Nytt og forskjellig

Bergens Tidende, 02.04.2014

Switch

Nils Petter Molvær

Okeh 

Frisk luft og store landskap på Nils Petter Molværs nye plate

«Det er ikke noe poeng i å gjenta saker og ting» – sa Nils Petter Molvær i et intervju for noen år siden. «Jeg vil gjøre noe forskjellig hver gang jeg spiller». Og mye forskjellig er det blitt i årenes løp. Etter fusjonen av jazz og techno i «Khmer» (1998), har han vært innom dub, drum ’n’ bass, ambient, støymusikk og mye mer, noen ganger i egne grupper, andre ganger som gjest, men alltid på reise i grenselandet mellom genrer, mellom elektrojazz og dansemusikk, mellom funk og folk. Alltid noe nytt, alltid noe forskjellig.

Men likevel. På et vis har forskjellene mest ligget i omgivelsene. For har det ikke alltid vært en fast kjerne i Molværs musikk, noe umiskjennelig «Molværsk», noe vi umiddelbart gjenkjenner uansett hvilke sammenhenger han opptrer i? For eksempel den luftige, sårbare tonen, den nølende fraseringen, hans åpenlyse fascinasjon av den sene Miles Davis. Eller hans sans for det sangbare, evnen til å trekke uendelig lange, vakre melodilinjer ut av selv det mest minimale materialet.

Alt dette hører vi på «Switch», den nyeste platen – der omgivelsene igjen er annerledes. Denne gangen er Molvær i selskap med den allestedsnærværende gitaristen Geir Sundstøl, pianisten Morten Qvenlid og trommisen Erland Dahlen. En kvartett, altså, men en kvartett der alle musikerne spiller på drøssevis av instrumenter og betjener all verdens elektronikk. I tillegg hjelper Jon Marius Aareskjold dem med å programmere alle dingsene.

På Molværs siste plate, «1:1» (2013), spilte han duo med den tyske techno-legenden Moritz von Oswald. Her ble opptakene ikke redigert i ettertid. «Man trykker på knappen, og så er det ingen vei tilbake», sa Oswald. «Begivenheten er som et polaroidbilde, det kan man ikke forandre». Molvær har valgt den diametralt motsatte strategien på «Switch». Her er det mikset og redigert og manipulert og etterbehandlet til den helt store gullmedaljen. Klangen er svær og svulmende med lag på lag av lydmaterialer i stadige forskyvinger og forvandlinger.

Store, komplekse lydkonstruksjoner er selvsagt ikke uvanlig i Molværs verden. Det som er virkelig nytt og annerledes på «Switch», er at han denne gangen har kastet en pedal steelgitar inn i mikset. Sundstøl som betjener den, er plassert langt fremme i lydbildet der han bøyer og dreier og vrenger klangen og legger en dåm av køntri over forløpene.

Det er ikke hver dag du hører jazztrompet akkompagnert av steelgitar. Det klinger flott, grandiost. Og det er i alle fall annerledes. Det har tidligere vært en hektisk klang av storby i Molværs musikk. Nå er det i stedet en høytidsstemt atmosfære av fri luft og store landskap. Som noen ganger blir nesten for mye, nesten for vakker.

Molvær trives best med det annerledes, med å sette seg selv på spill i stadig nye settinger sammen med musikere som er forskjellige fra ham selv. Når «Switch» ikke virker helt vellykket, skyldes det – tror jeg – at han og Sundstøl er for ens musikalsk sett, så ens at de nesten høres ut som ekkoer av hverandre når de improviserer sammen.

Det er uten tvil steelgitaren som vil få den meste oppmerksomheten når det snakkes om «Switch». Men for meg er Erland Dahlen en nok så sentral aktør på platen. Det er ham som med sine urolige trommer og metallplater og steel drums bryter idyllen og skaper det annerledes motspillet som får Molværs trompet til virkelig å løfte seg og sveve.