur (D. 574), den eneste han skrev for dette formatet, et underholdende, melodisk verk som Frang formet med sangbare melodiske linjer, fine markeringer av rytmiske aksenter og med store, eksplosive utladninger i de raske satsene.

Men hvis man bare hadde hørt dette ene verket, ville man ha gått hjem med en helt feil oppfattelse av musikeren Frang. For det likefremme, organiske uttrykket i Schubert-sonaten er bare ett aspekt av hennes allsidige fiolintalent – noe som ble tydelig da hun umiddelbart etter gikk alene på scenen og ga en skarp, ekspressiv – og teknisk kontrollert – tolkning av Bartóks sonate for solofiolin (Sz. 117). Bartók skrev den som en slags hyllest til Bach – førstesatsen har chaconne-karakter, andresatsen er en firestemmig fuga osv. Det klinger som Bach; det er ekkoer av barokk fiolinteknikk i alle fire satser; og likevel er dette noe helt annet. Annerledes, nåtidig musikk – og i Frangs autoritative, suverene tolkning musikk som er like sterk og overveldende som Bachs gamle sonater og partitaer for solofiolin.

Konserten sluttet med romantikk av det sene slaget – en fiolinsonate signert Richard Strauss, hans op. 18. Schuberts tidligromantiske sonate som innledet konserten, hadde tittelen «Duo» for å understreke at fiolinen og klaveret var tenkt å skulle være jevnbyrdige partnere, men denne betegnelsen passet for så vidt langt bedre på den avsluttende Strauss-sonaten der Christian Ihle Hadland for alvor kom i sentrum av begivenhetene og ikke bare støttet Frang, men også ga henne aktivt motspill i en flott, fargesprakende tolkning. 

Ekstranummer: Sibelius – hans «Humoreske» nr. 5 spilt lett og underfundig, med nettopp det gode humøret som tittelen tilsier.

Når musikken forsvinner

Bergens Tidende, nett, 22.05.2009

Verker av Schubert, Strauss og Sørensen

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Åpningskonsert i musikkteaterets tegn

På festspillenes åpningskonsert for to år siden urfremførte BFO danske Bent Sørensens «Exit Music». På festspillenes åpningskonsert i år urfremførte BFO «Exit Music» igjen.

Vel, det er ikke helt så paradoksalt som det umiddelbart høres ut. For Sørensen har i mellomtiden arbeidet videre med verket, utvidet det fra ett til tre kvarter, lagt på nye lag, flettet inn sitater av egne eldre verk og av eldre komponister. I tillegg blir verket nå brukt som ramme om «Sounds Like You», et skuespill med tekst av hans landsmann Peter Asmussen.

I sin nye skikkelse har musikken samme drømmeaktige, svevende kvaliteter som i den første versjonen. Av og til hører man at det bak de sitrende strykerne er noen som nynner med, av og til aner man at det inne i orkesterklangen ligger en enkel vuggesang, men dette er bare korte glimt som rask dekkes av nye klanger eller av skarpe drønn i messing og slagverk. Sørensens musikk lever ikke av gjenkjennelige melodier eller temaer, men av musikalsk stoff som bygger seg opp og går i oppløsning, av konturer som avtegner seg og viskes ut.

Utgangspunktet for den første versjonen av «Exit Music» var en drøm der Sørensen så musikken sin forsvinne ut i et åpent landskap. I «Sounds Like You» vender han tilbake til denne situasjonen og forsøker igjen å fastholde den flyktende musikken. Men denne gangen dreier det seg om å finne ut hva som skjer når musikken forsvinner ut blant tilhørerne i konsertsalen.

Handlingen er enkel: En mann (Trond Espen Seim) og en kvinne (Ane Dahl Torp) sitter blant oss i salen og lytter til «Exit Music», de møtes, de elsker, de skilles. Asmussen forteller historien i enkle, korte dialoger og replikker – teksten har uklare grenser mellom nåtid og fortid, mellom handling og erindring. Skuespillerne som reiser seg og vandrer rundt i salen, er aktører som snakker sammen og handler her og nå, og er samtidig tilbakeskuende fortellere som hver for seg reflekterer over hva som egentlig skjedde den gang da.

