Musikk i terrorens tid

Bergens Tidende, 16.04.2014

Mieczysław Weinberg

Gidon Kremer

Kremerata Baltica

ECM New Series

Gidon Kremer demonstrerer spennvidden i Mieczysław Weinbergs musikk

I det britiske musikkleksikonet «New Grove» fra 2001 er det en ganske kort, stikkordspreget artikkel om Mieczysław Weinberg – en «russisk komponist av polsk opprinnelse», født i Warszawa i 1919, død i Moskva i 1996. Hvis denne artikkelen skulle skrives i dag, ville den blitt mye lengre. For det er først nå, nesten tjue år etter Weinbergs død, at musikken hans begynner å bli kjent og spilt i Vesten.

Weinberg var jøde. Store deler av slekten hans omkom under progromer i Russland i 1903. Foreldrene hans bosatte seg i Polen etter første verdenskrig. Da tyskerne invaderte Polen i 1939, flyktet den 20-årige Weinberg til Minsk der han begynte å studere musikk, og da tyskerne senere invaderte Sovjet, flyktet han videre til Tasjkent.  Sjostakovitsj som ble kjent med Weinberg i disse årene, fikk ham hentet til Moskva der han etablerte seg som komponist i 1943. Etter krigen fikk Weinberg vite at hele familien hans var omkommet i tyske konsentrasjonsleirer. Og nå startet den antisemitiske terroren i Sovjet. Weinbergs jødiske svigerfar ble henrettet i 1948 på ordre fra Stalin, og Weinberg selv ble fengslet for «jødisk sammensvergelse» i 1953 og unngikk så vidt å bli henrettet. 

Biografi og musikk er tett sammenvevd hos Weinberg. Ikke bare fordi mange av verkene hans er basert på «programmer» med referanser til egne traumatiske opplevelser, men også fordi han, i likhet med andre sovjetiske komponister, hele tiden var tvunget til å ta hensyn til den aktuelle politiske situasjonen når han komponerte.

Vi får et inntrykk av dette på den nye utgivelsen med Gidon Kremer og strykeorkesteret Kremerata Baltica. Kremer som har vært en aktiv advokat for Weinberg i Vesten, har her valgt å presentere verk som er skrevet i to forskjellige perioder og som forholder seg til to forskjellige politiske rammeverk.

Kremer er solist med Kremerata Baltica i Concertino op. 42 fra 1948 og spiller i tillegg to kammermusikalske verk fra samme periode sammen med Daniil Trifonov (klaver), Daniil Grishin (bratsj) og Giedrė Dirvanauskaitė (cello). Verkene er skrevet i den stalinistiske terrorens tid, tilpasset de rådende musikkpolitiske kravene om oppbyggelig, «nasjonal patos». Musikken som er moderat modernistisk, minner om noe Sjostakovitsj kunne ha skrevet i samme periode, men har ikke hans bitt og skarpe kanter.

Etter Stalin-tiden lettet presset mot kunstnerne og mange fikk friere forhold, noe vi merker i Weinbergs Symfoni nr. 10 for strykeorkester (op. 98) fra 1968. Uttrykket er høyspent dissonantisk med eksplosive utbrudd og innslag av tolvtoneaktige eksperimenter. Det er som om Weinberg nå har satt seg fore å avprøve alle de uttrykksmulighetene som tidligere var forbudt.

Kremer og hans folk spiller flott og innforstått, med engasjement og kjærlighet, uansett hvor på tidsaksen Weinbergs verker er plassert. Men den sterkeste tolkningen er det Kremer selv som står for – når han helt alene innleder utgivelsen med Weinbergs Sonate for solofiolin nr. 3 fra 1979, et 20 minutter langt, komplekst forløp fylt av overrumplende og intens musikk, så intens at man som lytter nesten ikke tør puste underveis.

Weinberg var en utrolig produktiv komponist. Den nye utgivelsen rommer bare en brøkdel av hans verker. Men den demonstrerer noe av spennvidden i musikken hans. Og gir lyst til å høre mer.