Møsters mange jern

Bergens Tidende, 19.03.2013

Kjetil Møster

Maja Ratkje

Trond Madsen, dirigent

BIT20

USF

  

Edvard Lygre Møster

Møster!

Hubro

Kjetil Møster har mange jern i ilden. I februar spilte han i Melodi Grand Prix sammen med Datarock. Nå i mars kastet han solbrillene og det røde joggesettet og presenterte seg som frijazzsaxofonist med platen «Edvard Lygre Møster». Og på lørdag debuterte han som partiturkomponist med BIT20 i Røkeriet på USF.

På platen spiller han med en gruppe som ble dannet i forbindelse med Kongsberg Jazzfestival i 2010 og som den gang markerte hans tilbakekomst til jazzen etter mange år med Datarock. Nå som da består gruppen av Møster selv på saxofoner og elektronikk, Ståle Storløkken på keyboards og elektronikk, Nikolai Eilertsen på elbass og elektronikk og Kenneth Kapstad på trommer. Det dreier seg med andre ord om jazzens klassiske kvartettformat – bortsett fra all elektronikken da.

Møster har John Coltrane under huden – ja, også på huden for den saks skyld: han har Coltrane-memorabilia tatovert på venstrearmen. Han har sagt om den nye platen at målet var å gi Coltranes formspråk og intensitet en moderne drakt. Det høres kanskje litt vel freidig ut, men gir likevel god mening. For materialet på platen er like enkelt som hos Coltrane på slutten av 1960-tallet – et par akkorder, et par takters basslinje, som repeteres og repeteres og blir fundament under store, dramatiske improvisasjoner som ender i rasende blow-outs. Forbindelsen bakover er spesielt tydelig i «Ransom Bird» og «The Boat», to spor der gruppen faktisk av og til matcher Coltrane-kvartettenes ekstatiske villskap. At det lykkes, skyldes ikke minst samspillet i rytmegruppen der Storløkken, Eilertsen og Kapstad pisker og pumper og blåser Møster ut på lange, brølende utflukter. Det er også et aldri så lite ekko av Coltranes «Naima» i platens eneste ballade, «Composition Task #1», som Møster spiller med stor, åpen tone.

Platen er innspilt live i Oslo i 2011, på en konsert der bandet, ifølge Møster, fant sin egen stemme. De fire opptakene er ganske lange, vel egentlig også for lange. Slike grenseløse forløp fungerer godt i konsert- og klubbsammenheng, men det betyr ikke nødvendigvis at de også fungerer godt på plate.

At begrensningens kunst ikke helt er Kjetil Møsters greie, merket vi også på lørdag da han spilte med BIT20. Bestillingsverket «Contr’addict» er et musikalsk overflødighetshorn, et eksperiment i ti skisseaktige avsnitt der Møster avprøver ulike partiturmusikalske effekter og grep. Komposisjonen var lang, med interessante detaljer på rekke, men det som i mine ører fungerte best, var likevel de sekvensene der Møster var tettest på sine røtter – en beljende, uakkompagnert tenorsolo midt i stykket og et avsnitt mot slutten der han nesten fikk BIT20 til å høres ut som en jazzgruppe.

Kontrasten mellom «Contr’addict» og kveldens andre hovedverk, Maja Ratkjes «And sing while thou on pressed flowers dost sleep», var påtagelig. Der Møsters verk er et viltvoksende, ustyrlig oppkomme av alle mulige og umulige ideer, er Ratkjes et stramt og systematisk komponert verk: En serie opptak av komplekse stemmelyder er blitt analysert og dekonstruert ved  hjelp av avansert software og er etterpå transformert og transkribert til instrumentene i et kammerensemble. Resultatet er en komposisjon som utvikler seg etter en indre, skjult formlov, men som føles «riktig» og «hel» på sine egne, uutgrunnelige premisser.