På ett nivå har Asmussen klart å matche Sørensens gåtefulle musikk, men selv om teksten hans er åpen og tvetydig, har den like fullt en tung bokstavelighet som punkterer den uhåndgripelige musikkens svev. Og selv om personene snakker i mobiltelefon med hverandre og opptrer i moderne klær, er det noe uendelig gammelmodig over hva de snakker om: Hun drømmer masochistisk om å bli fri ved å underkaste seg mannen; han er en tvilende drømmer som streber med å få mening i livet og føler at han er i ferd med å forsvinne. Det er så mye dødsdrift og Weltschmerz og eksistensialisme og foreldede kjønnsroller i denne teksten at man nærmest føler seg hensatt til en dansk femtitallsroman.

Det er mange spektakulære momenter i forestillingen – hovedpersonenes vandringer, koret som sitter spredt ut i salen blant publikum og både synger og snakker, musikerne som forlater plassene sine som i Haydns Avskjedssymfoni. Men regissøren Katrine Wiedemann har også gjort en del umotiverte grep, pluss at de to elskovsscenene rett og slett virker noe klamme – for nå å bruke Sørensens eget uttrykk.

Uansett alle gode intensjoner lykkes det ikke å fange Sørensens musikk med tekst og regi og få «Sounds Like You» til å folde seg ut og bli skikkelig musikkteater.

Før pausen fremførte den glimrende dirigenten Eivind Gullberg Jensen og BFO eksempler på tidligere tiders musikkteater. I serien av utdrag fra Schuberts scenemusikk til Rosamunde (op. 26) kom musikerne temmelig urolig fra start, men de samlet seg etter hvert og ga gode fremføringer av de to sviskene Entr’acte nr. 3 og Ballet nr. 2. Sopranen Ann-Helen Moen hadde en fin tolkning av Schuberts enkle, folkelige romanse om fullmånen, og det var gode innsatser fra BFOs kor i de to korsatsene, blant annet en flott kvartett i Hirtenchor. Første avdeling sluttet med en fargesprakende versjon av Richard Strauss’ Rosenkavalersuite.

Transkripsjoner

Bergens Tidende, 11.02.2009

Morgen
Mischa Maisky (cello) og Pavel Gililov (klaver)

Deutsche Grammophon

Cellisten Mischa Maisky spiller Strauss og Dvorák

Fordi repertoaret for cello er så begrenset, velger mange store cellister å spille transkripsjoner, «oversettelser» av musikk som opprinnelig var skrevet for andre instrumenter eller for sangere. Slik for eksempel den glimrende cellisten Mischa Maisky gjør det på «Morgen», en plate med verker av Richard Strauss og Dvorák. Tittelen stammer fra en Strauss-sang som her fremføres slik at pianisten Pavel Gililov spiller både klaverakkompagnementet og sangen, mens Maisky spiller en supplerende overstemme opprinnelig skrevet for fiolin. I tillegg spiller de en sonatine av Dvorák (op.100) og et av hans Romantiske stykker (op. 75), begge opprinnelig skrevet for fiolin. Men det er også egentlig cellomusikk på platen – en sonate skrevet av Strauss (op. 6) da han var 19 og en beskjeden rondo av Dvorák (op. 94). Verken transkripsjonene eller originalverkene er «stor» musikk, men de får liv av Maiskys flotte, syngende cellostemme.

