Monumentalt

Bergens Tidende, 02.11.2009

J. S. Bach: Messe i h-moll

Dirigent: Martin André

Kordirigent: Håkon Matti Skrede

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Korskirken

Storslått fremføring av Bachs h-mollmesse

Bach skrev h-mollmessen ferdig det siste året før han døde, men det gikk nesten hundre år før den ble oppført i sin helhet. Så er dette da heller ikke en messe i vanlig forstand, men en slags oppsummering av hele hans kirkemusikalske verk, en storslått montasje og bearbeidning av en lang rekke komposisjoner skrevet over en periode på førti år. Resultatet er en messe som sprenger alle vante rammer. Med en spilletid på to timer kan den ikke passes inn i en vanlig gudstjeneste, heller ikke i andre tradisjonelle, liturgiske sammenhenger. Den må høres i en konsertfremførelse – slik Collegiûm Mûsicûms kor og orkester fremførte den i Korskirken i går under ledelse av den engelske dirigenten Martin André.

Det er tiende gang Martin André dirigerer Collegiûm Mûsicûm. Vi husker fra tidligere besøk hvordan han i verker fra barokken og den tidlige klassikken velger elastiske tempi og av og til kommer opp med nesten kammermusikalske løsninger.  Derfor var det kanskje litt overraskende at han i h-mollmessen satset på et så pass tradisjonelt foredrag med stor gestikk og romslige tempi, med maksimal bredde i tuttisatsene og med voldsom markering av de mange brå, dynamiske overgangene. Det ga tolkningen alvor og monumentalitet. Og det ga Collegiûm Mûsicûms kor ro og tyngde. Men det var også en del steder der man kunne ønske mer nerve og intensitet – som for eksempel i Cruxifixus-satsen som ble nesten for slepende langsom.

Collegiûm Mûsicûms kor er under Håkon Matti Skredes ledelse blitt en viktig faktor i byens musikkliv. De løste denne krevende oppgaven med bravur. Derimot sliter det sammensatte orkestret fremdeles med en del problemer. Her var for eksempel mange fine detaljer underveis, blant annet delikate innsatser fra fløyter og oboer og smellende, funklende trompeter, men det var også litt for mange ustø passasjer og surt spill i strykerne. Pluss at continuo-ensemblet ikke alltid var helt enige med André om hans tempovalg.

H-mollmessen er et verk der koret spiller hovedrollen, mens de fire solistene bare kommer frem i korte glimt. Solistkvartettens ubestridte midtpunkt denne kvelden var mezzosopranen Lise Davidsen som sang sine partier med imponerende sikker, bærekraftig stemme og med så mye punch at hun av og til skygget for Hilde Veslemøy Hagens kjølige, slanke sopran. På herresiden merket vi oss Mathias Gillebo solide tenor og bassen Simon Kirkbride som ikke virket helt bekvem i den dype, første arien men som til gjengjeld kom sterkt igjen i Spiritus Sanctus.

Musikalske overraskelser

Bergens Tidende, 03.12.2007

J. S. Bach: Juleoratoriet, del 1,2,3 og 6

Solister: Isa Katharina Gericke (sopran), Tim Mead (alt), Charles Daniels (tenor), Dawid Kimberg (bass)

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Nicholas Kraemer

Korskirken

Collegium Musicums åpner julemåneden

Det er første søndag i advent. Og tradisjonen tro fremfører Collegium Musicum Bachs juleoratorium i Korskirken. Tradisjoner er gode å ha. Men det hjelper når man også kan by på musikalske overraskelser underveis. Som i år da kollegiet hadde hentet den engelske tidligmusikkeksperten Nicholas Kraemer til byen som dirigent sammen med en håndfull interessante solister.

Kraemer markerte fra første takt i «Jauchzet, frohlocket» at han satset på en lett, dansant tolkning med skarpe, rytmiske aksentueringer. Og han hadde tydeligvis orkestret med seg. Det var gjennomgående flott orkesterklang med strålende barokktrompeter i toppen, og det var i tillegg flotte soloinnsatser fra fløytene og oboene. Koret hadde en del gode innsatser i forte-satsene, men både herre- og damestemmene slet en del med fylden og intonasjonen i de avdempede partiene.

