Klanglig styrke og presisjon

Bergens Tidende, 24.04.2017

Verk av Nordheim, Tveitt, Debussy og Ravel

Ragnhild Hemsing, hardingfele

Edward Gardner og Kjell Seim, dirigenter

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Grieghallen

BFUng presenterer norsk og fransk musikk

De kommer vidt omkring i repertoaret, de unge musikerne i Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – eller BFUng som de kalles. For et par uker siden spilte de torsdagskonsert med spansk musikk og en Beethoven-symfoni på programmet. Og fredag i siste uke var de igjen på plass i Grieghallen, nå med nyere norsk musikk pluss verk av franske impresjonister.

Ungdomsorkesterets sjefdirigent, Kjell Seim, ledet den norske avdelingen – som åpnet med Arne Nordheims «Floating». Nordheim skrev verket i 1970, i en periode da han var begynt å utnytte elektromusikalske komposisjonsteknikker i arbeidet med store orkesterverk og levende musikere. I «Floating» er det tidsforskyving som er det bærende prinsippet. Det musikalske materialet består av noen små, veldig enkle melodiske motiver som med vekslende forsinkelser settes i spill inn igjennom de ulike instrumentgruppene – slik at det hele tiden oppstår nye konstellasjoner, en flytende «fortetting og fortynning av klanger» som Nordheim selv uttrykte det i sin tid.

«Floating» er et utrolig komplekst verk – som ungdomsorkesteret klarte med imponerende klanglig styrke og presisjon. Her fikk vi virkelig oppleve Nordheims store, massive klangmasser i flytende bevegelse og kunne samtidig høre hvordan disse massene og bevegelsene ble skapt i kraft av et underliggende filigranarbeid i orkestergruppene – som for eksempel når alle strykerne i lange perioder spilte hver sin individuelle stemme uten at satsen ble ustødig. 

Etter Nordheim og 1970 gikk det bakover mot et annerledes musikalsk uttrykk, nemlig «Tri fjordar» fra 1965, Geirr Tveitts andre konsert for hardingfele og orkester. Solostemmen som Tveitt skrev til – og i samarbeid med – den legendariske Sigbjørn Bernhoft Osa fra Voss, ble på fredag spilt av Ragnhild Hemsing – skarpt og virtuost, med en nesten improviserende frihet som skapte friske spenninger og kontraster mellom det folkloristiske stoffet og Tveitts modernistiske orkestersats.

Etter pausen overtok Edward Gardner dirigentstokken. Dagen før hadde vi hørt ham og BFO på torsdagskonserten der de blant annet ga en helt fantastisk tolkning av Béla Bartóks «Dansesuite». Nå gjaldt det BFUng og fransk musikk. Først «La Mer», Claude Debussys impresjonistiske havfantasi, som fikk en fin framføring med vakre klangfarger i første sats og musikalsk visualisering av bølger og stormer i de to siste. 

Og da var det tid for kveldens siste verk, Maurice Ravels populære Boléro – et kvarter med skarptrommens stødige rytme i bunnen mens alle orkestergruppene fikk vist seg fram. 

Et ungdomsorkester – jo visst. Men når konserten er i gang, tenker du ikke på det. Du glemmer fort at dette er musikere som fremdeles er under utdanning. I løpet av den tiden som er gått siden etableringen i 2015, har BFUng oppnådd et musikalsk nivå som gjør det til en fornøyelse å høre dem på konsert.   

Smittende entusiasme

Bergens Tidende, 20.03.2006

Ung Symfoni

Miriam Bergset, fiolin

Alexander Rybak, fiolin

Dirigent: Kjell Seim

Grieghallen

Imponerende konsert med Kjell Seim med Ung Symfoni

De yngste er 14, de eldste 25. De spiller symfonisk musikk. De er amatører, men spiller som om de var profesjonelle. Og spiller i tillegg med begeistring og glød. Det er rett og slett imponerende hva de får til – konstaterte vi i går i Grieghallen da Ung Symfoni presenterte noe av det programmet de skal spille på konserter i Skt. Petersburg i april. Dirigenten Kjell Seim har selvsagt en del av æren for det gode resultatet. Hans direksjon er tydelig og klar; han finner hver gang frem til de helt sentrale punktene i musikken som får det hele til å løfte seg; og han har fører de unge musikerne gjennom ild og vann med smittende, brennende entusiasme. 

