Kort og konsist

Musikkommentar, Bergens Tidende, 11.06.2009

«Det kan være av interesse å få karakterisert en filmpremiere i en kort, men konsis form», skriver Arne Skouen i VG, 31. mars 1952. Og introduserer avisens nye «filmbarometer» – som viser seg å være en terning «med seks grader som i vår barndoms karakterbøker». Resten er historie, norsk pressehistorie.

Skouen angret umiddelbart etterpå og omtalte senere terningkastet som sitt «skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse». Men gjort er gjort. Og Norge er jo ikke det eneste sted i verden der man driver med slikt.

I andre land bruker man andre skalaer og andre symboler. I Norge ble det terningen med de seks mulighetene som slo igjennom – først i filmanmeldelsene, senere i stort sett alle sammenhenger der noe skal vurderes. For i en tid da avisene kutter ned på de lange resonnementene, er det greit å ha en enkel skala – noen terninger, stjerner eller tall – som kan uttrykke anmelderens vurdering «i en kort, men konsis form», som Arne Skouen skrev.

Problemet er bare – hva alle vet – at det er temmelig uklart hva det korte, konsise uttrykket betyr.

En dansk filmanmelder ga en gang en film både karakteren 6 og 1. Og forklarte etterpå at filmen riktignok var godt laget teknisk sett, men at han ikke likte dens reaksjonære holdning. Vi som anmelder klassisk musikk, har sjeldent slike problemer. Men vi ønsker likevel ofte at det var flere skalaer å spille på. For den musikalske opplevelsen er nå en gang en komplisert sak. Hva karakter skal man for eksempel gi en innspilling av Beethovens fiolinkonsert der orkestret spiller fremragende bak en ikke særlig opphissende solist? Eller en liedplate der en stor sopran synger et spennende repertoar som ikke passer til stemmen hennes?

Men – kan man innvende – tallet skal jo uttrykke den samlede vurderingen, gjennomsnittet. Kanskje er det nettopp derfor at klassiske plater med vanlige, profesjonelle musikere ofte havner midt på treet. For selv om tolkningen er fremragende, er det som regel alltid noe som kunne være bedre og som trekker gjennomsnittet ned. Og uansett hvor merkelig en tolkning er, har fortolkerne som regel alltid et musikalsk-teknisk nivå som gjør det feil å gå helt ned i bunnen av skalaen.

Det er mange andre problemer. Noen anmeldere bruker ulike vurderingskriterier overfor ulike genrer og formater. Noen legger dagsaktuelle, kulturpolitiske kriterier til grunn for vurderingen. Andre stiller strenge musikkhistoriske krav. Og så videre.

Bak hvert eneste tall ligger det en lang rekke forskjellige overveielser og avveininger – så mange at det faktisk i hvert tilfelle burde være en bruksanvisning som forklarte hvorfor tallet ble nettopp slik. Men da ville det jo ikke bli en særlig kort eller konsis vurdering.