Opera på bergensk

Bergens Tidende, 14.10.2004

W. A. Mozart og E. Schikaneder: Tryllefløyten

Njål Sparbo (Sarastro), Håkon Matti Skrede (Tamino), Hilde Hasselberg (Pamina), Hilde Veslemøy Hagen (Nattens Dronning), Thorbjørn Gulbrandsøy (Papageno), Åshild Tutturen Jakobsen (Papagena).

Regi: Magne Skrede, Cornelia Simon, Karl Boman Larsen

Dirigent: Bjarte Engeset

Rudolf Steinerskolen i Bergen

Fana Unge Musikkteater

Collegium Musicum

Grieghallen

Tryllefløyten som musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien.

Steinerskolen i Bergen fyller 75 år og feirer seg selv med en festlig oppsetning av Mozarts Tryllefløyten. Og demonstrerer at her er det et miljø som må telles med neste gang man diskuterer opera i Bergen. For det er helt imponerende hva Steinerfolkene får til i Grieghallen i samarbeid med Fana Unge Musikkteater, Collegium Musicum og mange andre gode krefter.

Mozart og Schikaneder har konstruert denne operaen med henblikk på universal appeal – som man sier i Hollywood: Her er det noe for enhver smak, noe for alle deler av publikum, for ung som for gammel. Eventyr og komikk og action og special effects. Pluss store metafysiske konflikter og drøssevis med dype tanker. I Steinerskolens versjon har man valgt å tone ned de filosofiske aspektene omkring Sarastro og hans følge av egyptiske prester. Hovedvekten ligger på det eventyrlige og fantastiske, på en rekke forunderlige begivenheter som utspiller seg i en enkel, effektiv scenografi. Med spektakulære masseopptrinn og sjarmerende barn. Resultatet er blitt en flott, musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien. Og en opera der de fleste medvirkende både snakker og synger kav bergensk.

Forestillingens store scoop er Thorbjørn Gulbrandsøy i rollen som Papageno. Her har vi et uomtvistelig komisk talent. Han behersker scenen totalt hver eneste gang han dukker opp. I tillegg synger han glimrende og karakteriserer figuren sin med ubesværet, føyelig stemme. Den andre hjørnestein er Njål Sparbo som synger Sarastro med dybde og fylde og styrer begivenhetene i andre akt med den rette autoritet og verdighet.

Mozart og Schikaneder har i utgangspunktet gitt Tamino og Pamina betydelig mindre å gå på, både dramatisk og musikalsk. Derfor står de vanligvis noe blekere i sammenhengen. Så også i denne forestillingen. Men Håkan Matti Skrede i rollen som den elskovssyke Tamino har noen fine, nesten romantiske innsatser underveis. Og Hilde Hasselberg utvikler seg sterkt gjennom kvelden. I andre akt er stemmen hennes varmet opp, og hun synger en ung sødmefylt Pamina med god kraft i det høye registeret.

Bjarte Engeset dirigerer Collegium Musicum og legger solid, musikalsk bunn under alle de eventyrlige begivenhetene på scenen.

Musikk og kropp

Bergens Tidende Morgen, 19.03.1997

Verk av Roman, Mozart og Haydn

Henning Kraggerud, fiolin

Kjell Seim, dirigent

Collegium Musicum

Korskirken

Musikalsk ballett med Henning Kraggerud, Kjell Seim og Collegium Musicum

Han er skremmende bra, Henning Kraggerud. Et eruptivt musikalsk talent, helt uten sidestykke blant norske fiolinister. Bare 24 år gammel, en ung musiker i voldsom, rivende utvikling, men allerede nå en fiolinist som uanstrengt kan måle seg med de største, internasjonale navn. La oss glede oss over at det ennå er mulig å oppleve ham i ydmyke, lokale omgivelser. Det er kun et spørsmål om tid, før utlandet får ørene opp for ham.