Når norske musikere drar på turne i utlandet, forventes det at de spiller norsk musikk. I dette tilfellet sto det ikke Grieg på programmet, men både Johan Halvorsen og Johan Svendsen var med. Det startet med en frisk fremførelse av Halvorsens andre norske rapsodi. Senere fikk Svendsens uoppslitelige fiolinromanse en fin, autoritativ tolkning av Miriam Bergset. Kveldens konsertmester, fiolinisten Alexander Rybak, hadde en mer utakknemmelig oppgave som solist i et naivistisk stykke av Daniel Klovning, men kom sterkt igjen i Rimskij-Korsakovs Scheherazade sammen med mange andre gode solister.

Om det er lurt å spille russisk musikk på turne i Russland, kan kanskje diskuteres. Men som det tyngste verket på kveldens program var Scheherazade uansett det verket som ga det mest samlede bilde av orkestret. Vi merket oss fin strykerklang og gode treblåsere på plussiden. Og på minussiden en viss skarphet blant messingblåserne. Og konsentrasjonssvikt og generell tretthet mot slutten. Nesten som på en vanlig torsdagskonsert i Grieghallen.

Dramatisk messe

Bergens Tidende, 10.11.2004

Mozarts Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran 

Turid Moberg Kirkbride, alt

Harald Bjørkøy, tenor

Ketil Hugaas, bass

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Dirigent: Kjell Seim

Johanneskirken

Stor kveld med Collegiûm Mûsicûm og Mozarts Requiem

Det er Allehelgenskveld. Johanneskirken er stappfull. Vi sitter og forbereder oss på første sats av Mozarts Requiem. Alle er på plass, solistene, koret, orkestret. Så løfter Kjell Seim taktstokken og setter orkestret i gang. Adagio, står det nøytralt i partituret. Adagio, ja visst. Men hvilken adagio! Fra første takt er tempoet intenst, elektrisk. Alt er høyspent. Alt er satt på spissen. Seim driver musikerne og koret fremover. Ubønnhørlig, uavvendelig. Det er de store musikalske og følelsesmessige ekstremene som rår. Og allerede før første sats er forbi, forstår vi at dette kommer til å bli en stor kveld med en innforstått tolkning av Mozarts verk. En av de tolkningene man kommer til å huske.

Men så hadde Seim da også et fint materiale å arbeide med. Et lite, veltrimmet orkester. Og fire gode solister: På damesiden Hilde Haraldsen Sveen i tett samklang med Turid Moberg Kirkbride. På herresiden Harald Bjørkøy og Ketil Hugaas. Ganske visst startet «Tuba mirum», den første kvartetten, temmelig usikkert, men heretter gikk det bare oppover med mange imponerende, velklingende, innsatser, for eksempel i «Domine Jesu» og i «Benedictus».

Og så var det Collegiûm Mûsicûms kor, da. Et kor som er i rivende utvikling for tiden. Man begynner å kunne merke resultatene av Håkon Matti Skredes korinstruksjon. Kvelden igjennom var det presis frasering, tydelig tekstuttale, egal klang og nydelig artikulasjon av de store, dynamiske kontrastene i verket. Herresiden som tidligere var underbemannet, er blitt betydelig styrket i det siste, og står seg godt i sammenhengen. Skjønnhetspletter var det selvsagt – som for eksempel damenes sprukne sotto voce-innsatser i Confutatis-satsen. Men helhetsinntrykket var at her har vi et kor som etter hvert er blitt i stand til å klare de største oppgavene.