Til himmels

Bergens Tidende, 17.09.2008

Richard Strauss: Sanger og arier

Renée Fleming, sopran

Christian Thielemann, dirigent

Münchner Philharmoniker

Decca

Imponerende Strauss-plate

Da Renée Fleming fremførte disse orkestersangene og ariene av Richard Strauss på konserter i München for et halvt år siden, klaget anmelderne over at Münchener filharmonikerne nærmest druknet henne. Dette problemet har Deccas lydteknikere løst. På platen med liveopptak fra konsertene står Flemings stemme klart og tydelig uten at det er gått ut over den opulente orkesterklangen. Platen starter med Vier letzte Lieder, så følger tre arier fra Ariadne auf Naxos og fire orkestersanger, blant annet den populære Zueignung, og til slutt en arie fra Die ägyptische Helena. Flemings flotte, lyriske sopran svever og stiger til himmels, mens Christian Thielemann og orkestret fra Strauss’ hjemby får den teknisk briljante orkestersatsen til å gløde. Det finnes kanskje mer dyptloddende innspillinger av Vier letzte Lieder på markedet, men som helhet er dette en imponerende Strauss-plate.

Tilbake til røttene

Bergens Tidende, 09.02.2008

Verk av Ludvig van Beethoven og Richard Strauss

Dirigent: Nicholas Kraemer

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Frisk og oppløftende tolkning av Beethovens Eroica.

Mange av tidligmusikkens dirigenter har for lengst beveget seg inn i det 19. og 20. århundres musikk. Nicholas Kraemer er et eksempel på dette. Han ble opprinnelig kjent som ekspert på tidlig musikk, og det var slik vi møtte ham i desember siste år da han dirigerte Collegium Musicums lille orkester i en slank, dynamisk fremførelse av Bachs juleoratorium. I går kveld sto han i Grieghallen, nå i spissen for BFO. Og med et program som spente fra tidlig 1800-tall til avslutningen av den andre verdenskrigen.

Først Beethovens 3. symfoni, «Eroica» – i en tolkning der Kraemer suverent satte alle erfaringene fra tidligmusikken i spill. Strykerseksjonene var redusert helt ned til den opprinnelige størrelsen. Det ble spilt på ventiltrompeter. Og selv om treblåserne ikke spilte på originalinstrumenter, var de i det minste plassert så langt fremme på gulvet at man fikk en fornemmelse av de opprinnelige klangbalansene i denne musikken.

Det ble en frisk og oppløftende versjon, med lett, gjennomsiktig orkesterklang, med spisse aksenter og skarpe forskjeller i lydstyrke. Og enormt rytmisk, elastisk svev. At Eroica er et musikkhistorisk vendepunkt, det første store, verket basert på utarbeiding og gjennomarbeiding av tematisk sammenhengende elementer – alt dette hørte vi i Kraemers presise redegjørelse. Men vi hørte også – hva man ofte glemmer når denne symfonien spilles med det helt store orkester – at den er formidabelt orkestrert og i lange strekk nærmest former seg som en konsert for strykere og treblåsere. Og vi fikk ennå en gang demonstrert hvilken imponerende treblåserseksjon BFO har.

           

Presisjon, svev, omhu for de avgjørende detaljene – preget også Kraemers versjon av «Metamorphosen», Richard Strauss’ studie for 23 selvstendige strykerstemmer. At virkningen her ble knapp så overveldende som i Beethovens 3. symfoni, er nok mer komponistens enn Kraemers skyld.

Stemme

Bergens Tidende, 04.04.2007

Verk av Richard Strauss

Nina Stemme, sopran

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra of the Royal Opera House

EMI

Den store, dramatiske sopranen vi har ventet på?