Blant sangsolistene merket vi oss Dawid Kimberg som sang en sterk, moderne versjon av bass-stemmen, og tenoren Charles Daniels som i rollen som evangelisten økonomiserte ganske mye med stemmen underveis for så av og til å smelle til med voldsom intensitet i uttrykket. Altstemmen ble sunget skarpt og presist – av og til med nesten overjordisk klang – av kontratenoren Tim Mead. Den norske sopranen Isa Katharina Gericke hadde ikke mye å synge på, men gjorde en god innsats sammen med Kimberg i «Herr, dein Mitleid».

Energi og entusiasme

Bergens Tidende, 03.05.2006

Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem

Ragnhild Heiland Sørensen, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bjarte Engeset, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Kammerkoret Skrik

Johanneskirken

Interessant tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse

Det er ikke ofte man hører Ein deutsches Requiem i Bergen – står det i pressematerialet. Synspunktet kan diskuteres. Hvis min hukommelse ikke svikter meg, var fremføringen på søndag den sjuende på fjorten år. Kanskje er det snarere slik at Brahms’ Requiem fremføres for ofte i Bergen? For av de seneste fremføringene er det bare Domkantoriet som har hatt musikalske ressurser til å yte dette monumentale korverket full rettferdighet. Hva da med den sjuende fremføringen?

La det være sagt med en gang: Collegium Musicums versjon var veldig god. Røff i kantene, ja visst. Men – uansett alle ujevnheter og skjønnhetspletter -- en musikalsk interessant og, paradoksalt nok, opplivende tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse. Under ledelse av Bjarte Engeset fikk vi en fremføring som var nettopp så alvorlig og inderlig som man kunne ønske seg, men som samtidig hadde en uvanlig vitalitet og energi. Det ble sunget og spilt med nesten ungdommelig glød og entusiasme, helt uten den tunge ærefrykten man kjenner fra mer tradisjonelle fremføringer. Orkestret var kanskje i minste laget, men ikke mye mindre enn de orkestrene Brahms selv brukte på sine eldre dager. Satsbildet var gjennomsiktig og bidrog til å gi hele fremføringen letthet og klarhet.

Man kommer langt med energi og entusiasme, men Ein deutsches Requiem er nå en gang et av de mest krevende korverkene i musikkhistorien. Og uansett hvor store fremskritt Collegium Musicums kor har gjort de siste årene, så ligger dette verket fremdeles helt i utkanten av hva som er teknisk mulig for et kor som dette. Man merket det på den anstrengte fraseringen i de kontrapunktiske passasjene og på de mange ujevnheter i klangen. Sopranene ble ofte skarpe og hvinende i høyden, herrestemmene hadde problemer i dybden, og alle slet med å fylle i klangen i mellomregistret. En del av disse problemene forsvant dog etter hvert som stemmene ble varmet opp, og spesielt i de to siste satsene ble det sunget med både kraft og varme.

To sterke solister bidrog vesentlig til å løfte fremføringen. Da Njål Sparbo intonerte «Herr, lehre doch mich» i starten av tredje sats var det som om alle medvirkende nærmest ble elektrifisert. Og som så ofte før, sørget Ragnhild Heiland Sørensen for at sopransoloen i femte sats ble kveldens musikalske høydepunkt.

Musikalske attraksjoner

Bergens Tidende, 29.11.2004

Händel: Messias

Hilde Veslemøy Hagen, sopran

Clint van der Lippe, alt

Tyrone Landau, tenor

Mark Evans, bass

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Dirgient: Håkon Matti Skrede.

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm med dramatisk fremførelse av Händels Messias

Det er et oratorium. Det handler om alvorlige saker. Men det er også liv og røre i dette verket. Og ingen tid til å kjede seg. For det er Händel – en av 1700-tallets mest erfarne showmenn – som har skrevet Messias. Og han har sørget for at verket har noe for enhver smak. Her avløser det ene spektakulære grepet det andre. Händels Messias er – som hans operaer – en kjede av virtuose «numre», en serie musikalske attraksjoner, beregnet til å overraske og underholde. Og slik ble det også spilt ved søndagens fine fremførelse i Korskirken.

