Gjenhør med Sjostakovitsj

Bergens Tidende, 30.04.2014

Shostakovich: Cello Concertos

Truls Mørk

Vasily Petrenko

Oslo Philharmonic Orchestra

Ondine

Truls Mørk med nye tolkninger av Sjostakovitsjs cellokonserter

Enhver cellist som gir seg i kast med Dmitrij Sjostakovitsjs to cellokonserter, må regne med å bli sammenlignet med Mstislav Rostropovitsj. Begge konsertene er tilegnet Rostropovitsj. Det var Rostropovitsj som urfremførte dem i Sovjet, den første i 1959 (op. 107), den andre i 1966 (op. 126). Og det var Rostropovitsj som autoritativt slo fast hvordan disse verkene måtte tolkes – høyspent, deklamerende, med stor, røff tone i det dype registeret og med syngende, klagende linjer i høyden.

Truls Mørk som nettopp har utgitt sin versjon av de to konsertene sammen med Oslo Filharmonikerne og deres nye sjefsdirigent Vasily Petrenko, unngår selvsagt ikke denne sammenligningen. Men han vil også uunngåelig bli sammenlignet med seg selv, med den unge Truls Mørk som i 1995 spilte inn de samme konsertene for plateselskapet Virgin i selskap med Mariss Jansons og London Philharmonic Orchestra. 

Den gang, for tjue år siden, spilte Mørk tilbakeholdende, ofte på grensen til det innadvendte – hvis man da var vant til Rostropovitsjs rå, eksplosive kraft. Mørk vektla de dempede avsnittene i konsertene og lot av og til solostemmen klinge lyrisk, nesten forfinet, elegant – noe som i sammenheng med Jansons’ reserverte ledelse av det engelske orkesteret fikk det til å virke som om disse tolkningene kom reisende fra et alternativt, litt blekt Sjostakovitsj-univers.

Siste år spurte en intervjuer Truls Mørk hvorfor ville han nå ville spille inn disse konsertene på nytt. «Fordi jeg har en annen erfaring og ser stykkene på en litt annen måte. Det har skjedd ganske mye på de åra», var svaret.

Hva er det som har skjedd? Hvordan ser Mørk disse stykkene nå? Å dømme etter den nye platen har han åpnet seg for noen dimensjoner i de to verkene som den unge Mørk ikke hadde sans for. Det gjelder for eksempel Sjostakovitsjs musikalske humor og spisse ironi, men også de stadige kollisjonene der ekspressive, sangbare linjer brutalt avløses av groteske, dystre effekter.

Det er dybde og kompleksitet i disse nye tolkningene. Nesten uansett hvor i verkene man tar stikkprøver, trer forskjellene mellom den gamle og den nye platen frem. Et enkelt eksempel i så måte er den uakkompagnerte Cadenza-satsen i op. 107 der Mørk spiller med helt annerledes styrke og kraft enn før og lar cellostemmen folde seg ut som en fortvilt klagesang før stemningen brytes og sistesatsens ville sirkusmusikk begynner.     

I intervjuet fra siste år antydet Mørk at det var for lite spenning i den gamle innspillingen med Mariss Jansons. Han så frem til at verkene nå skulle opptas i forbindelse med konserter i Oslo – «jeg tror de kan få en annen intensitet når det gjøres live». Og det er virkelig intensitet på den nye platen, en atmosfære av levende musikk, av musikere som satser stort og lykkes med det. Noe som også henger sammen med at dirigenten Vasily Petrenko som har arbeidet intenst med Sjostakovitsjs musikk i de siste årene, klarer å overføre sin egen entusiasme og viten om disse verkene til et lydhørt orkester.

Hva da med forholdet til Rostropovitsj og den gamle tolkningstradisjonen? Vel, Mørks nye innspillinger har sin egen intensitet, sin egen ekspressivitet, sin egen selvstendige tone – som gjør at dette spørsmålet egentlig ikke virker spesielt relevant lenger.