Gjenhør med Sjostakovitsj

Bergens Tidende, 30.04.2014

Shostakovich: Cello Concertos

Truls Mørk

Vasily Petrenko

Oslo Philharmonic Orchestra

Ondine

Truls Mørk med nye tolkninger av Sjostakovitsjs cellokonserter

Enhver cellist som gir seg i kast med Dmitrij Sjostakovitsjs to cellokonserter, må regne med å bli sammenlignet med Mstislav Rostropovitsj. Begge konsertene er tilegnet Rostropovitsj. Det var Rostropovitsj som urfremførte dem i Sovjet, den første i 1959 (op. 107), den andre i 1966 (op. 126). Og det var Rostropovitsj som autoritativt slo fast hvordan disse verkene måtte tolkes – høyspent, deklamerende, med stor, røff tone i det dype registeret og med syngende, klagende linjer i høyden.

Truls Mørk som nettopp har utgitt sin versjon av de to konsertene sammen med Oslo Filharmonikerne og deres nye sjefsdirigent Vasily Petrenko, unngår selvsagt ikke denne sammenligningen. Men han vil også uunngåelig bli sammenlignet med seg selv, med den unge Truls Mørk som i 1995 spilte inn de samme konsertene for plateselskapet Virgin i selskap med Mariss Jansons og London Philharmonic Orchestra. 

Den gang, for tjue år siden, spilte Mørk tilbakeholdende, ofte på grensen til det innadvendte – hvis man da var vant til Rostropovitsjs rå, eksplosive kraft. Mørk vektla de dempede avsnittene i konsertene og lot av og til solostemmen klinge lyrisk, nesten forfinet, elegant – noe som i sammenheng med Jansons’ reserverte ledelse av det engelske orkesteret fikk det til å virke som om disse tolkningene kom reisende fra et alternativt, litt blekt Sjostakovitsj-univers.

Siste år spurte en intervjuer Truls Mørk hvorfor ville han nå ville spille inn disse konsertene på nytt. «Fordi jeg har en annen erfaring og ser stykkene på en litt annen måte. Det har skjedd ganske mye på de åra», var svaret.

Hva er det som har skjedd? Hvordan ser Mørk disse stykkene nå? Å dømme etter den nye platen har han åpnet seg for noen dimensjoner i de to verkene som den unge Mørk ikke hadde sans for. Det gjelder for eksempel Sjostakovitsjs musikalske humor og spisse ironi, men også de stadige kollisjonene der ekspressive, sangbare linjer brutalt avløses av groteske, dystre effekter.

Det er dybde og kompleksitet i disse nye tolkningene. Nesten uansett hvor i verkene man tar stikkprøver, trer forskjellene mellom den gamle og den nye platen frem. Et enkelt eksempel i så måte er den uakkompagnerte Cadenza-satsen i op. 107 der Mørk spiller med helt annerledes styrke og kraft enn før og lar cellostemmen folde seg ut som en fortvilt klagesang før stemningen brytes og sistesatsens ville sirkusmusikk begynner.     

I intervjuet fra siste år antydet Mørk at det var for lite spenning i den gamle innspillingen med Mariss Jansons. Han så frem til at verkene nå skulle opptas i forbindelse med konserter i Oslo – «jeg tror de kan få en annen intensitet når det gjøres live». Og det er virkelig intensitet på den nye platen, en atmosfære av levende musikk, av musikere som satser stort og lykkes med det. Noe som også henger sammen med at dirigenten Vasily Petrenko som har arbeidet intenst med Sjostakovitsjs musikk i de siste årene, klarer å overføre sin egen entusiasme og viten om disse verkene til et lydhørt orkester.

Hva da med forholdet til Rostropovitsj og den gamle tolkningstradisjonen? Vel, Mørks nye innspillinger har sin egen intensitet, sin egen ekspressivitet, sin egen selvstendige tone – som gjør at dette spørsmålet egentlig ikke virker spesielt relevant lenger. 

