Dramatisk kveld

Bergens Tidende, 27.11.2010

Verk av Berlioz, Brahms og Schumann

Sarah Chang, fiolin

Robin Ticciati, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fiolinisten Sarah Chang med intens Brahms-tolkning

Det var Brahms’ fiolinkonsert. Og det var drama fra det øyeblikket Sarah Chang satte i gang solostemmen. Innledningen spilte hun så tyst og så innvevet i orkesterklangen at fiolinen nesten ikke var hørbar. Og så foldet hun langsomt solostemmen ut med stor gestikk og tydelig koreograferte kroppslige markeringer. I pausene mellom soloinnsatsene gikk hun rastløst frem og tilbake på scenegulvet, liksom utålmodig etter å komme i gang igjen. De lange buestrøkene i de avsluttende frasene spilte hun med kroppen bøyd langt bakover, og når det kom spesielt heftige passasjer, ble de avsluttet med hissige spark i gulvet.

Det var ikke bare kroppsspråket hennes som var dramatisk. Den musikalske tolkningen av Brahms’ konsert hadde en voldsom intensitet som Chang paradoksalt nok fikk frem ved å spille mer tilbakeholdende i de sterke passasjene enn vi er vant til hos andre solister, og ved å dempe tonen helt ned i de tyste passasjene, noen ganger så mye at man måtte anstrenge seg for å få alt med. Det var en – igjen paradoksal – stillhet og nesten lyrisk stemning over hennes spill som sto i eiendommelig kontrast til hennes voldsomme, utadvendte gestikk.   

Man skjønner hvorfor BFO hadde valgt å bryte med det gamle, velprøvde opplegget der solokonserten ligger før pausen. For etter Brahms’ fiolinkonsert blir alt annet uunngåelig et antiklimaks. Torsdag kveld kunne vi gå hjem med konsertens viktigste verk klingende i ørene. Og benytte tiden før pausen til å nyte det fine samspillet mellom BFO og dirigenten Robin Ticciati. 

Ouverturen til Béatrice og Bénedict av Hector Berlioz er en spretten bagatell som Ticciati fikk til å sveve lett og elegant. Etterpå ga han en overbevisende versjon av Schumanns fjerde symfoni, den symfonien der alle satsene spilles uten pause, og der også de store, musikalske kontrastene følger kjapt etter hverandre innenfor de enkelte satsene. Ticciatis tolkning var eksakt og poengtert, med omhu for alle detaljene og samtidig med sans for de store linjene som løper gjennom dette kompakte verket. Han hadde god kontakt med orkestret og valgte hele tiden de rette tempi. Og så klarte han å ha noe i reserve til aller sist slik at han kunne skrue opp både lyden og hastigheten i den dramatiske finalen.

En annerledes Grieg

Bergens Tidende, 24.11.2010

Chasing the Butterfly

Sigurd Slåttebrekk, klaver

Edvard Grieg, klaver

Mikhail Jurovskij, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Simax

Sigurd Slåttebrekk presenterer sitt musikkhistoriske Grieg-prosjekt

I 1903 innspilte Grieg ni klaverstykker for et plateselskap i Paris. På spillelisten var Sommerfugl, Bryllupsdag på Troldhaugen og andre populære Lyriske Stykker, men også smakebiter av klaversonaten i e-moll. Ingen av opptakene varte mer enn tre minutter, og på de eksemplarene som har overlevd, kjemper musikken seg fram gjennom et grått teppe av knitrende overflatestøy. Likevel, disse ni gamle opptakene er det nærmeste vi kommer pianisten Grieg.

Sigurd Slåttebrekk har med utgangspunkt i Paris-opptakene forsøkt å gjenskape Griegs spillestil og – i et videre perspektiv – dannet seg et inntrykk av hvordan de store, romantiske pianistene spilte. Resultatet hører vi på Simax-utgivelsen Chasing the Butterfly.

Det er snakk om en dobbelt-cd. Den ene av platene er en gjenutgivelse av Slåttebrekks tolkning fra 2005 av a-moll konserten med Oslo-filharmonikerne og Mikhail Jurovskij. Den andre gir en pedagogisk innføring i det musikkhistoriske prosjektet. Her hører vi både Griegs ni Paris-opptak og Slåttebrekks moderne kopier innspilt på Griegs Steinway i stuen på Troldhaugen. Og for å demonstrere hvor nøyaktig Slåttebrekk rammer fraseringen på de gamle platene, presenterer han og produsenten Tony Harrison i tillegg en utgave av Til våren der stykker av den moderne kopien og Griegs egen versjon er montert etter hverandre. På platen hører vi også Slåttebrekks versjoner av klaversonaten i e-moll og selve prøvesteinen – Balladen i g-moll.

