Musikkens rom

Bergens Tidende Morgen, 27.10.1993

Kristen Øgaard, orgel

Collegium Musicums Kor og Messingensemble

Korskirken

Hollenderen Adrian Willaert som i 1527 ble tilsatt som kapellmester ved Markuskirken i Venedig vakte oppsikt i hele Europa: Han plasserte små grupper av musikere og sangere rundt omkring i kirkens gallerier og lot dem svare og imitere hverandre i løpet av konsertene – og skapte med dette enkle grepet en trend som på lenger sikt kom til å endre hele musikkhistorien: Siden hans dager og helt frem til avantgardens siste skrik ved sommerens festival i Donaueschingen har den europeiske musikken vært en rom-kunst, tenkt og komponert i forhold til bestemte romtyper, en struktur av klanger fordelt i konkrete rom.

Det var eksempler fra den aller tidligste fasen av denne romkunsten som sto i fokus ved søndagens konsert i Korskirken. Under ledelse av Karl O. Midtbø fremførte Collegium Musicums messingblåsere en serie åtte-stemmige verker skrevet omkring 1600 av italieneren Giovanni Gabrieli, en av Willaerts etterfølgere i Venedig. Det er musikk som klinger blekt og monotont i en vanlig konsertsal og som derfor sjeldent høres i våre dager. Men når den, som her i Korskirken, oppføres i et rom av den riktige typen, et rom med rikelig takhøyde, og med musikerne plassert på den riktige måten, i grupper på solid avstand av hverandre – så viser det seg plutselig at dette jo egentlig er ganske festlig, glansfull musikk, full av morsomme påhitt og underfundige ekko effekter.

Man hadde gjerne hørt Collegium Musicums kor i verker av samme karakter, fra samme periode. Nå ble det i stedet til en avdeling religiøse folketoner i forskjellige nyere arrangementer – velmenende, men aldeles uinteressante verker, kjemisk renset for musikalsk substans. Og når den musikalske substansen mangler, da hjelper det fint lite at koret, under Rolf Sæviks ledelse, synger klart, velartikulert, med smukk, egal klang og god linjeføring. Å velge repertoar er også en del at kunsten.

Stemmens korn

Bergens Tidende Morgen, 25.10.1993

Hilde Torgersen, sang,

Cikada Duo:

Kenneth Karlsson, klaver,

Bjørn Rabben, slagverk

Autunnale: Festival for Samtidsmusikk

Gunnar Sævigs Sal

Modernismen holder på å bli gammel. Det viser seg f.eks. på den litt bakvendte måten at fler og fler av samtidens komponister søker tilbake i musikkhistorien for å gjenfinne de utviklingsmuligheter som ble fortrengt da den sentraleuropeiske modernismen i sin tid opprettet sitt verdensherredømme. Første avdeling av lørdagens imponerende Autunnale konsert med Cikada Duo og Hilde Torgersen handlet om dette, om bevegelsen tilbake til fremtiden.

Det startet med svenske Anders Nilssons «Elegische Fragmente» for klaver, stemme og elektronikk (1992). Tekstgrunnlaget er Rilkes Duino-elegier, og også musikalsk sett befinner vi oss ved århundrets begynnelse, i det landskapet som Schönberg gjennomkrysset i den ekspresjonistiske perioden. Det finns både «Sprechstimme» og melodisk sammenhengende klaversats i Nilssons verk. Norske Asbjørn Schaathun forsøker derimot ikke å mime de historisk uttrykkene han finner på veien tilbake, han forbruker dem i stedet: i «Triplis» skrevet for stemme, klaver og slagverk (1993) oppløser han brutalt Schuberts romantiske sang syklus «Die schöne Müllerin» i musikalske atomer – og fremlegger så restene som ordsalat og tonefragmenter.

Vel er modernismen gammel, men den har ennå saft og kraft: Det demonstrerte Hilde Torgersen etter pausen med italieneren Giacinto Scelsis over tretti år gamle «Hô» for solostemme (1960) – i en fremførelse som ble kveldens absolutte høydepunkt. Roland Barthes talte i sin tid om stemmens «korn», dens ru materialitet, og beklaget at denne særlige kvaliteten er så lite dyrket av komponister og sangere. Han ville ha likt dette verket der Scelsi nettopp utforsker stemmens materielle aspekter og fremkaller en uendelighet av farger og dynamiske nyanser i et enkelt melodisk materiale. Men spesielt ville Barthes ha likt den helt utrolig virtuose Hilde Torgersen som i «Hô» – og hele kvelden igjennom – beveget seg hinsides alle tradisjonelle stemmeidealer med imponerende sikkerhet og overbevisende musikalitet.

