Gjenhør med Sjostakovitsj

Bergens Tidende, 30.04.2014

Shostakovich: Cello Concertos

Truls Mørk

Vasily Petrenko

Oslo Philharmonic Orchestra

Ondine

Truls Mørk med nye tolkninger av Sjostakovitsjs cellokonserter

Enhver cellist som gir seg i kast med Dmitrij Sjostakovitsjs to cellokonserter, må regne med å bli sammenlignet med Mstislav Rostropovitsj. Begge konsertene er tilegnet Rostropovitsj. Det var Rostropovitsj som urfremførte dem i Sovjet, den første i 1959 (op. 107), den andre i 1966 (op. 126). Og det var Rostropovitsj som autoritativt slo fast hvordan disse verkene måtte tolkes – høyspent, deklamerende, med stor, røff tone i det dype registeret og med syngende, klagende linjer i høyden.

Truls Mørk som nettopp har utgitt sin versjon av de to konsertene sammen med Oslo Filharmonikerne og deres nye sjefsdirigent Vasily Petrenko, unngår selvsagt ikke denne sammenligningen. Men han vil også uunngåelig bli sammenlignet med seg selv, med den unge Truls Mørk som i 1995 spilte inn de samme konsertene for plateselskapet Virgin i selskap med Mariss Jansons og London Philharmonic Orchestra. 

Den gang, for tjue år siden, spilte Mørk tilbakeholdende, ofte på grensen til det innadvendte – hvis man da var vant til Rostropovitsjs rå, eksplosive kraft. Mørk vektla de dempede avsnittene i konsertene og lot av og til solostemmen klinge lyrisk, nesten forfinet, elegant – noe som i sammenheng med Jansons’ reserverte ledelse av det engelske orkesteret fikk det til å virke som om disse tolkningene kom reisende fra et alternativt, litt blekt Sjostakovitsj-univers.

Siste år spurte en intervjuer Truls Mørk hvorfor ville han nå ville spille inn disse konsertene på nytt. «Fordi jeg har en annen erfaring og ser stykkene på en litt annen måte. Det har skjedd ganske mye på de åra», var svaret.

Hva er det som har skjedd? Hvordan ser Mørk disse stykkene nå? Å dømme etter den nye platen har han åpnet seg for noen dimensjoner i de to verkene som den unge Mørk ikke hadde sans for. Det gjelder for eksempel Sjostakovitsjs musikalske humor og spisse ironi, men også de stadige kollisjonene der ekspressive, sangbare linjer brutalt avløses av groteske, dystre effekter.

Det er dybde og kompleksitet i disse nye tolkningene. Nesten uansett hvor i verkene man tar stikkprøver, trer forskjellene mellom den gamle og den nye platen frem. Et enkelt eksempel i så måte er den uakkompagnerte Cadenza-satsen i op. 107 der Mørk spiller med helt annerledes styrke og kraft enn før og lar cellostemmen folde seg ut som en fortvilt klagesang før stemningen brytes og sistesatsens ville sirkusmusikk begynner.     

I intervjuet fra siste år antydet Mørk at det var for lite spenning i den gamle innspillingen med Mariss Jansons. Han så frem til at verkene nå skulle opptas i forbindelse med konserter i Oslo – «jeg tror de kan få en annen intensitet når det gjøres live». Og det er virkelig intensitet på den nye platen, en atmosfære av levende musikk, av musikere som satser stort og lykkes med det. Noe som også henger sammen med at dirigenten Vasily Petrenko som har arbeidet intenst med Sjostakovitsjs musikk i de siste årene, klarer å overføre sin egen entusiasme og viten om disse verkene til et lydhørt orkester.

Hva da med forholdet til Rostropovitsj og den gamle tolkningstradisjonen? Vel, Mørks nye innspillinger har sin egen intensitet, sin egen ekspressivitet, sin egen selvstendige tone – som gjør at dette spørsmålet egentlig ikke virker spesielt relevant lenger. 

Påskemusikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2014

Det er mye å velge mellom hvis du vil ha klassisk påskemusikk i ørene i disse dagene. Ved siden av julen er påsken den viktigste høytiden i den kristne tradisjonen, og alle de store, gamle komponistene – pluss myriader av de mindre – har bidradd til feiringen. De ti verkene jeg har på spillelisten min, er bare en ørliten brøkdel av et enormt tilbud.

