Bergens Tidende, 21.09.2019
Verk av Ludwig van Beethoven og Maja Ratkje
Jan Willem de Vriend, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Nederlandsk tidligmusikk-ekspert spiller Beethoven
Neste år i desember er det 250 år siden Beethoven ble født.
Det skal feires. Og den store feiringen er for så vidt allerede begynt rundt om
i konsertsalene – som for eksempel på torsdag i Grieghallen der Bergen
Filharmoniske Orkester inviterte til konsert med hele to Beethoven-symfonier på
programmet.
Kvelden åpnet med den aller mest kjente av dem alle, den
femte, «Skjebnesymfonien», fra 1807. I ettertid er den ofte blitt beskrevet som
et eksempel på abstrakt, «absolutt» musikk. Dikteren E.T.A. Hoffmann skrev i
1810 at denne symfonien «åpner et ukjent rike» for mennesket, en verden som
ikke kan beskrives ved hjelp av språklige begrep.
Kveldens dirigent, nederlandske Jan Willem de Vriend, delte
tydeligvis ikke denne oppfatningen. I en kort introduksjon sa han at for ham
handler denne symfonien om frigjøring fra samfunnsmessig tvang, den er en
fortelling om en heroisk kamp som føres igjennom til seir og forløsning. Og da
musikken startet var det tydeligvis denne oppfatningen som lå til grunn.
I tolkningen sin bygget de Vriend på mange års erfaringer
fra den nederlandske «tidlig musikk»-bevegelsen. BFO stilte med et redusert
mannskap som svarte til det orkesterformatet som var til rådighet i 1807.
Resultatet ble en rytmisk, spenstig tolkning av Beethovens store
skjebnefortelling, en fremføring som fremhevet alle verkets indre kontraster og
konflikter og som satte ekstra trykk og smekk på de store orkestrale effektene.
Det var varme, sødmefylte melodilinjer i strykerne, men
først og fremst fremhevet de Vriend partiturets militære aspekter – med
messingblåsere og pauker plassert langt fremme i lydbildet. Og da basunene,
kontrafagotten og pikkolofløyten endelig sluttet seg til messingblåserne i
overgangen til fjerde sats, var det ingen tvil. Seieren var vunnet og ble
feiret ettertrykkelig til aller sist med 29 takter ren, triumferende C-dur
fortissimo.
Konserten sluttet med Beethovens sjette symfoni,
«Pastorale»-symfonien. Som i de Vriends og BFOs tolkning ble til en vakker,
liten fortelling om bymennesker på søndagsutflukt i naturen. Fremføringen var
avdempet, gjennomsiktig, med fine akvarellfarger i skildringen av gjestenes
ankomst og scenen ved bekken. Tordenværet som bryter løs i fjerde sats, ble
fremstilt med kraft og store, maleriske effekter – men ble samtidig spilt med
en slags distanse som understreket bymenneskenes naive holdning til naturen og
naturkreftene.
Det var ikke Beethoven alt sammen på denne
torsdagskonserten. Klemt inne mellom de to store 1800-talls symfoniene, dukket
det opp et lite stykke norsk samtidsmusikk: Maja Ratkjes «Paragraf 112», et
ultrakort orkesterverk skrevet i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014.
Tittelen henspiller på Grunnlovens «miljøparagraf» som ble
innført 1992 og som gir naturen og miljøet grunnlovsvern: «Enhver har rett til
et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold
bevares».
Det er ikke noe idyllisk, beethovensk naturmaleri i Ratkjes
verk. Det «skildrer» ikke vår tids natur og miljø. Hun tar utgangspunkt i
instrumentenes egne «naturlyder» – luften som går gjennom messingblåsernes rør,
støyen fra klapper og ventiler, strykeinstrumenter som knirker – og bygger
etter hvert opp et eget, skjørt univers av lydfragmenter som beveger seg i
mange forskjellige retninger, men som aldri samler seg og blir til en helhet.
Kanskje som et musikalsk utsagn om miljøets og naturens nåværende tilstand.
