Storhet

Bergens Tidende, 24.06.2009

Bach: Organ Works

Karstein Askeland

Euridice

Med kyndig reisefører i Fyllingsdalen

Orgelet i Sælen kirke reiser seg med lyse frontflater og blanke, struttende piper og avsluttes med en skjev topp tilpasset rommets buede loft. Det ligner en modernistisk skulptur eller en funksjonalistisk maskin. Det er, helt enkelt, vakkert å se på. Et stykke flott, moderne design. Men hvordan klinger det? Det spørsmålet besvarer Karstein Askeland med denne platen. Han var faglig konsulent da orgelet ble bygd i 2003. Sist høst satte han seg på orgelkrakken og spilte inn en serie Bach-verker. Og demonstrerte den enorme spennvidden både i instrumentets klang og i Bachs produksjon. Platen starter i lys, blank C-dur med Preludium og fuga (BWV 547) der stemmerne står hardt mot hverandre. Og så, i koralvariasjonene (BWV 767), er vi plutselig i en helt annen verden med duse, dempede farger og mild, varm klang og stemmer som fletter seg smidig sammen. Slik fortsetter det. Med Askeland som kyndig reisefører kommer vi inn i stadig nye musikalske universer og får oppleve Sælen-orgelets klangrikdom. Og storheten i Bachs musikk.

Høyt og lavt

Bergens Tidende, 24.06.2009

Treble & Bass
Musikk av Ståle Kleiberg

Daniel Reuss, dirigent

Trondheim symfoniorkester

2L

To håndverksmessig solide konserter

Det er to konserter av Ståle Kleiberg på platen, begge skrevet for Trondheim symfoniorkester. Tittelen «Treble & Bass» henspiller på avstanden mellom soloinstrumentene, den høye fiolinen som spilles av Marianne Thorsen, den dype kontrabassen som spilles av Göran Sjölin. Begge konsertene er skrevet innen for de siste ti årene – uten at det virker slik. Vi befinner oss på trygg senromantisk grunn, med tonal harmonikk, med lange, slyngede melodilinjer, med en bevegelig orkestersats og med effektfull utnyttelse av hele orkestrets klangpalett. Dette er imponerende, håndverksmessig solid musikk – som av og til, og spesielt da i fiolinkonserten, blir litt for glatt, litt for flink. Kontrabasskonserten er målt med tradisjonell målestokk kanskje mindre vellykket, men nettopp fordi man her merker at det har vært vanskelig å skrive for dette store, tunge instrumentet, og at det er vanskelig for solisten å få musikken til å klinge, nettopp på grunn av motstanden i stoffet og fremførelsen blir denne konserten den mest interessante.

Uten omsvøp og dikkedarer

Bergens Tidende, 11.06.2009

Prime

Kenny Burrell

Live at the Downtown Room

HighNote

The Blessing

David ’Fathead’ Newman

HighNote

Stødig musikk i tradisjonen fra hard bop og fremover 

Plateselskapet heter HighNote. Navnet klinger litt som Blue Note. Og stilmessig befinner vi oss i noenlunde samme område som Blue Note dyrket opp på 1950- og 60-tallet. HighNotes sjef Joe Fields startet karrieren i Prestige, et annet av de store plateselskapene fra den tiden. Siden drev han egne selskaper. Med HighNote som han startet i 1996, satser han på jazz uten omsvøp og dikkedarer, stødig musikk i tradisjonen fra hard bop og fremover. Og Fields følger også tradisjonen når det gjelder innspillingsteknikk. En stor del av platene hans er innspilt og mikset av Rudy van Gelder, den legendariske lydteknikeren fra New Jersey som skapte den berømte Blue Note sound.

HighNote-kataloget rommer ikke de helt store stjernene, men mange solide musikere fra andre geledd som man har hørt i utallige sammenhenger – gode pianister som Cedar Walton og George Cables for eksempel, eller pålitelige saksofonister som gamle Houston Person og unge Eric Alexander.