Det var en ekstra attraksjon at solopartiene for altstemme ble sunget av en mann. Den imponerende sørafrikanske kontratenoren Clint van der Lippe understreket verkets dekadente, operaaktige preg i en rekke overdådig virtuose arier, og Hilde Veslemøy Hagens klare, perlende sopran ga ham fint motspill kvelden igjennom, bl.a. i «He shall feed his flock» der alt og sopran avløser hverandre og presenterer hver sin versjon av den slyngede melodien. Australieren Tyrone Landau var en annen gledelig oppdagelse. Han har en flott, litt nasal tenorstemme og synger i en deklamerende stil som understreker alle de finere nyanser i teksten. Basspartiet ble sunget av waliseren Mark Evans som visst egentlig er baryton og som i hvert fall var noe anstrengt i de dype passasjene.

Fire solister er ikke nok til å få Messias til å sveve. Her må det kor til. Og Collegiûm Mûsicûms Kor løste oppgaven med bravur. Det var fint kontrapunktisk stemmevev i «Unto us a child is born», og store utblåsninger når det krevdes. At «Halleluja» satt som et skudd, sier seg selv. Til gjengjeld slet Collegiûm Mûsicûms Orkester en del underveis. Det var mye småsurt spill i de høye strykerne, spesielt i andredelen. Og generelt valgte dirigenten Håkon Matti Skrede litt for tunge, uenergiske tempi.

Dramatisk messe

Bergens Tidende, 10.11.2004

Mozarts Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran 

Turid Moberg Kirkbride, alt

Harald Bjørkøy, tenor

Ketil Hugaas, bass

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Dirigent: Kjell Seim

Johanneskirken

Stor kveld med Collegiûm Mûsicûm og Mozarts Requiem

Det er Allehelgenskveld. Johanneskirken er stappfull. Vi sitter og forbereder oss på første sats av Mozarts Requiem. Alle er på plass, solistene, koret, orkestret. Så løfter Kjell Seim taktstokken og setter orkestret i gang. Adagio, står det nøytralt i partituret. Adagio, ja visst. Men hvilken adagio! Fra første takt er tempoet intenst, elektrisk. Alt er høyspent. Alt er satt på spissen. Seim driver musikerne og koret fremover. Ubønnhørlig, uavvendelig. Det er de store musikalske og følelsesmessige ekstremene som rår. Og allerede før første sats er forbi, forstår vi at dette kommer til å bli en stor kveld med en innforstått tolkning av Mozarts verk. En av de tolkningene man kommer til å huske.

Men så hadde Seim da også et fint materiale å arbeide med. Et lite, veltrimmet orkester. Og fire gode solister: På damesiden Hilde Haraldsen Sveen i tett samklang med Turid Moberg Kirkbride. På herresiden Harald Bjørkøy og Ketil Hugaas. Ganske visst startet «Tuba mirum», den første kvartetten, temmelig usikkert, men heretter gikk det bare oppover med mange imponerende, velklingende, innsatser, for eksempel i «Domine Jesu» og i «Benedictus».

Og så var det Collegiûm Mûsicûms kor, da. Et kor som er i rivende utvikling for tiden. Man begynner å kunne merke resultatene av Håkon Matti Skredes korinstruksjon. Kvelden igjennom var det presis frasering, tydelig tekstuttale, egal klang og nydelig artikulasjon av de store, dynamiske kontrastene i verket. Herresiden som tidligere var underbemannet, er blitt betydelig styrket i det siste, og står seg godt i sammenhengen. Skjønnhetspletter var det selvsagt – som for eksempel damenes sprukne sotto voce-innsatser i Confutatis-satsen. Men helhetsinntrykket var at her har vi et kor som etter hvert er blitt i stand til å klare de største oppgavene.

Om tre uker oppfører Collegiûm Mûsicûm Händels Messias i Korskirken. Så da er det vel bare å skaffe seg billetter og glede seg.

Djevelens advokat

Bergens Tidende, 27.04.2004

Verk av Haydn, Paganini og Mozart

Annar Follesø, fiolin

Clara Bystrand, sopran

Turid Moberg Kirkbride, alt

Håkon Matti Skrede, tenor

Thorbjørn Gulbrandsøy, bass

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Korskirken

Collegium Musicum avslutter sesongen med wienerklassisk kirkemusikk og Annar Follesø som solist i demonisk fiolinkonsert

Han har solgt sjelen sin. Når han spiller, står djevelen ved hans side – sa folk om Paganini, fiolinens første superstar. Ingen trodde det var menneskelig mulig å spille så blendende, så virtuost som han. I samtiden og lenge etterpå ble hans komposisjoner ansett som unaturlige, uspillelige. Slik er det ikke lenger. Men likevel er det ganske dristig av en ung fiolinist som Annar Follesø å stille opp i Korskirken søndag kveld med Paganinis fiolinkonsert nr. 2 på programmet. For her står de tekniske utfordringene virkelig i kø.