Da svenske Nina Stemme lyste opp på Placido Domingos triste Tristan-plate i 2005, var hun allerede et kjent navn blant  verdens operaelskere. Nå har hun tegnet eksklusivkontrakt med EMI -- som har valgt å lansere henne for det store publikum med scener fra Richard Strauss-operaene Salome og Capriccio pluss, ikke minst, hans Vier letzte Lieder. Med andre ord: en skikkelig, musikalsk sammenhengende plate. Antonio Pappano og hans Royal Opera House orkester akkompagnerer. Og midt i musikken hører vi en formidabel stemme som beveger seg ubesvært, uten brudd, fra en varm, glødende bunn til en strålende topp – en fulltonende sopran som passer perfekt til dette senromantiske repertoaret, og som samtidig har en ungdommelig, funklende klang i toppen. Nina Stemme er 44 år gammel nå. Hvis hun ikke sliter seg opp fort i dette tunge repertoaret, kan hun bli den store, dramatiske sopranen vi har ventet på siden Birgit Nilsson trakk seg.

Skuffede forventninger

Bergens Tidende, 05.04.2006

Erwartung

Solveig Kringelborn, sopran

Malcolm Martineau, klaver

NMA

Solveig Kringlebotn og den store tradisjonen

Opplegget er godt. Her er Solveig Kringelborn. Her er den glimrende pianisten Malcolm Martineau. Og her er en håndfull tyskspråklige lieder i skjæringspunktet mellom senromantikk og modernisme: Wagners Wesendonck-Lieder og Hugo Wolfs Mignon-Lieder, noen tidlige sanger av Richard Strauss og Arnold Schönberg samt, som en liten overraskelse, et par sjeldent hørte sanger av Max Reger.

Men så var det fremførelsen da. Det starter utmerket med dempede tolkninger av Schönberg og Strauss, men så snart vi kommer til de tunge sakene, blir allting problematisk. Det er som om Wagner og Wolf helt har tatt pusten fra Kringlebotn. Stemmen er blek og kraftløs i mellomleiet og besværet i høyden. I tillegg bruker hun et så kraftig vibrato at man av og til føler seg hensatt til en fjern fortid. Dette kan hun helt sikkert gjøre bedre. Disse sangene fortjener det.

Smakebiter

Bergens Tidende, 22.02.2006

Opera Recital

Rolando Vilazón

Münchner Rundfunkorchester, dir: Michel Plasson

Virgin Classics

Rolando Villazón med ny recital-plate

Dette er den tredje recital-plate på to år med den unge tenoren Rolando Villazón. Tidligere har han presentert seg med italiensk og fransk opera. Denne gangen synger han smakebiter fra hele operalitteraturen. De store italienerne – Verdi, Donizetti og Puccini – er selvsagt med, men også Tsjaikovskij, Bizet og Richard Strauss. Pluss litt Offenbach.

Vilazón synger fremdeles like fantastisk som før. Stemmen er smidig og uttrykksfull. Han har full kontroll i alle registre og voldsom kraft i høyden. Men en plate som denne, med femten ultrakorte arier plukket fra vidt forskjellige dramatiske og musikalske sammenhenger, yter ham ikke rettferdighet. Da den siste recital-platen kom, skrev jeg «Nu vil vi høre Rolando Villazón i helfigur, i en hel, skikkelig opera». I mellomtiden er dette ønsket heldigvis blitt innfridd med en flott innspilling av Verdis «La Traviata» på Deutsche Gramophon.

Trassig musikk

Bergens Tidende, 14.01.2006

Verk av Strauss, Ravel og Debussy

Pascal Rogé, klaver. 

Dirigent: Jun Märkl.

Bergen Filharmoniske Orkester..

Grieghallen

Pascal Rogé i fornem tolkning av Ravels venstrehåndskonsert

Historien er velkjent, men like sterk og imponerende for det: Pianisten Paul Wittgenstein mistet høyre arm i første verdenskrig, men nektet heroisk og trassig å oppgi musikken og skapte seg etter hvert en posisjon som klavervirtuos. Han fremførte egne transkripsjoner av kjente klaverstykker, og han bestilte verk hos samtidens førende komponister. Det mest berømte av bestillingsverkene er Maurice Ravels «Konsert for venstre hånd», et kort, krevende og ekspressivt stykke musikk skrevet uten hensyn til Wittgensteins handikap.