For musikkhistorikere er dette selvsagt et interessant eksperiment. Men også for andre lyttere, skulle jeg tro. I starten høres Slåttebrekks tolkning kanskje noe fremmed ut, litt for tynn og sart og med litt for tydelige rubato-passasjer. Men man venner seg ganske rask til stilen og hører da en annerledes Grieg. Det er noe spent, noe nesten nervøst over fraseringen, ikke mye vekt på de store linjene, men en konsentrasjon om musikalske effekter her og nå. Først og fremst er det en letthet og frihet, en friskhet i tolkningene – selv i de mørkeste delene av Balladen.

Et – kanskje uventet – resultat av Slåttebrekks arbeid er at de gamle opptakene med Grieg etter en stund begynner å klinge annerledes. Det eksentriske og foreldete preget forsvinner. Under støyen ligger det frisk musikk og venter.

En fornøyelse for øret

Bergens Tidende, 24.11.2010

Gustav Mahler: Symfoni nr. 6

Jukka-Pekka Saraste, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Simax

Oslofilharmonien fortsetter sin Mahler-syklus etter ti års pause

Det er ti år siden Oslofilharmonien sist spilte inn en Mahler-symfoni. Den gang var det nr. 7 i et live-opptak med Mariss Jansons – som visst ikke var helt fornøyd. I alle fall ble platen liggende hos Simax og kom først på markedet i januar i år. Mahlers sjette, «Den tragiske», med orkestrets nåværende sjefsdirigent, Jukka-Pekka Saraste, har ikke fått samme skjebne. Live-opptaket ble gjort i mars, og et halvt år etter sitter vi nå med platen. Som er en fornøyelse for øret. Det er intensitet i den innledende marsjen, en intensitet og et sug som fortsetter gjennom alle de fire satsene. Dette er en tolkning som har alle en live-innspillings fordeler med hensyn til nærvær og slagkraft og ingen av de ellers uunngåelige omkostningene. Her er ingen momentane uklarheter eller tretthet å spore. Oslofilharmonikerne spiller presist og klart og spesielt blåserne og slagverket har en stor dag.

En gavepakke

Bergens Tidende, 17.11.2010

Schubert: Klaververker 1822-1828

Alfred Brendel, klaver

Decca

En boks med Schuberts klavermusikk full av gjenhør og store opplevelser

I dag er Schubert sene klaververker en selvsagt del av den musikalske kanon. Slik var det ikke alltid. For et halvt århundre siden hørte man dem sjeldent i konsertsalene. På platemarkedet var de stort sett fraværende. Det var opplest og vedtatt at de var for lange, for improviserende, for ustrukturerte.

Alfred Brendel har en betydelig del av æren for at denne oppfattelsen i dag virker nærmest komisk, i alle fall helt foreldet. Det var flere andre store pianister som tok Schuberts musikk på programmet i løpet av 1970-åra. Men det var spesielt Brendels innspillinger i 1974 som åpnet feltet og satte standarden for hvordan denne delen av Schuberts musikalske univers burde tolkes.

Han hvilte ikke på laurbærene. Da cd-formatet ble introdusert, gikk Brendel i platestudiet igjen og innspilte det hele enda gang over elleve måneder i 1987-88. Det er disse siste innspillingene som Decca nå har samlet og utgitt i en boks med sju cd-er. Wanderer-fantasien, Moments Musicaux, de åtte Impromptus, de sju sonatene, Reliquie-fragmentet – de er der alle sammen, alle de sene klaververkene. En boks full av gjenhør og store opplevelser.

Det er fremadrettet musikk vi hører på disse platene. Brendel trekker Schubert ut av den stramme klassisismen, ut av Beethovens skygge, og følger ham inn i romantikken. Han spiller fritt og levende, er åpen for alle Schuberts plutselige brudd og omslag og er samtidig villig til å gå sine egne veier, følge egne innfall og assosiasjoner i møtet med notene. Det er en moden, erfaren pianist som spiller, en pianist som tydeligvis kjenner denne musikken ut og inn – og likevel er det noe friskt, spontant over tolkningene, en lekende, rytmisk elastisitet i de raske satsene og et ekspansivt, improviserende foredrag i de langsomme.