I tillegg utgir selskapet eldre arkivmateriale. «Prime», den første av de to aktuelle platene, er en slik utgivelse – et konsertopptak fra 1976 med gitaristen Kenny Burrells kvartet. Burrell var ekstremt aktiv på 1960-tallet, men sluttet stort sett å spille offentlig på slutten av 1970-tallet. Han etablerte en jazzutdannelse ved University of California i Los Angeles der han fremdeles arbeider, nå som professor. HighNote-platen gir et inntrykk av musikken hans rett før han forsvant ut av rampelyset – og demonstrerer hva som gjorde ham til tidens mest etterspurte gitarist den gangen: Klar, kjølig gitarklang, lange elegante melodilinjer, kjappe, presise improvisasjoner og finslipt akkordspill i et repertoar av standards og selvkomponerte numre med modal fargning. Som bonus får vi et opptak fra 2006 i anledning professor Burrells 75 års dag.

Den andre platen, «The Blessing», presenterer saksofonisten David «Fathead» Newman og hans sekstet. Newman ble kjent da han spilte rå, R&B tenor bak Ray Charles på 1950-tallet. Etterpå hadde han en lang karriere som hardtslående sideman. I de senere årene har han innspilt en lang rekke HighNote-plater med egne grupper. På «The Blessing» er det ikke mye kraft tilbake i hornet, bare korte glimt av fordums glans, mens yngre medspillere gjør det meste av arbeidet. Platen er innspilt i desember 2009. Han døde måneden etter.     

En kuriositet

Bergens Tidende, 11.06.2009

Porgy & Bess

Bohuslän Big Band

Vox

Ny innspilling av Porgy & Bess som ikke fortrenger den gamle

Ja, hvorfor ikke? Når symfoniorkestrene kan fremføre de samme gamle verkene om og om igjen, kan et moderne storband vel få lov å gjeninnspille klassiske jazzarrangementer med nye solister. Bohuslän Big Band gjør det i alle fall. Dirigenten Joe Muccioli har funnet frem de berømte Porgy & Bess-arrangementene som Gil Evans skrev for Miles Davis i 1958. Det er fremdeles imponerende musikk. De svenske musikerne spiller med flott, glansfull messingklang og virker ofte mer stødige, teknisk sett, enn musikerne på den opprinnelige platen. Det er bare ett problem: Solisten, den amerikanske trompetvirtuosen Lew Soloff, er ikke Miles Davis. Selvsagt ikke. Men disse arrangementene er nå en gang skrevet for Davis, og er i ettertid blitt uløselig forbundet med nettopp hans frasering og hans spesielle sound. Soloff holder seg ganske tett på ham i temapresentasjonene, men velger ellers klokt å gå sin egen vei i improvisasjonene. Og skaper på denne måten en mer utadvendt, mer virtuos Porgy & Bess. Som likevel forblir en kuriositet. Og som ikke fortrenger den gamle versjonen.

Kort og konsist

Musikkommentar, Bergens Tidende, 11.06.2009

«Det kan være av interesse å få karakterisert en filmpremiere i en kort, men konsis form», skriver Arne Skouen i VG, 31. mars 1952. Og introduserer avisens nye «filmbarometer» – som viser seg å være en terning «med seks grader som i vår barndoms karakterbøker». Resten er historie, norsk pressehistorie.

Skouen angret umiddelbart etterpå og omtalte senere terningkastet som sitt «skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse». Men gjort er gjort. Og Norge er jo ikke det eneste sted i verden der man driver med slikt.

I andre land bruker man andre skalaer og andre symboler. I Norge ble det terningen med de seks mulighetene som slo igjennom – først i filmanmeldelsene, senere i stort sett alle sammenhenger der noe skal vurderes. For i en tid da avisene kutter ned på de lange resonnementene, er det greit å ha en enkel skala – noen terninger, stjerner eller tall – som kan uttrykke anmelderens vurdering «i en kort, men konsis form», som Arne Skouen skrev.

Problemet er bare – hva alle vet – at det er temmelig uklart hva det korte, konsise uttrykket betyr.

En dansk filmanmelder ga en gang en film både karakteren 6 og 1. Og forklarte etterpå at filmen riktignok var godt laget teknisk sett, men at han ikke likte dens reaksjonære holdning. Vi som anmelder klassisk musikk, har sjeldent slike problemer. Men vi ønsker likevel ofte at det var flere skalaer å spille på. For den musikalske opplevelsen er nå en gang en komplisert sak. Hva karakter skal man for eksempel gi en innspilling av Beethovens fiolinkonsert der orkestret spiller fremragende bak en ikke særlig opphissende solist? Eller en liedplate der en stor sopran synger et spennende repertoar som ikke passer til stemmen hennes?