I harmoni med byen

Kommentar, Bergens Tidende, 16.03.2014

For et par dager siden hadde Oslo Symfoniorkester konsert i Tokyo. På plakaten fra konserten ser man det fotografiet som orkesteret bruker til markedsføring for tiden. Det er tatt av Stian Andersen – som er en av pionerene i norsk musikkfotografi, berømt for sine svart-hvite, kornete bilder av kjente og ukjente rockemusikere. I bildet av Oslo-orkesteret er det nå ikke mye rock’n’roll. Her har Andersen valgt en helt tradisjonell løsning. Orkesteret er fotografert i et nøytralt, hvitt studio. Sjefsdirigent Vasily Petrenko står omkranset av musikerne som er fordelt slik de pleier å sitte i konsertsalen. Bildet på den japanske plakaten sier: Dette er Oslo Symfoniorkester, et orkester som likner alle andre symfoniorkestre i hele verden.     

 

Det er selvsagt ikke rart at bilder av symfoniorkestre vanligvis ser slik ut. Fotografier er nå en gang best til å dokumentere den synlige, fysiske verden, best til å vise hvordan noe helt konkret ser ut. Musikkbilder er først og fremst bilder av musikere, av dirigenter, solister, stjerner. Men hva om man vil si noe mer enn at slik ser disse folkene ut? Da må fotografen finne på andre løsninger.

Ta for eksempel bildet av Leif Ove Andsnes som sitter og spiller flygel på Rossnos-fjellet 1800 meter over havet. Det ble tatt i 2007, men folk husker det ennå. Engelske The Telegraph skrev nylig at dette «ikoniske fotografiet» på et vis visualiserer «skjønnheten og rommet» i Griegs musikk.

Andsnes-fotografiet fungerer altså som metafor, som en visuell «oversettelse» av noen opplevelsesmessige kvaliteter i Griegs musikk. I andre tilfeller kan en god fotograf få frem – eller skape – sammenhenger mellom musikk, musikere og lokaliteter – slik for eksempel Dag Eivind Thorenfeldt har gjort det ved flere anledninger med bilder av musikere fra Stavanger Symfoniorkester fotografert på Jæren. Resultatet er bilder der musikerne inngår i nesten abstrakte konfigurasjoner, bilder som knytter orkestret til en modernistisk, estetisk tradisjon og samtidig plasserer det inn i en bestemt geografi.

I de siste årene har Stavanger Symfoniorkester valgt en annen markedsføringsstrategi. De har laget reklamefilmer som så å si visualiserer musikalske opplevelser. Vi hører musikk, men i stedet for å se de som spiller musikken, ser vi opptak av snowboardere og hangglidere – forrykende bildesekvenser som gir oss en fornemmelse av den musikalske intensiteten dette orkesteret kan få til.

Bergen Filharmoniske orkester har en noe blandet merittliste når det gjelder visuell selvpromovering. Vi er noen som fremdeles husker den gang i 2005 da musikere fra orkesteret plutselig opptrådte som fotomodeller i et høyglanset reklamemagasin fra Bergen Storsenter. «Våre musikere er spesialister på sine ulike felter, men ellers er de som folk flest», sa den daværende direktøren.  Senterdirektøren var kjempefornøyd med dette «flotte og ikke minst gøye samarbeidet» og mente at fotografiene der musikerne var avbildet som glade forbrukere, var med til «å knytte byens kulturliv nærmere» senteret.

Slike fortidige synder er tilgitt og glemt nå. For i anledning 250-års jubileet har BFO fått produsert en serie promoteringsbilder av en helt annen type, en vakker bildeserie som ikke knytter orkesteret til Bergen Storsenter, men til selve byen Bergen.

Det er fotografen Oddleiv Apneseth som har fått dette til. I 2008 dokumenterte han livet i Jølster i en serie storslåtte, iscenesatte bilder. Til oppdraget for BFO har han valgt en tilsvarende strategi. I august siste år var han en uke i Bergen og herset og kommanderte med musikerne. Resultatet ser vi nå: en fantastisk samling bilder som presenterer både hele orkesteret og de enkelte instrumentgruppene.

Vi ser ned på Stoltegrunnskaien og ut over Byfjorden. Det er en regntung, grå dag. Skyene henger lavt. Et svært skip midt i bildet har satt kursen direkte mot oss. Og der nede på kaien står Bergen Filharmoniske Orkester. Musikerne står med ryggen mot vannet og beskytter seg med sølvgrå, gjennomsiktige paraplyer. Dette er Bergen Filharmoniske Orkester, sier bildet. Og sier samtidig noe om den byen musikerne lever og arbeider i til daglig.

