Det nye landskapet

Bergens Tidende, 26.03.2013

 

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1967

The Bootleg Series Vol. 1

Sony Music

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1969

The Bootleg Series, Vol. 2

Sony Music

Miles Davis og hans kvintetter i historiske live-opptak

Jazzhistorikerne forteller at Miles Davis hadde to «store» kvintetter. Den første, den med John Coltrane, startet i 1955 og varte bare halvannet år. Den andre var mer stabil: Wayne Shorter på tenorsaksofon, Herbie Hancock på klaver, Ron Carter på bass og Tony Williams på trommer spilte med Davis i fire år fra 1964 til 1968.

Men det var faktisk enda en «stor» kvintett. Den eksisterte riktignok bare et par måneder i 1969. Wayne Shorter var fortsatt med, men rytmegruppen var helt ny: Chick Corea på klaver, Dave Holland på bass og Jack DeJohnette på trommer. Den tredje kvintetten omtales vanligvis som «the lost quintet», for i motsetning til de to første rakk den aldri å spille inn plater, noe Davis selv senere beklaget, for – som han sa – denne gruppen «was really a bad motherfucker».

Den tapte kvintettens musikk er dog ikke helt tapt. Selskapet Sony Music har startet noe de kaller The Bootleg Series. For to år siden utga de en boks med Miles Davis’ andre kvintett opptatt ved konserter i Europa i 1967. Nå kommer bind 2, en boks med opptak av «the lost quintet» fra tilsvarende konserter i juli og november 1969. Seriens navn er litt misvisende, for det er ikke snakk om egentlige bootlegs, men om «offisielle», solide kringkastingsopptak fra Belgia, Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige. Hver av boksene rommer 3 cd-er pluss en dvd med tv-opptak.

Opptakene fra 1967 er et miks av blues, standards og originalkomposisjoner spilt som lange, sammenhengende forløp uten pauser. Selv om vi kjenner repertoaret fra samtidige plateinnspillinger, og selv om rekkefølgen er nesten identisk fra konsert til konsert, er det likevel som om kvintetten oppfinner musikken på nytt hver gang. Numrene endrer hele tiden karakter og fungerer på nye måter i sammenhengen. Shorter spiller skarpe, kantete soloer, Davis svever som en sommerfugl og stikker som en bie. Og det telepatiske samspillet mellom Hancock, Carter og Williams er like sjokkerende hver gang. De leker med rytmen som om den var en elastisk, fleksibel masse som kan strekkes og bøyes i alle retninger.

På tv-opptakene fra 1967 er Davis kledd i elegant, nålestripet dress, mens resten av gruppen stiller i smoking. I 1969 sitter klærne løst, det er blonder og rysjer, det er fargestrålende skjerf, lærjakker og bell bottoms.  Og det er ikke bare klærne som har endret karakter i løpet av de to årene som skiller opptakene. I 1967 spilte Davis noe han selv kalte «free bop»; i 1969 er kvintetten hans enda friere, enda åpnere. Det gamle repertoaret er blitt supplert med løst organiserte, funky numre. Chick Coreas klaver er blitt elektrifisert. Det er kommet nye farger inn i musikken, mørkere, dunklere nyanser. «Directions», retninger, heter et av numrene. Det er hele det musikalske grunnlaget som beveger seg og skifter retning nå. Hvor veien går, er ennå uvisst.

Hørt etter hverandre avtegner de to boksene med konsertopptak fra 1967 og 1969 en tektonisk plateforskyving i jazzen. Et stort, annerledes landskap ble dannet i disse årene. Hvor annerledes, ble først helt tydelig da Miles Davis utga «In a Silent Way» og «Bitches Brew», de to «elektriske» platene med større grupper som han innspilte samme år som han turnerte med den tapte kvintetten.