Kvelden sluttet med Arne Nordheims Link fra 1966, oppført i en ny versjon for synth, slagverk og elektronikk – et noe konturløst verk som vel ikke helt klarte reisen tilbake til fremtiden.

Fra privatlivet

Bergens Tidende Morgen, 25.10.1993

Jan Wiese, obo

Jørgen Knudsen, Bo Krister Wallström og Hansakvartetten

Autunnale: Festival for Samtidsmusikk

Cinemateket, USF

Det sto performance på programmet da Autunnalen nådde Cinemateket siste torsdag. Først et innslag med oboisten Jan Wiese. Det var i realiteten ferdig etter to-tre minutter. Men dessverre oppdaget Jan Wiese ikke det: Han fortsatte med å mase rundt på gulvet de neste to-tre timer – slik føltes det i det minste. Han tente sin lighter, han skilte sin obo, han pustet og han stønnet, han satte et engelskhorn sammen, han pustet og stønnet, han satte oboen sammen igjen, han pustet og stønnet, osv., osv. – en uendelig lang, selvhøytidelig og dypt kjedsommelig oppvisning av de mest forslitte grep og effekter fra det internasjonale performance repertoaret, det hele ispedd noen stumper fargeløs, småmodernistisk improvisasjonsmusikk. Innslaget sluttet med at han spilte to instrumenter samtidig. Déja vu, déja entendu: Roland Kirk gjorde det med større talent i 1962. Og den gangen hadde det ennå en viss musikalsk mening.

Så var det noe mer smekk for skillingen da Jørgen Knudsen og Bo Krister Wallström inntok scenen med deres performance «Alias Målt Perfekt Stopp»: Først en alenlang ironisk takketale til Gud og hvermann; så et dansenummer til tango, salsa, high life o.l.; så musikk for strykekvartett og obligat slangetemmerske; og til slutt en direkte TV-overføring av fyrverkeri fra plassen foran Verftet. Usammenhengende, udisiplinert, fjollet – jovisst, men i det minste gjennomført med energi og humør. Og med tongue in cheek. En liten uforpliktende musikalsk spøk – som sikkert vil kunne gjøre lykke ved julefesten i Ny Musikk, Avd. Bergen, men som er alt for privat til å kunne interessere andre enn nettopp de aller nærmeste venner og bekjente. Selv slangen kjedet seg.

Musikalsk machismo

Bergens Tidende Morgen, 21.10.1993

Albert Gimenez Attenelle, klaver

Autunnale: Festival for samtidsmusikk

Gunnar Sævigs sal

Det var den spanske pianisten Albert Gimenez Attenelle som åpnet Festivalen for Samtidsmusikk på tirsdag. Hans hjemlands musikk var sterkt representert på programmet: Det var verker både av Albéniz og de Falla og av mindre kjente komponister som Montsalvatge og Mompou. Dessuten hørte vi en større suite av brasilianeren Villa-Lobos samt «Piano Solo in The Evening» av vår egen norsk-italienske Bibalo.

Mye sydlandsk musikk altså, og – med få unntak – musikk som er skrevet i begynnelsen av århundret. Og musikk som har annet og mer enn geografi og tid til felles: De fleste av kveldens komponister har deres musikalske forankring i den franske impresjonismen, samtidig med at mange forskjellige inspirasjoner brytes mot hverandre i deres verker. Det er referanser til folkemusikk og tidlig populærmusikk, man hører ekkoer av flamenco-gitarer og kastanjetter, bruddstykker av tangoer, av ragtime og jazz. Fra Albeniz til Montsalvatge er det snakk om splittet musikk – musikk som på den ene siden dyrker det enkle, det melodiøse, det oppriktige, og som hele tiden balanserer på kanten av det sentimentale, og musikk som på den annen side streber etter de helt grandiose effektene, musikk som dyrker det rytmiske, det eksplosive, det brautende virtuose. Kort sagt: macho-musikk.

Attennelle er så visst ingen macho-pianist, han er først og fremt en fremragende tekniker. Men teknikerens tørre, lett distante saklighet viste seg nettopp å fungere helt glimrende i forhold til verker av denne typen. Attenelle taklet de utadvendte og ekstremt krevende partiene med virtuos eleganse uten på noe tidspunkt å bli demonstrativ. Og han hadde i tillegg et veldig skarpt blikk for musikkens stadige undertoner av melankoli og vemod som han fremstilte uten å forfalle til klissen sentimentalitet. Alt i alt: Et sympatisk musikalsk bekjentskap. Og en fin start på Autunnalen – selvom det ikke var mye samtidsmusikk på kveldens program.