Georg PhilippTelemann: Brockes-Passion (1716). Påskemusikk er først og fremst store vokalverk om Jesu lidelseshistorie og oppstandelse. Disse «pasjonene» bygger vanligvis på evangelietekstene, men tilføyer friere avsnitt som utdyper begivenhetene. Telemann brukte for eksempel et samtidig dikt som utmalte Jesu lidelser i de mest grusomme detaljer. Blant annet derfor har hans Brockes-Passion ikke vært mye spilt i nyere tid, men det finnes en fin, avdempet versjon med dirigenten René Jacobs som får frem det beste i verket (harmonia mundi, 2009).

Johann Sebastian Bach: Matthäus Passion (1727). Dette er den mest ambisiøse og mest teatralske av Bachs to bevarte pasjoner. Begivenhetene i Jerusalem fremstilles nærmest som i en moderne opera, og innimellom reflekterer og mediterer to kor og en lang rekke solister over hendelsene. Nikolaus Harnoncourts innspilling på Teldec (2001) har et stjernelag av solister og er uten konkurranse når det gjelder dramatikk og intensitet.

Giovanni Battista Pergolesi: Stabat Mater (1736). Påskemusikken har mange undersjangrer som fokuserer på enkelte aspekter av lidelseshistorien. Et eksempel er «Stabat Mater»-verkene. Det latinske middelalderdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot, er blitt tonesatt helt siden 1400-tallet, men Pergolesis versjon er kanskje den som best fanger sorgen og klagen i den gamle teksten. Antonio Pappanos innspilling med Anna Netrebko og Marianna Pizzolato er en god moderne tolkning (Deutsche Grammophon, 2011).

Georg Friedrich Händel: Messiah (1741). Nei, Messias er ikke julemusikk. Verket er skrevet til en påskefeiring, og hovedvekten ligger på lidelseshistorien og oppstandelsen. Mot forventning har operamannen Händel avstått fra å iscenesette evangeliefortellingen og lar i stedet kor og solister reflektere over begivenhetene. Verket ble tidligere fremført med enorme orkestre og kor, men Paul McCreesh og Gabrieli Consort demonstrerer at det klinger mer inntrengende når det tolkes som minimalistisk kammermusikk (Archiv Produktion, 2004).

Franz Joseph Haydn: Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (1785). Haydn lar Jesu sju siste ord på korset bli utgangspunkt for sju musikalske meditasjoner. Verket ble opprinnelig skrevet for orkester, men etter hvert kom det en versjon for strykekvartett og en for kor. Pluss en versjon for klaver som den gode nederlandske pianisten Ronald Brautigam innspilte for BIS i 2002.

Richard Wagner: Parsifal (1882). Mot slutten av Wagners opera vender Parsifal tilbake og frelser de ulykkelige gralsridderne. Det er Langfredag, dagen da hele verden gjenfødes – til Wagners himmelstrebende toner. Hans «Langfredagsmusikk» blir ofte spilt som selvstendig konsertstykke – som vi for eksempel hører det i et fint, gammelt live-opptak med Wilhelm Furtwängler fra 1951 (Deutsche Grammophon, 2003).

Gustav Mahler: Symfoni nr. 2 (1888–1894). Symfonien med tilnavnet «Auferstehung», oppstandelse, forholder seg ikke direkte til evangelietekstene, men er en mer allmenn, musikalsk refleksjon over døden og muligheten for evig liv. Tilnavnet stammer fra femtesatsen der kor og solister synger en inderlig tekst om forløsning og gjenoppstandelse. Riccardo Chaillys innspilling med Concertgebouw-orkesteret er en av de beste av de nyere versjonene (Decca, 2002).

Pietro Mascagni: Cavalleria Rusticana (1890). Operaen handler om sjalusi og hevn i en liten italiensk landsby. Det er påske. Inne i kirken synger menigheten om oppstandelsen. Heltinnen Santuzza som har syndet, får stå utenfor og synge med. Og når det er Maria Callas som synger Santuzza, åpner himmelen seg (1953, gjenutgitt av Naxos i 2006).

James MacMillan: Seven Last Words (1994). Det skrives fremdeles påskemusikk. Et eksempel er skotske James MacMillans monumentale korverk om de syv ordene på korset – en tekstlig og musikalsk collage der sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Stephen Laytons tolkning med Britten Sinfonia er den beste av de foreliggende innspillingene (Hyperion, 2005).