Om tre uker oppfører Collegiûm Mûsicûm Händels Messias i Korskirken. Så da er det vel bare å skaffe seg billetter og glede seg.

Løfterik debutkonsert

Bergens Tidende Morgen, 18.03.1998

Verk av Suppé, Britten og Tsjajkovskij

Kjell Seim, dirigent

Ung Symfoni

Grieghallen

Det positive inntrykket fra konsertens første minutter holdt seg kvelden igjennom.

Blåserne var det første man merket seg på debutkonserten med Ung Symfoni i Grieghallen søndag kveld: en flott, fulltonende messingfanfare ved åpningen av Franz von Suppés Ouverture til Lett Kavaleri, og deretter messingblåsere og treblåsere i nydelig samspill. Og etter hvert som musikken utviklet seg ble det flere, ja mange flere, positive opplevelser: ensemblespill preget av soliditet og presisjon, stø kurs gjennom Suppés mange brå temposkift, sikker redegjørelse for de mange dynamiske kontrastene, letthet i de dansante delene, tyngde og dramatikk når det var nødvendig.

Det første inntrykket er alltid viktig. Kanskje spesielt viktig på en debutkonsert. Og da er det gledelig å kunne fortelle at det positive inntrykket fra konsertens første minutter holdt seg kvelden igjennom, fra Suppés ouverture over Benjamin Brittens Young Person's Guide to the Orchestra til Tsjajkovskijs fjerde symfoni.

Med et så nytt og så ungt orkester ville det være merkelig om ikke det var noe som kunne ha vært bedre. Fremføringen av Brittens Guide var et eksempel i så måte. Britten har skrevet et velklingende stykke musikalsk pedagogikk, men nettopp det pedagogiske opplegget med instrumentgruppene som eksponeres enkeltvis demonstrerte på søndagens konsert at Ung Symfoni gjerne kunne hatt noe mer tyngde i strykergruppene. Spesielt tydelig ble det under den avsluttende fremføring av Tsjajkovskijs fjerde hvor strykerne av og til hadde vanskeligheter med å få den rette balansen i forhold til blåserne.

Det er alltid en fornøyelse å være på konsert når Kjell Seim står på dirigentpodiet. Uansett om det er amatører eller profesjonelle han dirigerer, går han til oppgaven med musikalitet og energi. Som f.eks. søndag kveld hvor han fikk de unge musikere til å spille seg helt ut, ut gjennom alle begrensninger slik at musikken ble det sentrale og verkene kom til å leve. Og slik at resultatet ble en vellykket og løfterik debutkonsert for Ung Symfoni.

Musikk og kropp

Bergens Tidende Morgen, 19.03.1997

Verk av Roman, Mozart og Haydn

Henning Kraggerud, fiolin

Kjell Seim, dirigent

Collegium Musicum

Korskirken

Musikalsk ballett med Henning Kraggerud, Kjell Seim og Collegium Musicum

Han er skremmende bra, Henning Kraggerud. Et eruptivt musikalsk talent, helt uten sidestykke blant norske fiolinister. Bare 24 år gammel, en ung musiker i voldsom, rivende utvikling, men allerede nå en fiolinist som uanstrengt kan måle seg med de største, internasjonale navn. La oss glede oss over at det ennå er mulig å oppleve ham i ydmyke, lokale omgivelser. Det er kun et spørsmål om tid, før utlandet får ørene opp for ham.

Søndag spilte han Mozarts femte fiolinkonsert med Collegicum Musicum i Korskirken. Det er banalt å si at denne velkjente, nesten forterskede musikken blir som ny, når Kraggerud spiller den, at det er som om han skaper den på stedet. Men det er faktisk slik man opplever det. Han spiller Mozarts solostemme på samme måte som en jazzmusiker tolker en gammel standardmelodi: bruker den som råmateriale, bearbeider den, former den, spiller rundt om den, mot den. Han setter strøm på den hurtige førstesats, han får den langsomme adagioen til å svulme og dirre, han forvandler tredjesatsen til et demonisk, sammensatt verk av storlåtne, Don Juan'ske dimensjoner. I hver takt viser det seg nye perspektiv, nye sammenhenger, foruroligende avgrunner. Og likevel virker allting fortrolig, naturlig. Han får oss til å høre noe som ligger innerst inne i musikken, noe som har vært der hele tiden.