«I et verk som dette er det viktig at klaverstemmen er like kompleks som hvis den var skrevet for begge hender», sa Ravel. I pianisten Pacal Rogés fornemme tolkning av konserten sammen med BFO torsdag kveld sto verket frem med al den kompleksitet og virtuositet som Ravel kunne ønsket seg. Og samtidig fikk Rogé også markert med subtile midler at Ravel med denne musikken har forsøkt det umulige, at venstrehåndskonserten er et gjenstridig, trassig verk som nettopp fungerer i kraft av motsetningene mellom det komplekse materialet og de fysiske begrensningene som er lagt på fremførelsen. Etter Ravel ble det stormende bifall og til slutt som ekstranummer en vakker, melankolsk tolkning av Erik Saties femte Gnossienne. 

Kveldens dirigent, tyske Jun Märkl, er et nytt navn i Bergen. Han presenterte seg innledningsvis med Richard Strauss’ «Till Eulenspiegel» i en flott, fargestrålende tolkning som demonstrerte både sans for musikkens store, bærende strukturer og evne til å få frem det helt eksakte uttrykket i de ørsmå detaljene. Inntrykket av at vi her har å gjøre med en skarpskodd, teknisk orientert dirigent som er i stand til å finne gode løsninger på de fleste problemene, ble bekreftet etter pausen med klare og finpussete tolkninger av Claude Debussys «Printemps» og «Iberia». Jun Märkl er en dirigent vi gjerne vil møte igjen i Bergen.

Teknikk og dramatikk

Bergens Tidende, 05.12.2005

Kiri Te Kanawa, sopran

Jonathan Papp, klaver

Grieghallen

Kiri Te Kanawa i Bergen

En operastjerne på slutten av karrieren, på konsertturne, bare akkompagnert av en enslig pianist. Man har opplevd den slags før. Og sporene skremmer. De store operastjernene er jo ikke likefrem berømte for å eldes med ynde. Men kanskje Kiri Te Kanawa nettopp er unntaket som bekrefter regelen? Hun gjorde i hvert fall alle fordommer til skamme i Grieghallen på lørdag. For her var det verken publikumsfrieri eller nemme musikalske løsninger, men tvert imot et finstemt, variert utvalg av sanger og konsertarier fra hennes store repertoar: Händel, Mozart og Richard Strauss før pausen; utdrag av Berlioz’ Nuits d’Été pluss verker av franske og italienske komponister etter pausen.

Men stemmen da? Nei, heller ikke her var det grunn til de helt store bekymringene, viste det seg. Te Kanawa har tatt nydelig vare på instrumentet sitt, og i tillegg har hun en teknikk som setter henne i stand til å løse mange av de problemene som alderen nødvendigvis reiser.

Man merker selvsagt at hun har rundet de seksti. Klangen i mellomleiet er blitt tynnere; overgangen til det høye registret er ikke så smidig som før; i høyden er hun tydeligvis nødt til å økonomisere med kreftene. Og hun har valgt et repertoar der det er ganske langt mellom toppnotene. Men selv om hun ikke er så overdådig strålende som for tjue år siden, så kan hun fremdeles lukke opp for stemmen i det høye registret og smelle til med imponerende styrke.

Som sanger har Te Kanawa alltid vært mer opptatt av klang og melodikk enn av rollenes karakter og tekstenes innhold. Slik er det fremdeles – hvilket gjør en recital-konsert som den på lørdag, til en temmelig monoton opplevelse. For selv om det innholdsmessige spennet i programmet var ganske voldsomt, gikk hun sjeldent inn i en nærmere tolkning av de enkelte sangene. Hun presenterte det musikalske materialet, korrekt, sobert, med vekt på de tekniske utfordringene. Og gikk så rask videre til neste nummer.  Planmessig avvikling. Uten større dramatikk.

