Musikk og natur

Bergens Tidende, 21.09.2019

Verk av Ludwig van Beethoven og Maja Ratkje

Jan Willem de Vriend, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nederlandsk tidligmusikk-ekspert spiller Beethoven

Neste år i desember er det 250 år siden Beethoven ble født. Det skal feires. Og den store feiringen er for så vidt allerede begynt rundt om i konsertsalene – som for eksempel på torsdag i Grieghallen der Bergen Filharmoniske Orkester inviterte til konsert med hele to Beethoven-symfonier på programmet.

Kvelden åpnet med den aller mest kjente av dem alle, den femte, «Skjebnesymfonien», fra 1807. I ettertid er den ofte blitt beskrevet som et eksempel på abstrakt, «absolutt» musikk. Dikteren E.T.A. Hoffmann skrev i 1810 at denne symfonien «åpner et ukjent rike» for mennesket, en verden som ikke kan beskrives ved hjelp av språklige begrep.

Kveldens dirigent, nederlandske Jan Willem de Vriend, delte tydeligvis ikke denne oppfatningen. I en kort introduksjon sa han at for ham handler denne symfonien om frigjøring fra samfunnsmessig tvang, den er en fortelling om en heroisk kamp som føres igjennom til seir og forløsning. Og da musikken startet var det tydeligvis denne oppfatningen som lå til grunn.

I tolkningen sin bygget de Vriend på mange års erfaringer fra den nederlandske «tidlig musikk»-bevegelsen. BFO stilte med et redusert mannskap som svarte til det orkesterformatet som var til rådighet i 1807. Resultatet ble en rytmisk, spenstig tolkning av Beethovens store skjebnefortelling, en fremføring som fremhevet alle verkets indre kontraster og konflikter og som satte ekstra trykk og smekk på de store orkestrale effektene.

Det var varme, sødmefylte melodilinjer i strykerne, men først og fremst fremhevet de Vriend partiturets militære aspekter – med messingblåsere og pauker plassert langt fremme i lydbildet. Og da basunene, kontrafagotten og pikkolofløyten endelig sluttet seg til messingblåserne i overgangen til fjerde sats, var det ingen tvil. Seieren var vunnet og ble feiret ettertrykkelig til aller sist med 29 takter ren, triumferende C-dur fortissimo.

Konserten sluttet med Beethovens sjette symfoni, «Pastorale»-symfonien. Som i de Vriends og BFOs tolkning ble til en vakker, liten fortelling om bymennesker på søndagsutflukt i naturen. Fremføringen var avdempet, gjennomsiktig, med fine akvarellfarger i skildringen av gjestenes ankomst og scenen ved bekken. Tordenværet som bryter løs i fjerde sats, ble fremstilt med kraft og store, maleriske effekter – men ble samtidig spilt med en slags distanse som understreket bymenneskenes naive holdning til naturen og naturkreftene.

Det var ikke Beethoven alt sammen på denne torsdagskonserten. Klemt inne mellom de to store 1800-talls symfoniene, dukket det opp et lite stykke norsk samtidsmusikk: Maja Ratkjes «Paragraf 112», et ultrakort orkesterverk skrevet i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014.

Tittelen henspiller på Grunnlovens «miljøparagraf» som ble innført 1992 og som gir naturen og miljøet grunnlovsvern: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Det er ikke noe idyllisk, beethovensk naturmaleri i Ratkjes verk. Det «skildrer» ikke vår tids natur og miljø. Hun tar utgangspunkt i instrumentenes egne «naturlyder» – luften som går gjennom messingblåsernes rør, støyen fra klapper og ventiler, strykeinstrumenter som knirker – og bygger etter hvert opp et eget, skjørt univers av lydfragmenter som beveger seg i mange forskjellige retninger, men som aldri samler seg og blir til en helhet. Kanskje som et musikalsk utsagn om miljøets og naturens nåværende tilstand.