Kraggeruds spillestil er grunnleggende kroppslig – det er derfor hans tolkninger virker så overbevisende, så innlysende riktige, så liketil: når han former en frase, løser han ikke bare et fiolinteknisk problem, han skaper en kroppslig sammenheng mellom bueføring, åndedrag og satsens underliggende rytme, slik at fraseringen bliver en organisk bevegelse, en logisk inngripen i et forløp, en dans. Og i dirigenten Kjell Seim har han en perfekt dansepartner. For som Kraggerud har også Seim en evne til å velge det rette tempoet, til å få musikken til å ånde og gynge. Det var perioder under søndagens konsert der dirigent og solist var så samstemte at de beveget seg som i en ballett, mot hverandre og med hverandre.

Ordet «ballon» brukes i balletspråket om dansens letthet, om den udefinerbare, men helt nødvendige oppdriften. Hvis man skal sammenfatte Seims tolkninger søndag kveld må «ballon» visst være det rette ordet. For uansett om det var tale om Johan Romans statelige barokkminiatyrer, Mozarts fiolinkonsert, eller Haydns komplekse London-symfoni, så fikk han og Collegium Musicum musikken til å løfte seg og sveve.

I første divisjon

Bergens Tidende Morgen, 25.02.1994

BIT 20

Dirigent: Kjell Seim

Verk av Schönberg og Ligeti

Håkonshallen

Vi har visst det lenge, og på onsdag i Håkonshallen fikk vi det demonstrert igjen: I Bergens musikkliv spiller BIT 20 i en divisjon helt for seg selv. Første divisjon.

Siste år fikk de Komponistforeningens pris som "årets utøver". På onsdag feiret musikerne seg selv med en liten konsert der de, dirigert av Kjell Seim, trakk en interessant linje gjennom deres musikalske interessefelt, en linje fra modernismens stamfar Arnold Schönberg til samtidsmusikkens grand old man György Ligeti.

Først var det Schönberg, ikke de store, strenge verkene fra 20-tallet, men tre små instrumenteringer av eldre komponisters verk, penneprøver skrevet samtidig med at han gjennomførte sitt musikalske krafttak med 12-tonesystemet: Busonis Berceuse, Strauss' Keiservals, Glade Jul osv. – velkjente stykker utsatt for liten strykerbesetning, et par treblåsere, klaver og harmonium. De klinger normalt temmelig eiendommelig, nesten surt, og satsen virker ofte både tynn og sprikende. Men i BIT-musikernes og Kjell Seims gjennomskinnelige tolkning hørte man plutselig hvorfor: verkene er instrumentert slik at alle musikalske detaljer har fått tilnærmet samme vekt. Schönberg som i sine egne verk demokratiserte hele det musikalske materialet har gjort det samme i disse tolkningene av de eldre verkene: Han skrev musikalske røntgenbilder, der alt ligger i samme plan, der ingen stemmer har forrang.

Etter pausen var vi i den andre enden av feltet, både tidsmessig og musikalsk. For i Ligetis Kammerkonsert for 13 instrumenter, skrevet omkring 1970, handler det ikke om å sette stemmene fri, men om å binde dem, om å smelte alle detaljer sammen til store bæredyktige former. Det er kjempevanskelig musikk å spille, musikk uten noen form for melodisk eller harmonisk støttekorsett. Men likevel ikke avvisende musikk. BIT folkene spilte den slik den er tenkt: som et helt, samlet utsagn båret av tretten individualiteter. Uanfektet, overbevisende. Min sjel hva vil du mer?