Sofia Gubaidulina: Johannes-Passion (2000). Et annet eksempel på moderne påskemusikk er Johannes-Passion, skrevet av russiske Sofia Gubaidulina til minne om Bach. Valery Gergiev og Mariinsky Theater Chorus utga en ekspressiv tolkning av verket på Hänssler i 2001. 

Musikk i terrorens tid

Bergens Tidende, 16.04.2014

Mieczysław Weinberg

Gidon Kremer

Kremerata Baltica

ECM New Series

Gidon Kremer demonstrerer spennvidden i Mieczysław Weinbergs musikk

I det britiske musikkleksikonet «New Grove» fra 2001 er det en ganske kort, stikkordspreget artikkel om Mieczysław Weinberg – en «russisk komponist av polsk opprinnelse», født i Warszawa i 1919, død i Moskva i 1996. Hvis denne artikkelen skulle skrives i dag, ville den blitt mye lengre. For det er først nå, nesten tjue år etter Weinbergs død, at musikken hans begynner å bli kjent og spilt i Vesten.

Weinberg var jøde. Store deler av slekten hans omkom under progromer i Russland i 1903. Foreldrene hans bosatte seg i Polen etter første verdenskrig. Da tyskerne invaderte Polen i 1939, flyktet den 20-årige Weinberg til Minsk der han begynte å studere musikk, og da tyskerne senere invaderte Sovjet, flyktet han videre til Tasjkent.  Sjostakovitsj som ble kjent med Weinberg i disse årene, fikk ham hentet til Moskva der han etablerte seg som komponist i 1943. Etter krigen fikk Weinberg vite at hele familien hans var omkommet i tyske konsentrasjonsleirer. Og nå startet den antisemitiske terroren i Sovjet. Weinbergs jødiske svigerfar ble henrettet i 1948 på ordre fra Stalin, og Weinberg selv ble fengslet for «jødisk sammensvergelse» i 1953 og unngikk så vidt å bli henrettet. 

Biografi og musikk er tett sammenvevd hos Weinberg. Ikke bare fordi mange av verkene hans er basert på «programmer» med referanser til egne traumatiske opplevelser, men også fordi han, i likhet med andre sovjetiske komponister, hele tiden var tvunget til å ta hensyn til den aktuelle politiske situasjonen når han komponerte.

Vi får et inntrykk av dette på den nye utgivelsen med Gidon Kremer og strykeorkesteret Kremerata Baltica. Kremer som har vært en aktiv advokat for Weinberg i Vesten, har her valgt å presentere verk som er skrevet i to forskjellige perioder og som forholder seg til to forskjellige politiske rammeverk.

Kremer er solist med Kremerata Baltica i Concertino op. 42 fra 1948 og spiller i tillegg to kammermusikalske verk fra samme periode sammen med Daniil Trifonov (klaver), Daniil Grishin (bratsj) og Giedrė Dirvanauskaitė (cello). Verkene er skrevet i den stalinistiske terrorens tid, tilpasset de rådende musikkpolitiske kravene om oppbyggelig, «nasjonal patos». Musikken som er moderat modernistisk, minner om noe Sjostakovitsj kunne ha skrevet i samme periode, men har ikke hans bitt og skarpe kanter.

Etter Stalin-tiden lettet presset mot kunstnerne og mange fikk friere forhold, noe vi merker i Weinbergs Symfoni nr. 10 for strykeorkester (op. 98) fra 1968. Uttrykket er høyspent dissonantisk med eksplosive utbrudd og innslag av tolvtoneaktige eksperimenter. Det er som om Weinberg nå har satt seg fore å avprøve alle de uttrykksmulighetene som tidligere var forbudt.

Kremer og hans folk spiller flott og innforstått, med engasjement og kjærlighet, uansett hvor på tidsaksen Weinbergs verker er plassert. Men den sterkeste tolkningen er det Kremer selv som står for – når han helt alene innleder utgivelsen med Weinbergs Sonate for solofiolin nr. 3 fra 1979, et 20 minutter langt, komplekst forløp fylt av overrumplende og intens musikk, så intens at man som lytter nesten ikke tør puste underveis.

Weinberg var en utrolig produktiv komponist. Den nye utgivelsen rommer bare en brøkdel av hans verker. Men den demonstrerer noe av spennvidden i musikken hans. Og gir lyst til å høre mer.