Dramatikk og store kontraster

Bergens Tidende, 30.01.2015

Engegård Quartet

Vol. IV

2L

Engegårdkvartetten trekker musikalske linjer fra Haydn til Maja Ratkje

Den fjerde av Engegårdkvartettens utgivelser på 2L starter med Schuberts «Rosamunde»-kvartett (D. 804) og slutter med Haydns «Keiser»-kvartett (Op. 76:3). Fra før av finnes det uendelig mange, gode innspillinger av disse verkene på markedet.  Men de nye, norske tolkningene klarer seg utmerket i konkurransen.

Ta for eksempel de første taktene av «Rosamunde». Mange andre kvartetter velger et temmelig sedat tempo her. Engegårdkvartetten spiller derimot friskt og freidig ut, og får frem en nervøst dirrende spenning som forbereder de brå kastene senere i verket. Det er dramatikk og store kontraster i denne «Rosamunde». Og tilsvarende i Haydns «Keiser»-kvartett som Engegårdfolkene spiller energisk, livlig, med en god porsjon humor – og alltid med fyndig artikulasjon av alle stemmene. På Engegårdkvartettens plate er det hele tiden fire musikere vi hører, fire stemmer som hver har noe å fortelle.

Benjamin Brittens andre strykekvartett (op. 36) som følger etter «Rosamunde», passer godt inn i denne sammenhengen. Den er skrevet som en kjærlig, lett tilbakeskuende hyldest til Henry Purcell, og Engegårdkvartetten fremfører den rolig, avslappet, med lys, gjennomsiktig klang.

Det fjerde verket på platen er Maja Ratkjes «Tale Of Lead And Light», skrevet etter Utøya-massakren i 2011 og med skjulte referanser til Beethovens strykekvartett op. 59:1. Vi kjenner performancekunstneren Ratkje, hennes vokalimprovisasjoner, hennes elektroniske støyeksperimenter. Her får vi høre henne uttrykke seg i et mer tradisjonelt formspråk, i en skarp, senmodernistisk sats for strykekvartett. Godt skrevet. Og godt fremført av Engegårdkvartetten. 

Møsters mange jern

Bergens Tidende, 19.03.2013

Kjetil Møster

Maja Ratkje

Trond Madsen, dirigent

BIT20

USF

  

Edvard Lygre Møster

Møster!

Hubro

Kjetil Møster har mange jern i ilden. I februar spilte han i Melodi Grand Prix sammen med Datarock. Nå i mars kastet han solbrillene og det røde joggesettet og presenterte seg som frijazzsaxofonist med platen «Edvard Lygre Møster». Og på lørdag debuterte han som partiturkomponist med BIT20 i Røkeriet på USF.

På platen spiller han med en gruppe som ble dannet i forbindelse med Kongsberg Jazzfestival i 2010 og som den gang markerte hans tilbakekomst til jazzen etter mange år med Datarock. Nå som da består gruppen av Møster selv på saxofoner og elektronikk, Ståle Storløkken på keyboards og elektronikk, Nikolai Eilertsen på elbass og elektronikk og Kenneth Kapstad på trommer. Det dreier seg med andre ord om jazzens klassiske kvartettformat – bortsett fra all elektronikken da.

Møster har John Coltrane under huden – ja, også på huden for den saks skyld: han har Coltrane-memorabilia tatovert på venstrearmen. Han har sagt om den nye platen at målet var å gi Coltranes formspråk og intensitet en moderne drakt. Det høres kanskje litt vel freidig ut, men gir likevel god mening. For materialet på platen er like enkelt som hos Coltrane på slutten av 1960-tallet – et par akkorder, et par takters basslinje, som repeteres og repeteres og blir fundament under store, dramatiske improvisasjoner som ender i rasende blow-outs. Forbindelsen bakover er spesielt tydelig i «Ransom Bird» og «The Boat», to spor der gruppen faktisk av og til matcher Coltrane-kvartettenes ekstatiske villskap. At det lykkes, skyldes ikke minst samspillet i rytmegruppen der Storløkken, Eilertsen og Kapstad pisker og pumper og blåser Møster ut på lange, brølende utflukter. Det er også et aldri så lite ekko av Coltranes «Naima» i platens eneste ballade, «Composition Task #1», som Møster spiller med stor, åpen tone.