Søndag spilte han Mozarts femte fiolinkonsert med Collegicum Musicum i Korskirken. Det er banalt å si at denne velkjente, nesten forterskede musikken blir som ny, når Kraggerud spiller den, at det er som om han skaper den på stedet. Men det er faktisk slik man opplever det. Han spiller Mozarts solostemme på samme måte som en jazzmusiker tolker en gammel standardmelodi: bruker den som råmateriale, bearbeider den, former den, spiller rundt om den, mot den. Han setter strøm på den hurtige førstesats, han får den langsomme adagioen til å svulme og dirre, han forvandler tredjesatsen til et demonisk, sammensatt verk av storlåtne, Don Juan'ske dimensjoner. I hver takt viser det seg nye perspektiv, nye sammenhenger, foruroligende avgrunner. Og likevel virker allting fortrolig, naturlig. Han får oss til å høre noe som ligger innerst inne i musikken, noe som har vært der hele tiden.

Kraggeruds spillestil er grunnleggende kroppslig – det er derfor hans tolkninger virker så overbevisende, så innlysende riktige, så liketil: når han former en frase, løser han ikke bare et fiolinteknisk problem, han skaper en kroppslig sammenheng mellom bueføring, åndedrag og satsens underliggende rytme, slik at fraseringen bliver en organisk bevegelse, en logisk inngripen i et forløp, en dans. Og i dirigenten Kjell Seim har han en perfekt dansepartner. For som Kraggerud har også Seim en evne til å velge det rette tempoet, til å få musikken til å ånde og gynge. Det var perioder under søndagens konsert der dirigent og solist var så samstemte at de beveget seg som i en ballett, mot hverandre og med hverandre.

Ordet «ballon» brukes i balletspråket om dansens letthet, om den udefinerbare, men helt nødvendige oppdriften. Hvis man skal sammenfatte Seims tolkninger søndag kveld må «ballon» visst være det rette ordet. For uansett om det var tale om Johan Romans statelige barokkminiatyrer, Mozarts fiolinkonsert, eller Haydns komplekse London-symfoni, så fikk han og Collegium Musicum musikken til å løfte seg og sveve.

Musikkens rom

Bergens Tidende Morgen, 27.10.1993

Kristen Øgaard, orgel

Collegium Musicums Kor og Messingensemble

Korskirken

Hollenderen Adrian Willaert som i 1527 ble tilsatt som kapellmester ved Markuskirken i Venedig vakte oppsikt i hele Europa: Han plasserte små grupper av musikere og sangere rundt omkring i kirkens gallerier og lot dem svare og imitere hverandre i løpet av konsertene – og skapte med dette enkle grepet en trend som på lenger sikt kom til å endre hele musikkhistorien: Siden hans dager og helt frem til avantgardens siste skrik ved sommerens festival i Donaueschingen har den europeiske musikken vært en rom-kunst, tenkt og komponert i forhold til bestemte romtyper, en struktur av klanger fordelt i konkrete rom.

Det var eksempler fra den aller tidligste fasen av denne romkunsten som sto i fokus ved søndagens konsert i Korskirken. Under ledelse av Karl O. Midtbø fremførte Collegium Musicums messingblåsere en serie åtte-stemmige verker skrevet omkring 1600 av italieneren Giovanni Gabrieli, en av Willaerts etterfølgere i Venedig. Det er musikk som klinger blekt og monotont i en vanlig konsertsal og som derfor sjeldent høres i våre dager. Men når den, som her i Korskirken, oppføres i et rom av den riktige typen, et rom med rikelig takhøyde, og med musikerne plassert på den riktige måten, i grupper på solid avstand av hverandre – så viser det seg plutselig at dette jo egentlig er ganske festlig, glansfull musikk, full av morsomme påhitt og underfundige ekko effekter.

Man hadde gjerne hørt Collegium Musicums kor i verker av samme karakter, fra samme periode. Nå ble det i stedet til en avdeling religiøse folketoner i forskjellige nyere arrangementer – velmenende, men aldeles uinteressante verker, kjemisk renset for musikalsk substans. Og når den musikalske substansen mangler, da hjelper det fint lite at koret, under Rolf Sæviks ledelse, synger klart, velartikulert, med smukk, egal klang og god linjeføring. Å velge repertoar er også en del at kunsten.