Når cembaloen synger

Bergens Tidende, 05.03.2013

J.S. Bach: The English Suites

Ketil Haugsand

Simax

Fargerike, frodige Bach-tolkninger

Det er alltid litt av en musikalsk begivenhet når vår mann i Köln, cembaloprofessor Ketil Haugsand, utgir en ny plate. Sist tok han oss med til 1700-tallets Paris og presenterte cembalisten Jean Baptiste Forquerays fantasifulle musikk på to flotte plater. Nå er han plateaktuell igjen, og slik det var tilfellet med Forqueray-platene, rommer den nye utgivelsen både musikalske og musikkhistoriske funn.

Denne gang dreier det seg om Johann Sebastian Bach, nærmere bestemt om to plater med hans seks «engelske» suitene (BWV 806-811). Vi befinner oss altså fremdeles på 1700-tallet, i cembaloens storhetstid – men hvor? I Tyskland, i England, eller?

På de første håndskrevne kopiene ble disse seks verkene kalt suiter eller suiter med preludier. Men da musikkforlaget C. F. Peters utga dem i 1840, var de blitt til «Seks store suiter, kalt Engelske suiter» fordi, som forordet forteller, de var «komponert til en fornem engelskmann». I forordet kan vi også lese at «flere omstendigheter tyder på at de må være komponert mellom 1735 og 1744», altså temmelig sent i Bachs liv.

Kilder fra Bachs samtid tyder på at historien om engelskmannen kan være sann. Men suitene er nok ikke noe alderdomsverk slik man alltid har trodd. I Haugsands teksthefte argumenterer cembalisten og musikkhistorikeren Peter Wachtorn i alle fall for at de må være skrevet i årene omkring 1710, av en ung Bach som var oppglødd etter å ha fått kjennskap til ny italiensk og spesielt ny fransk cembalomusikk.

Men hvis denne «engelske» musikken i realiteten er «fransk» – «hvorfor da ikke bibeholde de uttrykk og kvaliteter som naturlig nok tilkommer den?» spør Ketil Haugsand. Og gir selv svaret med den mest fargerike og frodige versjonen av de seks suitene jeg minnes å ha hørt.   

Rytmisk driv, evnen til å få raske satser til å løfte seg og swinge – det er nærmest blitt Haugsands signatur som cembalist. Og fremadrettet trøkk er det helt bestemt på de to nye platene. Til de grader. Men det mest spennende er hvor fritt og fabulerende Haugsand spiller de langsommere satsene. Her er det som om han improviserer tolkningen frem på stedet, som om han lar seg føre av musikkens innfall, av dens plutselige vendinger og dreininger.

Når pulsen går ned, begynner Haugsands cembalo å synge. Bachs musikk blomstrer opp, folder seg ut. Den blir kjødelig, sanselig. Og gløder med intense, overdådige farger.