Bergens Tidende, 27.08.2008
Geir Tveitt: Songs
Per Vollestad,
baryton
Sigmund Hjelset,
klaver
Simax Classics
Geir Tveitts
tonesettinger av Olav H. Hauge på plate for første gang
Det er hundre år
siden Geir Tveitt og Olav H. Hauge ble født. Hadde de annet til felles enn
dette fødselsåret og tilknytningen til Hardanger? Er det annet enn praktiske og
økonomiske grunner til at feiringen av hundreåret er organisert som et felles
prosjekt? Disse spørsmålene er blitt diskutert oppad stolper og nedad vegger de
siste månedene. Og her kommer da enda et innlegg i debatten, men denne gangen
et interessant, kunstnerisk innlegg. For på den nye Simax-platen demonstrerer
Per Vollestad og Sigmund Hjelset at Hauge i det minste inspirerte Tveitt til å
skrive musikk, god musikk.
Tveitt fortalte selv
at han hadde tonesatt drøssevis av Hauges dikt, men det er bare overlevert
noter til ti. På platen fremføres seks av dem, pluss elleve dikt av Aslaug Vaa og
tre av Aslaug Låstad Lygre, i alt tjue tonesettinger skrevet i begynnelsen av
1960-tallet mens Tveitt var ansatt i NRK, tjue korte komposisjoner som
opprinnelig ble brukt i en serie radioprogrammer om vestlandsdiktere. Nå kommer
de på plate for første gang.
De fleste av diktene
har tradisjonell strofisk struktur, og Tveitt understøtter dem med enkle, klare
melodilinjer som følger språkrytmen. Dette er, som platens tittel sier,
«Songs», sanger som ofte har et antydet preg av folketone. Ikke avansert, komplisert
musikk, men likevel umiskjennelig Tveitt. For under melodilinjene ligger det
ofte en klaverstemme som kommenterer teksten med uventede dissonanser og
rytmiske spenninger. Det er tydelig at Hauges dikt har vært inspirerende for
Tveitt, mange av de mest utfordrende klaverstemmene er skrevet til nettopp
disse tekstene, og det er også her man hører de skarpeste klangene – som for
eksempel de kvasse sammenstøtene mellom dur og moll i «Svarte krossar».
Det er
fortjenstfullt at dette materialet nå er dokumentert på plate. Dette er en
musikkhistorisk interessant utgivelse, og det mange gode opplevelser å hente
her. Men det er også en del problematiske steder i Vollestads fremføring. Han
har ofte vanskeligheter både i høyden og dybden, og en lett uklar intonasjon
får av og til de dissonante partiene til å klinge mer dissonant enn godt er.