Follesø gikk prisverdig uimponert til oppgaven og ga verket en flott, kraftfull tolkning med bredde i melodiføringen og god sans for de store linjene i verket.  Men man savnet det fandenivoldske, det ekstra demoniske glimtet som må til hvis dette utadvendte verket skal komme til å gnistre og sveve. I tillegg var det en del uklart spill i de halsbrekkende virtuose partiene.

Det var sesongslutt for Collegium Musicum. Og en god anledning til å gjøre status. Orkestret er i toppform for tiden. Med Eivind Gullberg Jensen som dirigent ble Haydns Te Deum (Hob. XXIIIc:2) og Mozarts Kroningsmesse (KV 317) en flott opplevelse - spilt med nettopp den lette, friske klangen som har preget mange av sesongens konserter og som passer så glimrende til det wienerklassiske repertoaret. Konserten demonstrerte dessuten at koret etter hvert er i stand til å klare store, krevende oppgaver, men også at det fremdeles er noe igjen å jobbe med. Spesielt virket innsatsene i Haydns Te Deum alt for røffe og uferdige, med mer rå kraft enn artikulasjon i tolkningen.

Blant solistene i Mozarts messe merket vi oss svenske Clara Bystrand som sang sopranpartiene med stor, kompleks stemme, solid støttet av Turid Moberg Kirkbrides varme, mørke alt. Herrene, Håkon Matti Skrede og Thorbjørn Gulbrandsøy, stod noe svakere i lydbildet og kjempet tilsynelatende med intonasjonsproblemer, noe som gjorde den uakkompagnerte kvartetten i Credo-delen mer atonal enn Mozart vel egentlig hadde tenkt seg.

Når alt klaffer

Bergens Tidende, 23.03.2004

Verk av Torelli, Bach, Hovhaness og Sjostakovitsj

Isa Katharina Gericke, sopran

Gary Peterson, trompet

Collegium Musicums Orkester

Leder: Geir Atle Stangenes

Mariakirken

Trompeteren Gary Peterson som solist i et program full av sterke musikalske og følelsesmessige kontraster

Gary Peterson er trompeter. Og for en trompeter! En musiker som forgyller alt han kommer i nærheten av, en musiker som får musikken til å løfte seg mange hakk hver eneste gang han setter trompeten til munnen og smeller til. Til daglig sitter han på bakerste rekke i BFO og får messingblåserne til å stråle. Søndag kveld sto han helt fremme på gulvet i Mariakirken og demonstrerte sitt allsidige talent som solist med Collegium Musicums strykere i et program full av sterke musikalske og følelsesmessige kontraster.

Det startet med funklende virtuose innsatser på barokktrompet i en kort konsert av Guiseppe Torelli. Og det sluttet i den andre enden av følelsesskalaen med en intens, inderlig tolkning av Prayer of St. Gregory, en new age-aktig meditation for trompet og strykere skrevet helt tilbake i 1946 av den amerikanske komponisten Alan Hovhaness.

Og innimellom var det da Bach. Kantate nr. 51, «Lover Gud i alle land». Med trompeten i rollen som musikalsk herold. Og som støttespiller for den unge sopranen Isa Katharina Gericke, en sanger som passer veldig godt til Petersons musikalske temperament. Fra første innsats sto hun i verkets sentrum og formet musikken med en flott, bærekraftig stemme, sterk rytmesans og sikker frasering. Og demonstrerte i samspillet med Peterson i yttersatsene en smittende, både synlig og hørbar, glede ved musikkens virtuose, sanselige aspekter.

Geir Atle Stangenes er kommet langt i arbeidet med Collegium Musicums strykere. Kvelden igjennom la de en flott ramme om solistene, med et uttrykksregister spennende fra mjuk, føyelig early music-inspirert klang i Torelli til brennende ekspressivitet i Hovhaness. At de også har overskudd til å gi seg i kast med den mer avanserte delen av det 20. århundres musikk, demonstrerte de i en overveldende sterk, rytmisk spenstig tolkning av Sjostakovitsjs mørke, selvbiografiske 8. strykekvartett i Rudolf Barshais transkripsjon for utvidet strykerbesetning.