Dramatikken sørget til gjengjeld en menig publikummer for: Te Kanawa bråstoppet midt i den første Strauss-sangen fordi hun hadde sett noen lysglimt i den mørke salen. Synderen som forsøkte seg med live-overføring via mobiltelefon, ga seg ikke til kjenne. Og etter en stund gikk Te Kanawa videre i programmet. Men det var et par minutter da stemningen på scenen var ganske amper, og man lurte på om hun ville forlange kroppsvisitering.

Det hete begjæret

Bergens Tidende, 06.11.2005

Richard Strauss: Salome

Pawel Wunder (tenor), Anna Lubanska (mezzo), Eilana Lappalainen (sopran) og Ronnie Johansen (baryton).

Regi: Martin Otava

Scenografi: Ján Zavarsky

Dirigent: Jacek Kaspszyk

Bergen Filharmoniske Orkester

Den polske nasjonaloperaen Teatr Wielki i samarbeid med Opera Vest

Grieghallen

Profesjonell, gjennommusikalsk oppsetning av Richard Strauss’ opera Salome

En operaforestilling der musikken og teksten står i sentrum, der regien ikke motarbeider verket, der store sangere får lov til og klarer å skape dramatikken selv med egne musikalske og teatralske midler – en slik forestilling presenterer Opera Vest i Grieghallen i disse dagene: Den polske nasjonaloperaen Teatr Wielkis oppsetning av Richard Strauss’ Salome.

Den engelske forfatteren Oscar Wilde som skrev librettoen til Salome, hentet historien fra Bibelen og gjorde den til en pirrende fortelling om forvillet seksualitet, om erotikk som slår over i sadisme og dødsdrift, om dunkle, incestuøse følelser og om «det hete begjæret»: Den purunge prinsesse Salome blir erotisk betatt av den fangne profeten Johannes. Da han avviser henne, blir hun grepet av raseri. Hun utnytter sin erotiske makt over stefaren sin, Kong Herodes; hun stripper for ham, og tvinger ham til å gi henne Johannes Døperens hode til gjengjeld.

I Grieghallen er det Ronny Johansen som har den krevende rollen som den kyske, stålsatte Johannes Døperen, en rolle han synger med voldsom stemmeprakt og imponerende scenisk autoritet. Men når denne betente historien om gammeltestamentlig dekadanse og depravasjon, skal bli til opera, står og faller alt til sjuende og sist med hvordan man håndterer tittelrollen. Hvilket ikke er noen enkel sak. For vel har Wilde beskrevet Salome som en purung, overspent teenager, men Strauss har på sin side skrevet partiet i det høyeste registret, beregnet på en stor «hochdramatisch» stemme av den typen man normalt bare hører hos veldig modne sopraner.

Det er sjeldent det lykkes å løse denne konflikten mellom rolle og stemme i Salome – og faktisk er det lang tradisjon for å la en eldre sopran synge rollen og så klare stripteasen ved hjelp av en ung stand-in. Men den finsk-canadiske sopranen Eilana Lappalainen har i de senere årene vist seg i stand til å oppfylle Strauss’ umulige krav. Noe hun demonstrerte meget overbevisende i går kveld i Grieghallen. Hun har en kraftig, uttrykksfull stemme og enorm vokal stamina; hun har et stort dramatisk talent og klarer alle rollens voldsomme psykologiske skift fra forstyrret teenager til erotisk kvinne til rasende galskap. Og i tillegg er hun vakker og har både utseende og fysisk styrke til å danse de sju slørs dans – for straks etterpå å kaste seg ut i nye vokale utfordringer.

I rollene som Herodes og Herodias, Salomes mor, hørte vi Pawel Wunder og Anna Lubanska, to solide sangere fra den opprinnelige polske oppsetningen. Mange av de mindre rollene var besatt med lokale krefter. Vi merket oss spesielt tenoren Svein Erik Sagbråten som ga en flott, uttrykksfull tolkning av Narraboths parti.  