I dag er plater med Schuberts klavermusikk ikke lenger en sjeldenhet. Det er hard konkurranse på feltet. Pollini, Lupu, Schiff, Uchida – alle de store pianistene vært der og presentert sine tolkninger. Og i mange tilfeller er disse tolkningene vel så interessante som Brendels. De åpner opp for andre sider av Schubert, andre muligheter, andre perspektiver. Men likevel: Som samlet innsats er disse tjue år gamle opptakene med Brendel fremdeles uten konkurranse. En gavepakke.

Fremadskridende omskrivning

Musikkommentar, Bergens Tidende, 17.11.2010

Glenn Gould innspilte Bachs Goldberg-variasjoner for Columbia i 1955. Platen gjorde ham til internasjonal superstar og satte en ny standard for hvordan Bach skulle spilles. Det er fremdeles en god plate. Og den er fremdeles i salg – ikke den opprinnelige LP’en, men cd-versjonen. Eller rettere cd-versjonene. For det er etter hvert ganske mange av dem.

Sony som slukte Columbia en gang i tiden, har utgitt de fleste av de om lag 50 ulike versjoner som er på markedet. Men i de siste årene har de fått konkurranse. I 2005 fylte den opprinnelige innspillingen 50 år, og dermed var den ikke lenger beskyttet av europeisk copyright. Sony eier fremdeles de gamle mastertapes. Men har du et godt eksemplar av den gamle LP’en, kan ingen forhindre deg i å overføre den til cd og utgi den. Og i 2007 kom da Naxos Historical med sin utgave av Goulds Goldberg-variasjoner.

Med slike utgaver starter en ny fase i platebransjens historie. Naxos Historical og andre tilsvarende selskaper beveger seg langsomt fremover i landskapet og høster de gamle platene i takt med at de opprinnelige rettighetene opphører. Lydtekniske trollmenn digitaliserer platene, renser opptakene for støy og korrigerer de ørsmå fluktuasjoner i tonehøyde som var vanlig på eldre innspillinger – med det bakvendte resultatet at de moderne kopiene ikke bare klinger bedre enn plater basert på gamle, slitte mastertapes, men at de også har bedre klang enn den de historiske originalene hadde da de i sin tid var nye.

Det er selvsagt mange problemer forbundet med en slik fremadskridende omskrivning av klanghistorien. Men det skal i det minste bli spennende å følge hva som skjer på dette feltet. Foreløpig er det dog mest utsikt til at det ikke skjer noe som helst: De fleste av de nye-gamle platene kan ikke kjøpes i USA der man har strengere copyrightlovgivning enn i Europa. Og i Europa presser de store plateselskapene på for å få utvidet copyright-grensen til 75 år eller mer. Deres hensikt er selvsagt ikke å forsvare den klassiske musikken mot anakronistiske inngrep. De fleste av de platene som Naxos Historical og andre tilsvarende selskaper digitaliserer, er – bortsett fra særtilfeller som Goulds Goldberg – for lengst fjernet fra markedet, og de opprinnelige selskapene har ingen interesse i dem og ingen interesse i å gjenutgi dem. Bekymringen gjelder noe annet, en annen slags musikk: Om tre år opphører copyrighten på de første Beatles-platene. Og om fire år kommer turen til Rolling Stones.  

Overjordisk

Bergens Tidende, 10.11.2010

O Solitude

Musikk av Henry Purcell

Andreas Scholl, kontratenor

Stefano Montanari, dirigent

Accademia Bizantina

Decca

Overveldende vakker plate med vokalmusikk av Henry Purcel, «den britiske Orfeus»

For femti år siden kunne kontratenorene telles på en hånd. Eller rettere på én finger. Den gang var betegnelsen kontratenor synonym med engelske Alfred Deller.

Det var tidligmusikkspesialisten Deller som utviklet denne spesielle stilen der sangeren forsøker å imitere klangen av de gamle kastratene. Og det var Deller som sammen med Deller Consort etter hvert fikk vennet publikum til å høre og like denne stemmeteknikken der mannsstemmen slår over i falsett og beveger seg opp i det området der vi vanligvis bare møter de dype kvinnestemmene, altene og mezzosopranene.

I dag er det flere kontratenorer på banen. Men de er fremdeles en minoritet, et anliggende for spesielt interesserte. Tyske Andreas Scholl er den fremste av dem. Og han er vel også det nærmeste vi kommer til en superstar på dette feltet. Vi kjenner ham best fra plater med Händels operaer eller med tysk og italiensk vokalmusikk fra barokken. Nå har han dykket ned i det engelske repertoaret og presenterer en hel plate med musikk av Henry Purcell, «den britiske Orfeus».

