Tilbake til røttene

Bergens Tidende, 09.02.2008

Verk av Ludvig van Beethoven og Richard Strauss

Dirigent: Nicholas Kraemer

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Frisk og oppløftende tolkning av Beethovens Eroica.

Mange av tidligmusikkens dirigenter har for lengst beveget seg inn i det 19. og 20. århundres musikk. Nicholas Kraemer er et eksempel på dette. Han ble opprinnelig kjent som ekspert på tidlig musikk, og det var slik vi møtte ham i desember siste år da han dirigerte Collegium Musicums lille orkester i en slank, dynamisk fremførelse av Bachs juleoratorium. I går kveld sto han i Grieghallen, nå i spissen for BFO. Og med et program som spente fra tidlig 1800-tall til avslutningen av den andre verdenskrigen.

Først Beethovens 3. symfoni, «Eroica» – i en tolkning der Kraemer suverent satte alle erfaringene fra tidligmusikken i spill. Strykerseksjonene var redusert helt ned til den opprinnelige størrelsen. Det ble spilt på ventiltrompeter. Og selv om treblåserne ikke spilte på originalinstrumenter, var de i det minste plassert så langt fremme på gulvet at man fikk en fornemmelse av de opprinnelige klangbalansene i denne musikken.

Det ble en frisk og oppløftende versjon, med lett, gjennomsiktig orkesterklang, med spisse aksenter og skarpe forskjeller i lydstyrke. Og enormt rytmisk, elastisk svev. At Eroica er et musikkhistorisk vendepunkt, det første store, verket basert på utarbeiding og gjennomarbeiding av tematisk sammenhengende elementer – alt dette hørte vi i Kraemers presise redegjørelse. Men vi hørte også – hva man ofte glemmer når denne symfonien spilles med det helt store orkester – at den er formidabelt orkestrert og i lange strekk nærmest former seg som en konsert for strykere og treblåsere. Og vi fikk ennå en gang demonstrert hvilken imponerende treblåserseksjon BFO har.

           

Presisjon, svev, omhu for de avgjørende detaljene – preget også Kraemers versjon av «Metamorphosen», Richard Strauss’ studie for 23 selvstendige strykerstemmer. At virkningen her ble knapp så overveldende som i Beethovens 3. symfoni, er nok mer komponistens enn Kraemers skyld.