Bildene i Apneseths serie viser kjente Bergenslokaliteter. Alle de typiske turistattraksjonene er med, men de er avbildet slik de ser ut til daglig, slik vi som bor her, ser dem til daglig. Og så er de allikevel helt annerledes. For de er befolket av musikere i finstas. En gruppe fiolinister krysser en gate på Møhlenpris og likner litt på bildet av Beatles på Abbey Road. En harpenist sitter ved Bryggekanten og funderer over livet. Seks muntre hornister har samlet seg inne i Beffen. Åtte alvorlige kontrabassister står med sine instrumenter på Ulrikens topp. Og så videre. 

Dette er annerledes reklamebilder – en serie bilder der vi ser musikere fylle byen med eventyr og få velkjente steder til å bli nye og spennende.  Apneseths rare, iscenesatte fotografier er rørende, poetiske, humoristiske og vakre.  Og de klarer å si noe viktig om orkesterets funksjon i byen.

Det personlige uttrykk

Bergens Tidende, 24.09.2013

Lars Petter Hagen

Rolf Gupta, dirigent

Oslo Philharmonic Orchestra

Aurora

Når musikk er bedre enn snakk

Lars Petter Hagen kjenner vi som initiativrik kunstnerisk leder av en rekke festivaler for samtidsmusikk, senest Ultima-festivalen som sluttet i siste uke. På tampen av festivalen utga Aurora denne platen – som for å minne oss om at Hagen jo også er komponist. Han fikk Arne Nordheim-prisen i 2003. Han har skrevet verker for mindre ensembler, og han har også komponert i større formater. Det er dette siste, orkestermusikken hans, som Oslofilharmonien under ledelse av Rolf Gupta nå løfter frem og dokumenterer med denne platen. 

Det er ingen spøk å være komponist i dag – om vi da skal tro Hagen selv og tekstheftet hans. For her var det jammen mye gråt og tenners gnissel.  – Alt er allerede skrevet. Alt var bedre før. Det er umulig å overgå Mahlers orkestermusikk. Og så videre, og så videre. Den tyske musikkviteren Björn Gottstein forteller at Hagens musikk handler om «det tragiske i å være kunstner», om «fortidens storhet og nåtidens maktesløse melankoli». Og Hagen og hans samtalepartner Eivind Buene snakker alvorlig og høytidelig om fragmenter og ruiner og arkiver og slikt.

Men musikken da? Musikken på platen? Vel, den er heldigvis bedre enn snakket. Og faktisk også bedre, i alle fall mer vedkommende, mer påtrengende, mer original enn mye av den samtidsmusikken vi ellers hører i dagens konsertsaler.

Det er fem verk på platen. I de fleste skriver Hagen sin egen musikk innover stumper av eldre komponisters verk. Det er tydeligst i «Tveitt-Fragment» for strykeorkester – der han simpelthen har instrumentert noen av de bitene som ble reddet da Geir Tveitts partiturer brant i 1970. I orkesterverket «Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet» ligger det Mahler-klanger i bunn, mens «Sørgemarsj over Edvard Grieg» – som ikke er en marsj – spiller med grieg’ske motiver. I det hele tatt er Hagen opptatt av eldre, norsk musikk, eller rettere av det «norske» i musikken – i «Norske arkiver» for kammerorkester og elektronikk hører vi ekkoer av norsk, nasjonalistisk musikk, og platen slutter med en lang «Konsert for hardingfele og symfoniorkester» med Gjermund Larsen som solist.

Hvis man bare leser om disse verkene, er det kanskje nærliggende å tenke at de minner om Luciano Berios bearbeidinger av Mahler og andre eldre komponister. Men slik er det ikke. Det klingende resultatet er helt annerledes. Det er en eiendommelig stillhet og ro i Hagens musikk. Den tar seg tid, den utfolder seg rolig, langsomt, ettertenksomt, som flytende klanger i seig bevegelse. Og skaper på tvers av – eller ovenpå – alle sitater og referanser et umiskjennelig personlig uttrykk.

Det er lang tid siden det har vært mulig å bruke ordet «vakker» om samtidsmusikk. Men Hagens musikk er nettopp det. Vakker, tyst, sart.