I orkestergraven satt musikerne fra Bergen Filharmoniske Orkester og spilte Strauss-opera som om de aldri hadde bestilt annet. Under ledelse av den glimrende polske dirigenten Jacek Kaspszyk ble det lagt fargestrålende, komplekse lydtepper under sangerne med flott utnyttelse av hele spennet fra wagnersk senromantikk til sitrende, høyspente utflukter i tonalitetens grenseland.

Med andre ord: en fantastisk operakveld.

Et enkelt hjertesukk på tampen: I programmet skriver Opera Vest på hjertegripende sponsor-newspeak at samarbeidet med Teatr Wielki har til formål «å videreutvikle profesjonell bergensk operakompetanse».  Men, lurer man på, er kompetansen ikke snart så velutviklet at Opera Vest kunne begynne å lage sine egne produksjoner?

Pangstart

Bergens Tidende, 03.09.2005

Griegakademiets sangklasse og jazzstudenter

Verk av Strauss, Mozart, Ravel og Prokofiev

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdende og innholdsrik konsert for de nye studentene

Det var musikalsk start for byens nye studenter i går. Pangstart – kan man visst rolig si. For det startet med en smellende utgave av Richard Strauss’ Don Juan. Og det sluttet med en eksplosiv tolkning av fem stykker fra Prokofievs Romeo og Julie-suiter. Røfft, tøfft og fargestrålende – med Bergen Filharmoniske Orkester i flott form og med Andrew Litton som energisk, pedagogisk guide på dirigentpulten og som avslappet, uhøytidelig konferansier kvelden igjennom.  Musikkformidling på  høyt nivå.

For oss vanlige konsertgjengere var kvelden spesielt interessant fordi det var anledning til å høre studenter fra Griegakademiets sangklasse og fra jazzlinjen som solister. Programmet fortalte ikke hva de het – hvilket er synd -- men vi kommer helt sikkert til å høre mer til dem, for her var det talent og sjarm i bøtter og spann. De klassiske sangerne fremførte smakebiter fra Mozarts Tryllefløyten og Figaros Bryllup – og demonstrerte både musikalsk og scenisk nærvær. Jazzlinjen var representert med en klavertrio og en sangerinne. Vi merket oss en god, minimalistisk tolkning av Joni Mitchells ”All I Want” med fin klaversolo, mens et noe overstyrt lydanlegg tok en del av nyansene i Broadway-nummeret ”Aggravatin’ Papa”.

Det var også et ikke annonsert stykke musikk denne kvelden: Litton satte seg ved flygelet og spilte, akkompagnert av et tydelig beveget orkester, andre satsen fra Ravels klaverkonsert -- til minne om orkestrets soloklarinettist Lars Kristian Brynildsen som gikk ut av tiden den 17. august.

Forvandlinger

Bergens Tidende, 09.01.2003

Verk av Richard Strauss, Ståle Kleiberg, Terje Bjørklund og Wojciech Kilar

Øyvind Gimse, cello

Dirigent: Bjarne Fiskum

Trondheimsolistene

Universal

Trondheimsolistene presenterer strykerverker fra det 20. århundre.

At Trondheimsolistene kan annet og mer enn Vivaldi, det demonstrerer de til fulle med denne nye platen. Al musikken er fra det 20. århundre, og det hele starter med Richard Strauss og hans «Metamorphosen» - et verk som ifølge komponisten er skrevet for 23 solister, men som først og fremst krever 23 strykere som kan lytte til hverandre og sammen spille seg inn til kjernen i musikken. Hva Bjarne Fiskum og hans musikere kan. Tolkningen er klar og gjennomsiktig, og alle ledd i den uendelige kjeden av tematiske forvandlinger henger organisk sammen. Det går en fortettet, ubrutt spenning gjennom hele fremførelsen, en intens strøm som presser musikken fremover og fremover. Dette er en tolkning som kan konkurrere med de beste internasjonale innspilninger.