Platen er innspilt live i Oslo i 2011, på en konsert der bandet, ifølge Møster, fant sin egen stemme. De fire opptakene er ganske lange, vel egentlig også for lange. Slike grenseløse forløp fungerer godt i konsert- og klubbsammenheng, men det betyr ikke nødvendigvis at de også fungerer godt på plate.

At begrensningens kunst ikke helt er Kjetil Møsters greie, merket vi også på lørdag da han spilte med BIT20. Bestillingsverket «Contr’addict» er et musikalsk overflødighetshorn, et eksperiment i ti skisseaktige avsnitt der Møster avprøver ulike partiturmusikalske effekter og grep. Komposisjonen var lang, med interessante detaljer på rekke, men det som i mine ører fungerte best, var likevel de sekvensene der Møster var tettest på sine røtter – en beljende, uakkompagnert tenorsolo midt i stykket og et avsnitt mot slutten der han nesten fikk BIT20 til å høres ut som en jazzgruppe.

Kontrasten mellom «Contr’addict» og kveldens andre hovedverk, Maja Ratkjes «And sing while thou on pressed flowers dost sleep», var påtagelig. Der Møsters verk er et viltvoksende, ustyrlig oppkomme av alle mulige og umulige ideer, er Ratkjes et stramt og systematisk komponert verk: En serie opptak av komplekse stemmelyder er blitt analysert og dekonstruert ved  hjelp av avansert software og er etterpå transformert og transkribert til instrumentene i et kammerensemble. Resultatet er en komposisjon som utvikler seg etter en indre, skjult formlov, men som føles «riktig» og «hel» på sine egne, uutgrunnelige premisser.

Dialog og diskusjon

Bergens Tidende, 13.11.2011

Verk av Beethoven, Maja Ratkje og Grieg

Engegårdkvartetten

Troldsalen

Musikalske kollisjoner på Engegårdkvartettens konsert i Troldsalen

Programmet startet med Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 og sluttet med den eneste kvartetten Grieg noensinne fullførte, op. 27 i g-moll. Og inn imellom kom da Maja Ratkjes «Between Lead and Light» som er skrevet i år, i løpet av de siste månedene. Selve oppsettet har Engegårdkvartetten prøvd før. Deres to plater på 2L skyver på samme måte en moderne komposisjon inn mellom to klassiske strykekvartetter.

Sammensetning av gammel og ny kvartettmusikk virker kanskje ikke helt opplagt eller innlysende, musikkhistorisk sett, men den fungerer i det minste veldig godt på platene. Og den fungerte også godt på konserten i Troldsalen i går.

Man skulle umiddelbart tro at de 200 årene som skiller Beethovens og Maja Ratkjes verk fra hverandre, ville skape sprik og uovervinnelige musikalske kontraster. Men slik Engegårdkvartetten spilte dem, oppsto det tvert imot en interessant musikalsk og musikkhistorisk dialog på tvers av århundrene. Det var Beethoven som satte rammene. Hans op. 95 er hans siste kvartett før de «sene», «gale» verkene. Selv kalte han den for «quartetto serioso». Og den er det – en kort, ekstremt komprimert, alvorlig kvartett. Som Engegårdkvartetten spilte uten forsøk på å dempe de interne konfliktene i verket. Her var ingen egal, rund, wienerklassisk klang, men en frisk diskusjon mellom fire egenrådige stemmer, et rått, dramatisk uttrykk som understreket Beethovens radikalitet og de grunnleggende melodiske og harmoniske spenningene som driver verket.