Det er en overveldende vakker plate. «O Solitude» er tittelen. Og det er mye «solitude» på platen, mange melankolske sanger med tekster om ensomhet, lidelse og tap. Men også kjærlighetssanger og sanger om lykkelige stunder. Scholl synger det hele med sin nyanserike høye stemme, en stemme som klinger helt annerledes enn alt vi er vant til å høre – ulegemlig, overjordisk, noen ganger nesten uhyggelig fremmedartet. Og den fremmede stemmen får de gamle sangene til å stråle og funkle.

Selv en sviske som Dido’s Lament høres plutselig fremmed og annerledes ut. I dette tilfellet må Scholl spenne og presse stemmen sin til det ytterste for å komme opp, helt opp i det høye registeret der sopranene vanligvis synger denne arien. Han gjør det teknisk gjennomkontrollert, men nettopp spenningen og presset i stemmen hans gir denne arien en særlig intensitet og kvalitet. 

Accademia Bizantina, et av tidens beste tidligmusikkensembler, akkompagnerer Scholl og spiller i tillegg en rekke av Purcells instrumentalkomposisjoner.

En investering

Bergens Tidende, 10.11.2010

Geir Tveitt
Piano Works and Songs

Kinne Piano

Torgeir Kinne Solsvik i dobbeltrolle som pianist og plateprodusent

I 2009 fikk Torgeir Kinne Solsvik fordypningsstipend fra kulturorganisasjonen Hardangerlokk. Pengene brukte han til å kjøpe moderne opptaksutstyr. Det er det første resultatet av denne investeringen vi hører på den nye platen: musikk av Geir Tveitt, innspilt i Strandebarm Kirke med Solsvik selv i dobbeltrollen som pianist og produsent. Den lydtekniske kvaliteten er god, men nok så viktig er det at Solsvik er en god pianist. På platen spiller han de tolv tostemmige invensjonene (op. 2) pluss andre av Tveitts klaververk – og gjør det med fin sans for motsetningene mellom det strengt systematiske og det viltvoksende burleske i denne egensindige musikken. Resten av platen er helliget Tveitts sanger til dikt av Olav H. Hauge og Aslaug Låstad Lygre. Barytonen Ørjan Hartveit synger dem med teknisk sikkerhet, men forsøker sjeldent å karakterisere og differensiere de enkelte tekstene, noe som gir fremførelsen hans et litt monotont preg.

Japanske konstruksjoner

Bergens Tidende, 03.11.2010

Knut Vaage: Gardens of Hokkaido

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Tre orkesterverk av Knut Vaage på ny plate med BFO

«Jeg misunner de japanske kunstnerne for den utrolig ryddige klarheten som alle deres verker har», skrev van Gogh om de japanske fargetresnittene som kom til Europa på slutten av 1800-tallet. I likhet med mange kolleger begynte han selv å lage «japanske» bilder – ikke direkte kopier, men bilder inspirert av ulike grep i de japanske verkene. Samtidens franske kritikere kalte tendensen for «japonisme». Knut Vaages «Hokkaidos hager» (2005) som nå er kommet ut på plate, er på sett og vis et stykke moderne, musikalsk japonisme.

Det er snakk om en klaverkonsert skrevet til Einar Røttingen som fremfører den på platen sammen med BFO under ledelse av Ingar Bergby. Utgangspunktet er inntrykk fra en reise til Hokkaido, Japans nordligste ø, inntrykk som i verket omsettes til musikk ved hjelp av instrumentasjon og rytmiske effekter med «japanske» assosiasjoner. Det starter med klirrende klanger, fallende glissandoer i strykerne, en enslig tone i harpen, en liten staccato gestus i klaveret og korte innsatser fra ulike slagverksinstrumenter. Det klinger japansk, men er selvsagt en musikalsk konstruksjon, Japan filtrert gjennom en moderne, europeisk bevissthet, hørt med europeiske ører så å si.

Etter den korte introduksjonen presenterer klaveret en stigende, skalaaktig figur som i resten av verket varieres på mange forskjellige måter og spilles av mange forskjellige instrumenter slik at klaversolisten nesten aldri er solist i tradisjonell forstand, men heller i dialog eller kamp med andre musikere.

Verket som bare har én sats, er tydelig inndelt i seksjoner. Det er en langsom meditativ sekvens, det er en sekvens med hamrende rytme, og det er hele tiden ulike «japanske» referanser. «Hokkaidos hager» er en rik orkestersats strukturert med enkle, effektive kontraster i dynamikk og rytmikk.