Gode solister, et velspillende orkester, verk som kler hverandre. Noen ganger klaffer alt. Som denne søndagskvelden i Mariakirken.

Seiersikker

Bergens Tidende, 11.02.2003

Verk av Sibelius, Mendelssohn og Mozart

Henning Kraggerud, fiolin

Alf Rikard Kraggerud, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Johanneskirken

Henning Kraggerud i suveren tolkning av Mendelssohns fiolinkonsert.

Er det noen fiolinister i Norge, i verden, som spiller mer selvsikkert, mer seiersikkert, mer suverent enn Henning Kraggerud? Man lurer på det denne kvelden i Johanneskirken. Der han tar en gammel traver som Mendelssohns fiolinkonsert, fillerister den, skreller al romantisk føleri av den, spiller den rett i fleisen på oss. Og får den til å høres ut som om den var skrevet i går. Som om det var første gang vi hørte den.

Det begynner å bli en stund siden han var teenager og «årets debutant», men det er fremdeles noe ungdommelig friskt over spillet hans. En smittende begeistring over å beherske instrumentet og musikken, over å kunne gjøre alt dette, få det til. Man merker det i de virtuose passasjene – som det er mange av i Mendelssohn, men man merker også gleden over å kunne bruke alt talentet og det musikalske overskuddet til å trenge ned til dybdene og smerten i den langsomme midtersatsen.

Overmodig er han fremdeles. Når han starter tredjesatsen, setter han et tempo så raskt at Collegium Musicums Orkester holder på å gå opp i limingen. Men musikerne klarer å følge med. Må følge med. Annet er umulig når Henning Kraggerud spiller opp og sender Mendelssohn til himmels.

Broren hans, dirigenten Alf Rikard Kraggerud, har noe av den samme magien. Han klarte i all fall å få orkestret til å løfte seg. Det er sjeldent vi har hørt Collegium Musicum spille så bra og konsentrert som på denne kvelden – hvor det startet med tyste, melankolske strykerklange fra Sibelius. Og sluttet med Mozarts symfoni nr. 40 – i en flott, spenstig fremførelse, full av rytmisk snert og med gyllen, «echt wienerisch» orkesterklang. 

Små mirakler

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2002

Felix Mendelssohn: Symfoni nr. 2

Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog, sopran

Matthias Bleidorn, tenor

Karstein Askeland, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Johanneskirken

Collegium Musicums kor og orkester i Johanneskirken med flott fremførelse av Mendelssohns Lobgesang-symfoni.

Tiden har ikke vært nådig mot Felix Mendelssohn. Samtiden mente han var verdens største komponist. Da han døde ble det betraktet som en internasjonal tragedie. Men i dag, nesten 150 år etter, er han nærmest glemt. I konsertsalene hører man en enkelt symfoni, noe scenemusikk, et par klaverstykker – resten er taushet. Og det er kanskje synd. I hvert fald ga Collegium Musicums konsert på søndag oss lyst til å høre mer.

Det var hans symfoni nr. 2 som sto på programmet. Lovsangssymfonien kalles den. Et merkelig verk, en bastard, en symfoni-kantate skrevet for at feire boktrykkerkunstens 400-års jubileum. Et typisk romantisk verk, musikk som vil mange ting på en gang, musikk som peker i alle retninger. Et stort tenkt verk, nærmest et slags svar på Beethovens niende: Først tre romantiske orkestersatser – som Karstein Askeland og orkestret ga en entusiastisk, feiende flott fremførelse. Og deretter den sentrale delen: en kantate for kor og tre solister i ni satser over bibelske tekster.

Det var under denne siste delen at musikken for alvor tok av under fremførelsen i Johanneskirken. Ikke minst på grunn av de tre solistene. Tenorpartiet ble sunget med autoritet av tyske Matthias Bleidorn som imponerte med den dystre «Stricke des Todes». Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog ga klokkeklare, teknisk overbevisende tolkninger av sopranpartiene. Det var spesielt tydelig at Nordskog følte seg hjemme her. Og hennes kjølige, mørke sopran passer da også veldig bra til romantiske musikk av denne typen. Skulle man fremheve noen av vokalsatsene må det nettopp bli duettene hennes med Juvik Sæbø og Bleidorn.