Norske inspirasjoner

Bergens Tidende, 09.04.2014

Delius In Norway

Ann-Helen Moen

Andrew Davis

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFO finner frem glemte verk av Frederick Delius

Kapellmester Per Winge er trolig den eneste norske dirigenten som noensinne er blitt beskutt av en kritisk publikummer. Heldigvis bare med løst krutt, da.

Anledningen var at Christiania Theater i 1897 satte opp «Folkeraadet», et satirisk stykke som harselerte over norske politikere. Den engelske komponisten og Norgesentusiasten Frederick Delius (1862-1934) hadde fått i oppdrag å skrive noe mellomaktsmusikk. At han valgte å bruke «Ja, vi elsker» som gjennomgående tema, ble ansett som en nasjonal fornærmelse. At han et enkelt sted spilte melodien i moll, var dråpen som fikk begeret til å flyte over, i alle fall for attentatmannen, en ung mann fra Flekkefjord.

I musikkmiljøet var meningene delte. Grieg som var Delius’ nære venn og støttespiller, ble opprørt over bruken av nasjonalsangen: «Tanken paa, for Anledningen at spille den i Moll gjør mig omtrent sjøsyg!», skrev han i et brev.

Aftenpostens kritiker, Otto Winter-Hjelm, var ikke spesielt plaget av dette med «Ja, vi elsker». Han mente bare at musikken generelt sett var helt elendig: «Skal et saadant Stykke illustreres med Musik, maa der et finere Vid og en meget mer formel Dygtighed til, end Komponisten Fritz Delius raader over». Det var et par gode innfald rundt omkring, «men væsentlig bestaar Musiken i Kakafonier, der stammer fra ufordøiet Grieg-Svendsen-Stil og slet Stemmeførelse».

Var det virkelig så slemt? Ikke om vi skal tro platen «Delius In Norway». I alle fall klinger musikken til «Folkeraadet» ikke så verst når Bergen Filharmoniske Orkester og dirigenten Andrew Davis presenterer den som en sammenhengende suite. Det er litt klang av Grieg her og der, kanskje også av Svendsen, men først og fremst er det inspirasjon fra samtidens tyske senromantikk. Uttrykket er svulmende, med tung orkestrering og store dramatiske effekter. Og variasjonene over «Ja, vi elsker» fungerer utmerket i sammenhengen.

Som tittelen forteller, tar platen for seg Delius-komposisjoner med tilknytning til Norge. I tillegg til «Folkeraadet» hører vi et verk fra 1892 inspirert av Ibsens dikt «Paa Vidderne» og «Eventyr» (1917) som er en slags musikalsk meditasjon over Asbjørnsens folkeeventyr. Disse større verkene er skrevet over en periode på opp mot tjue år, men det er betydelig musikalsk kontinuitet i dem, spesielt er inspirasjonen fra tysk musikk fra årene før århundreskiftet påtakelig. Det er noe uhåndgripelig, strømmende over musikken, ikke «uendelige melodier» som hos Wagner, men stadige bølger av korte fraser og et harmonisk underlag som hele tiden endrer karakter.

Disse større verkene kommer fort til å virke formløse og retningsløse. Og det er vel grunnen til at de ikke er så mye spilt i dag. Til gjengjeld rommer platen en rekke kortere stykker som gjerne kunne fortjene mer oppmerksomhet. Først og fremst «Prinsessen» og «En fuglevise», to diskrete orkestreringer av norske folkesanger som på platen blir storslått tolket av sopranen Anne Helen Moen. Men også «Sleigh Ride» og Delius’ fine orkestrering av Griegs «Brudefølget drager forbi». Pluss at vi får høre den populære, erkeengelske «On Hearing the First Cuckoo in Spring» – som viser seg å bygge på en norsk folketone.

     

Andrew Davis har lang fartstid når det gjelder Delius. Han dirigerer verkene med sikker hånd og respekt for partiturene. Og BFO kvitterer med solid orkesterspill.

Nytt og forskjellig

Bergens Tidende, 02.04.2014

Switch

Nils Petter Molvær

Okeh 

Frisk luft og store landskap på Nils Petter Molværs nye plate

«Det er ikke noe poeng i å gjenta saker og ting» – sa Nils Petter Molvær i et intervju for noen år siden. «Jeg vil gjøre noe forskjellig hver gang jeg spiller». Og mye forskjellig er det blitt i årenes løp. Etter fusjonen av jazz og techno i «Khmer» (1998), har han vært innom dub, drum ’n’ bass, ambient, støymusikk og mye mer, noen ganger i egne grupper, andre ganger som gjest, men alltid på reise i grenselandet mellom genrer, mellom elektrojazz og dansemusikk, mellom funk og folk. Alltid noe nytt, alltid noe forskjellig.