Ratkjes korte strykekvartett har ikke samme kompleksitet og radikalitet. Naturligvis, hadde man nær sagt. Verket er en serie komprimerte musikalske episoder og gester og virker umiddelbart noe usammenhengende og retningsløst. Men hørt med Beethoven som bakgrunn skjønner man at «Between Lead and Light» også kan forstås som et spill med strykekvartettens tradisjonelle former formulert i et senmodernistisk tonespråk.

Etter pausen var det da Griegs op. 27. Igjen et radikalt verk, et eksperiment med harmonikk og form som peker fram mot noe som først skulle komme i det følgende århundre. Og mens det hittil hadde vært Arvid Engegård og Atle Sponbergs fioliner som drev framføringen, skjedde det nå en forskyving av det musikalske sentrum. Den sterke bratsjisten Juliet Jopling tok styringen og ledet Engegårdkvartetten gjennom verket med rytmisk markert understreking av alle de folksy, dansante momentene i Griegs musikk. Og med Adrian Brendels formsikre, ekspressive cello som autoritativ forteller i andresatsens Romanse.

Stor applaus. Som ekstranummer den intense adagioen fra Bartoks femte strykekvartett. 

Mellom nostalgi og klarsyn

Bergens Tidende, 11.05.2011

«Wach Auf!»

Poing og Maja Ratkje

Øra Fonogram

Poing og Maja Ratkje demonterer gammel revolusjonsmusikk

I det som en gang var Øst-Berlin, selger turistbutikkene suvenirer fra DDR – plakater, leker, sangbøker trykt på dårlig papir, uniformer og medaljer, flagg, buttons med riksvåpenet eller hammer og sigd osv. Enkelte av tingene stammer fra tiden før muren falt. Det meste er moderne kopier, laget spesielt til formålet, til turister som kjøper tingene med tongue-in-cheek, men som senere drar hjem og kanskje bruker dem til å signalisere en viss ubestemt radikalisme.

Det er noe veldig postmoderne over disse butikkene og kundene deres, over ironien som ikke er helt alvorlig ment, dyrkelsen av kitschen som bikker over i camp-estetikk, den uavklarte nostalgien.

Det første inntrykket av Poing og Maja Ratkjes «Wach Auf!» er at de opererer i samme felt, at de legger opp til samme type nostalgisk turisme. Platen som er et resultat av deres tiårige samarbeid om «Rød natt til 1. mai»-konsertene i Oslo, har brunrøde farger på coveret og en typografi og et design som peker rett bakover til 1920-tallets sovjetiske konstruktivisme. Og på repertoaret står en salig blanding av gamle arbeidersanger, DDRs og USSRs nasjonalhymner, musikk av Kurt Weil og sanger av Brecht og Rudolf Nielsen. Det hele tidsriktig akkompagnert av trekkspill, ståbass og saksofoner.

Men så var det selve framføringen da – som på sett og vis demonterer hele det nostalgiske prosjektet. Ratkje følger i utgangspunktet tradisjonen fra Lotte Lenya når hun synger Brecht-sangene, men så tar hun av og presser stemmen og musikken opp og ut i helt andre retninger. Og slik er det gjennom hele platen. Intet blir spilt eller sunget straight. Det gamle musikalske materialet blir dekonstruert, brudd ned, satt inn i nye sammenhenger eller overleiret av nåtidig improvisasjonsmusikk. Brecht-sanger forvandles til klezmermusikk. «Revolusjonens røst» framføres som insisterende marsj akkompagnert av en enkelt, urokkelig akkord. Og inn imellom hører man lyden av en gammel platespiller og sitater fra nær og fjern.

Med sin Brecht’ske Verfremdungs-strategi klarer Maja Ratkje og de tre musikerne i Poing å holde klarsynt distanse til materialet og understreke dets historiske karakter.  Om de også på denne måten klarer å bruke materialet til å skape «et innbydende alternativ til den egosentriske, postmoderne kapitalismen og liberalismen», som de antyder på coveret, er nok et mer åpent spørsmål.    