Men ellers var det selvsagt koret som sto i sentrum denne kvelden. Og Karstein Askeland har virkelig utrettet små mirakler med dette koret. Klangen var samlet, egal kvelden igjennom. Artikulasjon og tekstuttale var prisverdig klar. Her var det mye å glede seg over. Men det er tross alt grenser for hva Askeland kan få til. Han kan dessverre ikke fremtrylle flere herrestemmer enn det faktisk er. Og det er for få. Alt for få til et verk som dette. Man merket det spesielt i den uakkompagnerte koralen hvor man for første gang kunne høre herrestemmene tydelig. Og hvor man forsto at det er betydelig mer musikk i disse korsatsene enn hva fremførelsen som helhet ga inntrykk av.  

Fra glemmeboken

Bergens Tidende Morgen, 16.04.2002

Verk av Haydn og Schubert

Liv Elise Nordskog, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Richard Edgar-Wilson, tenor; Simon Kirkbride, bass.

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Korskirken

Collegium Musicum i Korskirken med sjeldent spilte verk av Haydn og Schubert.

Det er sikkert mange grunner til at man sjeldent hører Schuberts 2. symfoni live i konsertsalene. Men det kan ikke være musikalske grunner. For dette er bestemt ikke noe ringe verk. Det demonstrerte Collegium Musicums kor og orkester på søndag i Korskirken.

Visst er det snakk om et ungdomsverk - skrevet av en bråmoden teenager som fremdeles gikk i videregående. Og visst er dette musikk inspirert og preget av tidens store idoler. Men i Eivind Aadland og Collegium Musicums friske fortolkning fikk man også en tydelig forsmak på alt det som senere kommer til full utfoldelse hos den voksne Schubert: de grandiose melodilinjene, den suverene, svevende balansegangen mellom dur og moll, de brå skiftene i stemning og tempo. Og man hørte at Collegium Musicum for tiden er inne i en positiv utvikling. For bortsett fra at de raske satsene ble avviklet noe mekanisk og andpustent, var dette en nydelig fremførelse med bra klang og kontroll i strykerne, fine innsatser i blåserne og en sterk obostemme i toppen.

 

Og så, etter pausen, enda et verk fra glemmeboken. Og enda et verk som fortjener å bli spilt mye oftere: Haydns Skapelsesmesse, et flott stykke musikk skrevet av en komponist som mot slutten av et langt liv har overskudd og musikalsk autoritet til å tøye grensene og prøve nye muligheter ut. Dette er en messe - med alle de delene som hører seg til, men den er langt enklere og langt friere komponert enn tradisjonen tilsier det, og minner i lange strekk mest av alt om et syngespill med kor og solister i musikalsk dialog.

Og da er det bra at også Collegicum Musicums kor er inne i en bra vekstperiode for tiden. Noen brå eksponeringer av herrestemmene avslørte riktignok at det fremdeles mangler en del med hensyn til kraft og fylde i dybden, men som helhet fungerte koret bra og ga solid motspill til de fire solistene. Og blant solistene var det så visst ingen problemer med kraften og fylden i dybden. For her sto den solide bassen Simon Kirkbride og la det urokkelige fundamentet som er helt nødvendig i musikk av denne typen, og som denne kvelden støttet Liv Elise Nordskog, Turid Moberg Kirkbride og Richard Edgar-Wilson og fikk stemmene deres til å løfte seg, til å stråle og funkle.

Sesongstart

Bergens Tidende Morgen, 02.12.2001

Bach: Juleoratoriet

Solister: Isa Katharina Gericke, Siv Oda Hagerup, Martin Petzold og Joakim Klüft

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Karstein Askeland

Korskirken

Storslått fremførelse av Bachs Juleoratorium i Korskirken med Collegium Musicums kor og orkester

Så er det visst offisielt: Det er desember, det er snart jul, sesongen for julekonserter er begynt. Og hvilken sesongstart: Lørdag kveld la Collegium Musicum ut med en overrumplende frisk og energisk fremførelse av Bachs Juleoratorium i Korskirken.