«Det er aldri kjedelig, og du får aldri inntrykk av at de har det travelt», skrev van Gogh om de japanske bildekunstnerne. Noe tilsvarende kunne man si både om «Hokkaidos hager» og om Røttingens og BFO’s tolkning av det.

Det er to andre verker av Vaage på platen: Orkesterverket «Cyklops» der BFO dirigeres av Eivind Aadland og «Chaconne», et variasjonsverk for fløyte, harpe og orkester med Gro Sandvik og Turid Kniejski som solister pluss Ole Kristian Ruud som dirigent. Også her er det fine orkestrale passasjer og i Chaconne har Vaage skrevet flotte partier for solistene. Men som helhet virker disse verkene mindre klare i strukturen og mindre overbevisende enn «Hokkaidos hager».

Autoritetenes fall

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.11.2010

Det engelske månedsbladet Gramophone presenterer seg selv som «Verdens autoritet på klassisk musikk siden 1923». Selvskryt skal man som bekjent lytte til. Og Gramophone har jo faktisk dekket dette feltet veldig grundig i ganske mange år – med anmeldelser av de viktigste platene, portrettintervjuer med førende kunstnere og informative artikler om alt som rør seg i den klassiske verden nettopp nå. Alle som interesserer seg for denne delen av musikkfeltet, bør lese Gramophone, «verdens autoritet på klassisk musikk». Eller er det slik?

Det franske månedsbladet Diapason markedsfører seg som «nr. 1 når det gjelder klassisk musikk og hi-fi». Det dekker samme felt og trykker samme stofftyper som Gramophone – intervjuer, artikler, anmeldelser. Men Diapasons klassiske verden er en helt annen verden enn den som beskrives i Gramophone. Store deler av Diapasons anmeldelser handler om kunstnere og utgivelser som aldri blir omtalt i Gramophone. Og i de tilfellene begge blader anmelder samme plater, er det påfallende voldsomme sprik i vurderingene.

Smak og behag er forskjellig. Jo visst. Men forskjellene har faktisk også noe å gjøre med konkrete historiske og økonomiske forhold. Slike blader er en integrert del av platemarkedet. De ble etablert på et tidspunkt da klassiske plater ble utgitt av ganske få selskaper. Selskapene kjøpte dyre annonser for sine nye utgivelser. Og bladene kvitterte med reportasjer om selskapenes kunstnere og store anmeldelser av platene. I Gramophones tilfelle dreide det seg om internasjonale selskaper som Deutsche Grammophon, Decca, EMI, Sony osv., mens Diapason var tett forbundet med lokale, franske selskaper.

I disse årene bryter dette symbiotiske systemet sammen. I den digitale æraen er den klassiske musikkens verden blitt vanskeligere å overskue og dominere. De store aktørene innskrenker sine investeringer, mens deler av markedet overtas av mindre selskaper som formidler musikken på nye måter og markedsfører utgivelsene sine i mer beskjedne former. Og i takt med at det økonomiske grunnlaget for de gamle bladene skrumper inn, vokser det fram nye miljøer for musikkanmeldelser på nettet.

Vi er i tydeligvis i en overgangsfase nå. Og det er trolig bare et spørsmål om tid før Gramophone og Diapason ikke lenger kan presentere seg selv som «verdens autoritet på klassisk musikk» og «nr. 1 når det gjelder klassisk musikk».

Uklare sammenhenger

Bergens Tidende, 03.11.2010

Resonances

Hélène Grimaud

Deutsche Grammophon

Problematisk plate med Hélène Grimaud

Hélène Grimaud liker å spille inn plater med verker av flere forskjellige komponister, vanligvis slik at verkene har en eller annen musikalsk sammenheng. På den nye platen gjelder det sonater av Mozart, Berg og Liszt, altså musikk fra 150 års sentraleuropeisk klavertradisjon. Det ligger sikkert en tanke i at hun spiller sonatene  i nettopp denne rekkefølgen, men verken tanken eller den indre forbindelsen mellom de tre komponistene fremstår spesielt tydelig. At hun stormer gjennom Mozarts a-moll sonate (K 310) i et heseblesende tempo og med så voldsom kraft at de fleste nyanser forsvinner, skyldes trolig at hun vil ha ham til å peke fram mot Liszt. Men resultatet virker ikke overbevisende. Da er hun mer komfortabel med de store geberdene i h-moll sonaten til Liszt. Og i tolkningen av Alban Bergs sonate skaper hun en fin balanse mellom de tilbakeskuende og fremtidsrettede momentene. Det som klinger aller best, er dog platens «ekstranumre», seks kantete, rumenske folkedanser av Bartók.