Vokal melankoli

Bergens Tidende, 15.12.2010

Come Away, Death

Marianne Beate Kielland

Sergej Osadchuk

2L

Interessant recital-plate med sanger om døden

«Come away, come away, death», synger Feste i Shakespeares Helligtrekongersaften. «Kom hit, kom hit, død». En vakker, grusom kvinne har sveket ham. Nå vil han dø og legge seg til hvile i en ukjent grav under triste sypresser. Stykket er egentlig en komedie, og Feste er den oppfinnsomme hoffnarren. Men flere ganger underveis bryter han ut av handlingen, vender seg mot publikum og synger slike sanger som en slags bitre kommentarer til begivenhetene på scenen.

Melodien fra den opprinnelige oppsetningen er gått tapt, men siden har all verdens komponister – fra Thomas Arne over Johannes Brahms til Elvis Costello – latt seg inspirere av Festes teatralske klage og har skrevet sine egne versjoner. På platen «Come Away, Death» har mezzosopranen Marianne Beate Kielland samlet tre slike eksempler signert Jean Sibelius, Erich Korngold og Gerald Finzi og brukt dem som ramme om Mussorgskys «Sanger og danser om døden» pluss to stykker norsk samtidsmusikk – Wolfgang Plagges tonesettinger av fire dikt av Edith Södergran og Maja Ratkjes HVIL til tekst av Aasne Linnestå.

Sibelius skrev sin Shakespeare-sang i 1906, Finzis og Korngolds versjoner er fra slutten på 1930-tallet, men de ligger all tre innenfor det senromantiske uttrykket og passer svært godt til Kielland mørke, klangfulle stemme. Hun rammer den sørgmodige, melankolske tonen i hver av sangene og får samtidig fram de individuelle forskjellene mellom dem – den nordiske klangen hos Sibelius, den engelske folketonen hos Finzi og den prekære balansen mellom sentraleuropeisk senromantikk og amerikansk populærmusikk hos Korngold.

Shakespeare-sangene er ganske korte, nærmest en slags musikalske miniatyrer. Derimot gir Mussorgsky-syklusen Kielland anledning til å utfolde seg i det store formatet med bredde i foredraget og ekspressiv, musikalsk karakterisering av de enkelte sangenes tematiske innhold. Av de to norske bidragene er Maja Ratkjes HVIL det mest interessante – en slags musikalsk «cut-up» der en tekst med økologisk tema splintres i lydatomer og tvinger Kielland til å presse stemmen ut i randsonene av det musikalske registeret.

Ukarinske Sergej Osadchuk – professor i klaver ved Nordnorsk Musikkonservatorium i Tromsø – er en lydhør akkompagnatør i Shakespeare-sangene og Mussorgsky og en sterk støttespiller for Kielland i de to krevende norske verkene.

Lydbilder

Bergens Tidende, 29.04.2009

Spunk 

«Kantarell» 

Rune  Grammofon

Improgruppe på nye eventyr  

Noen slår på et strengeinstrument. Høye sireneaktige toner i det fjerne, kanskje et blåseinstrument. En stemme blander seg med de andre lydene, en kvinne synger eller mumler fragmenter av ord på et fremmed språk. Av og til høres det hele ut som en myggsverm. Av og til som en gammel, ustø transistorradio. Av og til brak og eksplosjoner. Jo da. Spunk er ute med en ny plate. Når Maja Ratkjes sang blir kombinert med Kristin Andersens trompet, Hild Sofie Tafjords valthorn og Lene Grenagers cello, pluss elektronikk, pluss «etc.» - da oppstår det noe helt uvanlig. Hva som egentlig skjer i disse ni improviserte lydbildene, er vanskeligere å si. Det er sekvenser som minner om noe man kjenner, en knirkende dør, klirrende metall, latter, men hver gang man synes man har fanget en linje, en tråd, kanten av en fortelling, tar improvisasjonene en uventet retning. Noen ganger oppstår det fine, dempede klanger, andre ganger stiger og stiger støyen og ender i kakofoni langt hinsides smertegrensen. Kjedelig er det aldri.