Egentlig var det bare fire av de seks selvstendige kantatene som ble spilt i går, men Bachs musikk egner seg glimrende til denne fremgangsmåten. Vel er det musikalske og tekstlige referanser på kryss og tvers mellom de enkelte kantatene gjennom hele dette lange verket, men det går faktisk an å klippe litt hist og her, for først og fremst er det snakk om serier av «numre», en strøm av sinfoniaer, koraler, resitativer, arier. Hele tiden underholdende, avvekslende. Og hele tiden stor musikk.

Og så hadde Collegium Musicum et virkelig trumfkort på hånden denne kvelden: den fantastiske tenoren Martin Petzold, hentet opp fra Bachs Leipzig. Petzold er operasanger til daglig, men er også en riktig oratoriesanger i den store tyske tradisjonen, med en stemme som er som skapt for Evangelistens parti: kraftig over hele registeret, smidig, fløyelsmjuk, og i tillegg har den hele den erfarne operasangers uttrykkskraft. Alene det store Maria-resitativet i Kantate nr. 3 var hele kvelden verd.

I denne sammenhengen kom de tre andre solistene nødvendigvis til å stå noe blekere. Men det var faktisk mange flotte innsatser underveis: Siv Oda Hagerups sødmefylte Maria-sanger, Isa Katharina Gerickes slanke sopranstemme som Forkynderen i Kantate nr. 2 og i duett med den solide bassen Joakim Fürst i Kantate nr. 3. Og mye mer.

Og så må vi ikke glemme orkestret og koret og dirigenten Karstein Askeland som kvelden igjennom holdt høyt nivå - og dampen oppe. Det sies at Collegium Musicum består av amatører og profesjonelle. Men det var bestemt ikke noe amatøraktig å spore i denne versjonen av Juleoratoriet.

De som ikke nådde til Korskirken i går, kan høre konserten i kveld i Haus Kyrkje. Turen anbefales.

I begynnelsen var musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.05.2000

Joseph Haydns «Die Schöpfung»

Anne Margrethe Eikaas (sopran), Richard Edgar Wilson (tenor), Simon Kirkbride (bass)

Dirigent: Martin André

Årstad Kirkekor

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm slutter sesongen med strålende fremførelse av Haydns «Skapelsen»

Lenge leve Fader Haydn! Lenge leve musikken! – ropte publikum begeistret i tumultene etter den første offentlige fremførelsen av «Skapelsen». Man hadde lyst til å rope noe tilsvarende på søndag. For denne komponisten og denne musikken er fremdeles like levende og kraftfull i dag som den gang for 200 år siden i Wiens Hoftheater. Ingen som hørte Collegiûm Mûsicûms fremførelse i Korskirken kan være i tvil om dette. Eller om at denne fremførelsen var en unik begivenhet i vårt lokale musikkliv.

Det er selvsagt skapelsesberetningen det dreier seg om, første Mosebok supplert med utdrag fra Salmene og fra Miltons «Paradise Lost». Det hele satt i musikk av Haydn, for stort orkester, med tre solister i rollene som erkeenglene Uriel, Gabriel og Raphael og som Adam og Eva, og med et kor som kommenterer og illustrerer fortellingen.

I Korskirken merket man fra første takt at dirigenten Martin André hadde full kontroll over hele dette store apparatet – og en klar forestilling om hva han ville bruke det til. I hans versjon ble «Skapelsen» et menneskelig og nærværende verk, et oratorium i øyenhøyde så å si, avvekslende, diverterende, melodiøst, nærmest verdslig i sin fortellende, billedskapende bestrebelse. Men også et verk med en helt egen alvor, en egen velde og verdighet.

Kjernen i dette verket er en fortelling. Kjernen i enhver tolkning av dette verket er formidling av denne fortellingen, det dreier seg om å kunne kommunisere. Og det kan tenoren Richard Edgar Wilson. Han sang Uriels parti uttrykksfullt og uanstrengt, med flott, fyldig stemme og hadde hele tiden fin kontakt med forsamlingen. Også sopranen Anne Margrethe Eikaas imponerte – både som en overjordisk Gabriel og som en sødmefylt Eva med gjennomkontrollert artikulasjon og knivskarpe koleraturer. Bassen Simon Kirkbride la en solid grunn i rollene som Raphael og Adam.