Sivilisert konversasjon

Bergens Tidende Morgen, 14.10.1993

Marit Osnes Aambø, mezzosopran

Graham Johnson, klaver

Troldsalen

Søndagsmatiné i Troldsalen: enda en konsert i serien om "Grieg i verden". Og enda et liedprogram. Denne gang med mezzosopranen Marit Osnes Aambø som solist.

Dagens tema var «England». Og sant nok ble forbindelsen vestover antydet med en liten bukett Delius-sanger til tekster av Bjørnson og Ibsen, men i andre avdeling handlet det faktisk utelukkende om den tyske tradisjonen: først fem Schubert-lieder til tekster av Goethe og til slutt et utvalg av Griegs egne, tyske sanger.

Likevel var det uten tvil Englands dag på Troldhaugen – for ved flygelet satt en av tidens førende akkompagnatører, engelskmannen Graham Johnson som har overtatt lied-stafetten etter Gerald Moores død.

Det er vanskelig å si presist hva det er som skiller Johnson fra så mange andre av tidens topprofesjonelle akkompagnatører. Selvsagt støtter han sangeren, selvsagt er han tilbakeholdende, aldri «too loud». Men samtidig har han så dette helt spesielle som gjør at selv de mest kjente, de mest forslitte klaverstemmene klinger på en måte man aldri har hørt før. Han spiller diskret, nesten selvutslettende – likevel sitter man helt ute på kanten av stolen for å få alt med.

Kanskje er hemmeligheten simpelthen at han spiller disse stemmene slik de opprinnelig var tenkt: som selvstendige, kammermusikalske kommentarer til det vokale utsagnet. Slik fungerte det i det minste ofte i samspillet med Marit Osnes Aambø ved søndagens konsert. Som lied-sangerinne er hun avdempet, konverserende, med et tilbakeholdt foredrag tilpasset det lille formatet. I første del av programmet hadde hennes stemme ganske visst tendenser til å gli ut av fokus nettopp i de mest dempede partiene, men hun sang seg opp i løpet av konserten, og både i Schubert-liederne og de avsluttende Grieg-sanger var det mange fine øyeblikk der samspillet mellom hennes stemme og Johnsons akkompagnement fungerte ideelt: som sivilisert konversasjon mellom to likeverdige parter.

Grieg på tysk

Bergens Tidende Morgen, 06.10.1993

Sibylla Rubens, sopran

Elisabeth Föll, klaver

Troldsalen

Det var synd og skam at ikke mange flere hadde funnet veien til Troldhaugen søndag ettermiddag. For det var faktisk et glimrende og ganske tankevekkende program som den tyske sopranen Sibylla Rubens og hennes pianist Elisabeth Föll hadde satt sammen.

Det startet med et utvalg av Robert Schumanns lieder; deretter fulgte Griegs Seks Tyske Sanger, op. 48, til tekster av bl.a. Goethe og Heine; og til slutt et blikk fremover mot senromantikken med et utvalg av Gustav Mahlers sanger fra ungdomstiden og fra Des Knaben Wunderhorn. Altså: enda et program med Grieg i sentrum, men denne gangen et program der han først og fremst ble betraktet som sentraleuropeer.

Rubens og Föll gjorde bevisst og reflektert rede for de kontinentale aspektene av hans tyske sanger, og de betonet de melodiske, harmoniske og tekstlige forbindelsene til Schumanns og Mahlers lieder. Og, nok så viktig, de gjorde det med overbevisende musikalitet: Föll i bakgrunnen, diskret, sikker; Rubens i forgrunnen med naturlig autoritet og et levende, utvungent foredrag, en ekte liedsangerinne på vei frem. Hun er ennå ganske ung, men stemmen har allerede nå den tilstrekkelige fylden i alle registre, og dersom det kreves, slår hun til med voldsom kraft i toppen.

Rubens var underfundig, skjelmsk i Mahlers enkle, naive ungdomssanger, og sjarmerende likefrem i Griegs og Schumanns kjærlighetssanger, men hun har bestemt også sans for det mer komplekse og dramatiske. Det demonstrerte hun flere ganger underveis og kanskje aller mest bevegende i ekstranummeret, en mørk og smertefull utgave av Griegs Våren. Hun sang den på norsk, men både teksten og musikken hadde, som resten av søndagens program, et umiskjennelig – og i situasjonen ganske overbevisende – tysk tonefall.