Men – kan man innvende – tallet skal jo uttrykke den samlede vurderingen, gjennomsnittet. Kanskje er det nettopp derfor at klassiske plater med vanlige, profesjonelle musikere ofte havner midt på treet. For selv om tolkningen er fremragende, er det som regel alltid noe som kunne være bedre og som trekker gjennomsnittet ned. Og uansett hvor merkelig en tolkning er, har fortolkerne som regel alltid et musikalsk-teknisk nivå som gjør det feil å gå helt ned i bunnen av skalaen.

Det er mange andre problemer. Noen anmeldere bruker ulike vurderingskriterier overfor ulike genrer og formater. Noen legger dagsaktuelle, kulturpolitiske kriterier til grunn for vurderingen. Andre stiller strenge musikkhistoriske krav. Og så videre.

Bak hvert eneste tall ligger det en lang rekke forskjellige overveielser og avveininger – så mange at det faktisk i hvert tilfelle burde være en bruksanvisning som forklarte hvorfor tallet ble nettopp slik. Men da ville det jo ikke bli en særlig kort eller konsis vurdering.

Spektakulært og effektfullt

Bergens Tidende, 04.06.2009

Händels «Messias»

Brigitte Geller, sopran; James Creswell, bass; Helge Rønning, tenor og Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Magnar Mangersnes, dirigent

Domkantoriet supplert med vestlandske kor og koriste

Domkirkens orkester

Grieghallen

Overveldende og oppløftende fremførelse av Messias

De fremførte Händels Messias i Grieghallen i går kveld. Litt rart egentlig. Uten for sesongen så å si. Mange har sikkert lurt på hvorfor nettopp dette verket var valgt som avslutningskonsert på årets festspill. Og hvorfor man i tillegg hadde valgt å gjenopplive en ellers glemt oppførelsespraksis fra den gangen på 1800-tallet da korsatsene ble sunget av kjempeforsamlinger sammensatt av profesjonelle og amatører.

Men kanskje det slett ikke er så komplisert likevel. Kanskje festspilldirektøren bare ønsket å slutte av med noe stort og spektakulært og effektfullt? Og hvis det er effekter man ønsker seg, da er det vel logisk å vende seg til den gamle operakongen Händel. Hans Messias er riktignok ikke noen opera. Det er et didaktisk, religiøst oratorium uten mye ytre handling. Men han har konstruert det som om det var en opera, med serier av store arier og maktfulle korsatser.

Spektakulært og effektfullt er det skrevet. Og spektakulært og effektfullt ble det fremført i går. Når halve Grieghallen reiste seg fra stolene og sang for full hals, firestemmig og med massiv mastodontklang, da måtte man bare bøye seg for overmakten. Det var overrumplende. Det var overveldende og merkelig oppløftende. Og ikke minst var det overraskende klangfullt og disiplinert, spesielt når man tenker på hvor mange ulike kor og sangere som var implisert, og at dirigenten Magnar Mangersnes ikke hadde kontakt med sangerne i salen under hele konserten.

At det er forskjell på Domkantoriet og korene og koristene i salen, er neppe noen hemmelighet. Men det ble spesielt tydelig i de mer kompliserte satsene der Domkantoriet sang alene og demonstrerte at størrelse ikke er alt. Et veltrimmet kor kan oppnå store følelseseffekter med små midler. Og kan likevel også åpne opp, sette press på og skape store dynamiske kontraster.

Det var ikke bare korsangernes kveld. Det var også gode solister på scenen i går. Mezzosopran Marianne Beate Kielland var konstant i ilden og imponerte med en dyp, mørk stemme og et intenst, dramatisk uttrykk. Det var også gode innsatser fra tenoren Helge Rønning og den tyske sopranen Brigitte Geller. James Creswell, Gellers amerikanske kollega fra Komische Oper, sang de viktige basspartiene med stor, litt rumlende stemme og et voldsomt vibrato.

Stående applaus. Spesielt voldsom applaus til Mangersnes. Blomster til solistene. Og så var det slutt på Festspillene 2009.