På plate kobles «Metamorphosen» vanligvis med Schönbergs «Verklärte Nacht», men Trondheimsolisterne har i stedet valgt å presentere Ståle Kleibergs «Dopo». Hvilket er et heldig valg. For Kleibergs fortettede klagesang for solocello og strykere kan magelig matche Metamorphosen med hensyn til intensitet og uttrykkskraft. Og i tillegg virker Kleibergs lamento i mange henseender mer oppriktig følt enn Strauss’ flotte, teknisk perfekte jammerklage.

Dessverre faller intensiteten betraktelig de siste tjue minutter av platen som er helliget en trist, grålig komposisjon av Terje Bjørklund og et enda tristere stykke polsk minimalisme, signert Wojciech Kilar.

Disiplin og klarhet

Bergens Tidende Morgen, 02.11.2002

Verk av Richard Strauss, Gustav Mahler og Frantz Schubert

Håkon Hagegård, baryton

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Littons offisielle debut som sjefdirigent for BFO

Denne torsdagskonserten var formentlig den viktigste i 2002 - derfor tar vi konklusjonen med en gang: Dette var bra, veldig bra. Andrew Littons offisielle debut som sjefdirigent for BFO ble en flott demonstrasjon av orkesterkultur og solid musikalsk håndverk. Dersom samarbeidet fortsetter på denne måten, er det bare å glede seg. For da kan det være duket for de helt store opplevelsene i Grieghallen de neste årene.

Musikerne har vært på turne i flere uker og er for tiden mer samspilte enn vanlig. Og selvsagt har bevisstheten om den nye mannen på podiet også bidratt til å styrke engasjementet. Men det var ikke bare økt rutine og høy konsentrasjon som skapte det bra resultatet. Kvelden igjennom merket man en ny stemning, en ny klang i orkestret. Kveldens to orkesterverker, Strauss’ Don Juan og Schuberts 9. symfoni, fikk en gjennomarbeidet, disiplinert og klar fremførelse. Spesielt var Littons tolkning av Schubert-symfonien interessant - som en indikasjon om hva som er hans styrke. Og hva vi kan vente oss i tiden fremover.

Schuberts niende kalles vanligvis «den store», men burde vel egentlig - med en spilletid på om lag 55 minutter - heddet «den lange». Og det er nettopp lengden som vanligvis er problemet her, for denne symfonien har ikke det lange, seige åndedraget som andre store verk i den romantiske tradisjonen. Den er oppbygget som serier av temaer og fragmenter. Som det kan være vanskelig å holde sammen på og få til å danne en større helhet. Litton forsøkte da heller ikke dette, han konsentrerte seg i sin tolkning om å gjøre rede for de enkelte musikalske delene og tydelig markere deres posisjon i det lange forløpet. Dette ble en klart artikulert fremførelse hvor fremleggelsen av verkets struktur var det sentrale, men hvor det også var jobbet med de små detaljene, de små, viktige overgangene. BFO fulgte Littons minste vink. Klangen var stor og strålende, nesten «amerikansk». Fremførelsen var teknisk upåklagelig. Solid musikalsk håndverk.

Flott teknikk var det også i fremførelsen av Mahlers «Lieder eines fahrenden Gesellen» med Håkon Hagegård som solist. Selv om det etter hvert er over et kvart århundre siden Hagegård sjarmerte allverdens tv-seere som Papageno i Bergmans versjon av Tryllefløyten, har stemmen hans fremdeles et ungdommelig, lett, nesten uskyldig preg – noe som passer bra til disse ungdomssanger av Mahler. Men det er samtidig tydelig at årene har tært på denne stemmen. Den er skrøpelig både i høyden og dybden, og det må jobbes hardt og økonomiseres kraftig for å få den til å bære. Hagegård klarer det med imponerende teknikk og naturlig musikalitet, men vurdert som Mahler-tolkning var hans innsats denne kvelden noe problematisk – ofte for forsiktig, for tilbakeholdende, for kalkulerende.