Men likevel. På et vis har forskjellene mest ligget i omgivelsene. For har det ikke alltid vært en fast kjerne i Molværs musikk, noe umiskjennelig «Molværsk», noe vi umiddelbart gjenkjenner uansett hvilke sammenhenger han opptrer i? For eksempel den luftige, sårbare tonen, den nølende fraseringen, hans åpenlyse fascinasjon av den sene Miles Davis. Eller hans sans for det sangbare, evnen til å trekke uendelig lange, vakre melodilinjer ut av selv det mest minimale materialet.

Alt dette hører vi på «Switch», den nyeste platen – der omgivelsene igjen er annerledes. Denne gangen er Molvær i selskap med den allestedsnærværende gitaristen Geir Sundstøl, pianisten Morten Qvenlid og trommisen Erland Dahlen. En kvartett, altså, men en kvartett der alle musikerne spiller på drøssevis av instrumenter og betjener all verdens elektronikk. I tillegg hjelper Jon Marius Aareskjold dem med å programmere alle dingsene.

På Molværs siste plate, «1:1» (2013), spilte han duo med den tyske techno-legenden Moritz von Oswald. Her ble opptakene ikke redigert i ettertid. «Man trykker på knappen, og så er det ingen vei tilbake», sa Oswald. «Begivenheten er som et polaroidbilde, det kan man ikke forandre». Molvær har valgt den diametralt motsatte strategien på «Switch». Her er det mikset og redigert og manipulert og etterbehandlet til den helt store gullmedaljen. Klangen er svær og svulmende med lag på lag av lydmaterialer i stadige forskyvinger og forvandlinger.

Store, komplekse lydkonstruksjoner er selvsagt ikke uvanlig i Molværs verden. Det som er virkelig nytt og annerledes på «Switch», er at han denne gangen har kastet en pedal steelgitar inn i mikset. Sundstøl som betjener den, er plassert langt fremme i lydbildet der han bøyer og dreier og vrenger klangen og legger en dåm av køntri over forløpene.

Det er ikke hver dag du hører jazztrompet akkompagnert av steelgitar. Det klinger flott, grandiost. Og det er i alle fall annerledes. Det har tidligere vært en hektisk klang av storby i Molværs musikk. Nå er det i stedet en høytidsstemt atmosfære av fri luft og store landskap. Som noen ganger blir nesten for mye, nesten for vakker.

Molvær trives best med det annerledes, med å sette seg selv på spill i stadig nye settinger sammen med musikere som er forskjellige fra ham selv. Når «Switch» ikke virker helt vellykket, skyldes det – tror jeg – at han og Sundstøl er for ens musikalsk sett, så ens at de nesten høres ut som ekkoer av hverandre når de improviserer sammen.

Det er uten tvil steelgitaren som vil få den meste oppmerksomheten når det snakkes om «Switch». Men for meg er Erland Dahlen en nok så sentral aktør på platen. Det er ham som med sine urolige trommer og metallplater og steel drums bryter idyllen og skaper det annerledes motspillet som får Molværs trompet til virkelig å løfte seg og sveve.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 02.04.2014

Carl Nielsen: String Quartets Op. 5 & 13

Vertavo String Quartet

Simax

1996

Det er snart 20 år siden Vertavo-kvartetten utga denne platen, men den har holdt seg godt. Den er fremdeles markedets beste tilbud når det gjelder innspillinger av Carl Nielsens to strykekvartetter. Dette er tidlige verk, skrevet på 1890-tallet av en ung, original komponist på vei frem. Vertavoene spiller frisk og ungdommelig, med rytmisk attakk og høyspent energi i de store linjene, og med kjærlig omhu for alle Nielsens små, skjeve figurer i mellomstemmene. Klangen er tøff. Her er det ikke snakk om å slipe og høvle og bøye stemmene mot hverandre. Dette er fire, sterke strykere som satser på å formidle det fysiske, det strømmende, det uregjerlig viltvoksende i den unge Nielsens musikk. De lykkes med det.