Vi legger til at Collegiûm Mûsicûms orkester spilte sin beste konsert denne sesongen. Og at kollegiets kor, supplert med et veltrent Årstad Kirkekor, fanget opp alle nyanser i denne fargerike musikken, fra de fineste, sarteste klangene til de helt store, rungende hammerslagene – en korprestasjon som får vårens avisdiskusjon om skillet mellom amatører og profesjonelle til å fortone seg som nokså uinteressant.

I begynnelsen var ordet, står det i Første Mosebok. Den setningen har Haydn fjernet. I hans skapelsesberetning starter det hele med musikk. Lenge leve Haydn, lenge leve musikken!

Chopin - vår samtidige

Bergens Tidende Morgen, 21.03.2000

Verk av Grieg, Chopin, Górecki og Mozart
Helge Kjekshus, klaver

Tomasz Bugaj, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Logen

Helge Kjekshus i Logen med cool, konsentrert tolkning av Chopins andre klaverkonsert.

Han ser så beskjeden ut som han står der og hilser på publikum i Logen. Helge Kjekshus, en ung mann i svart t-skjorte, litt brydd, litt sjenert. Men skinnet bedrar. Så snart han åpner opp for solostemmen i Chopins andre klaverkonsert, forsvinner det høflige, selvutslettende preget. Vi hører en stor pianist som tar for seg et av litteraturens mest krevende verk og spiller seg igjennom det, spiller det igjennom seg - med musikalsk autoritet og tyngde.

Kjekshus har en teknikk og en formsans som plasserer ham i samme divisjon som Andsnes og Gimse, og han har, som de, en helt egen, personlig profil. Det er alltid noe befriende uimponert over hans spill, noe nøkternt, nesten saklig. Og veldig nåtidig. I Logen på søndag demonstrerte han hvordan Chopin kan spilles i dag - kanskje hvordan man nødvendigvis må spille Chopin i dag? Ikke som pliktarbeid, ikke som pensum, men som konstruktiv tilegnelse. Det ble en flott, konsentrert oppførelse, en bearbeidelse som trakk denne 130 år gamle klaverkonserten ut av tradisjonens museum og gjorde den til samtidsmusikk, en tolkning der grunnholdningen nok var cool, men hvor også de mer drømmende, romantisk fantaserende momentene i denne forunderlige musikken fikk lov å folde seg ut.

Underveis hadde Kjekshus bra følge av polske Tomasz Bugaj, en energisk, åndsnærværende dirigent som også jobbet bra sammen med Collegium Musicums Orkester i resten av kveldens program. Dette orkestret er, som kjent, sammensatt av både profesjonelle og amatører. I tillegg er det en del gjennomtrekk i rekkene slik at formen kan være ganske vekslende fra gang til gang. Om Collegium Musicum 2000 blir en bra årgang, er derfor vanskelig å si på grunnlag av bare en enkelt konsert.

I søndagens åpningsnummer, strykerversjonen av Griegs Holberg-suite, var det f.eks. mange nydelige detaljer, bl.a. noen flotte innsatser i celloene, men helhetsinntrykket var likevel at den samlede strykerklangen var for tynn og at det var ganske store intonasjonsproblemer underveis, spesielt i første og andre fiolinene. Tilsvarende problemer viste seg da blåserne sluttet seg til strykerne i Chopin-konserten: litt for mange ujevne fraseringer, litt for mange tutti-passasjer som startet småsurt og kun langsomt kom seg i vater, osv.

Men det sluttet med en glimrende tolkning av Mozarts Prager-symfoni hvor alt var på plass. Og når Mozart er god, er allting godt. 

Søndag med Mozart

Bergens Tidende Morgen, 03.11.1998

Mozarts Requiem

Solister: Liv Elise Nordskog, Tone Kvam Thorsen, Richard Edgar-Wilson, Ronnie Johansen

Dirigent: Martin André

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Solid oppførelse av Mozarts Requiem i Korskirken

En spasertur i strålende sol langs Bryggen, Mozart i Korskirken, søndagsaviser i Narvesen, kaffe på Mr.Bean – og så hjem, tidsnok til håndballkampen Norge-Danmark. Høres det greit ut? Jovisst. Men selv om tidsplanen holdt, så veltet Mozarts Requiem likevel hele opplegget. Dagen ble simpelthen ikke den samme etter vi hadde vært i Korskirken og hørt det lange verket med den enkle tittelen og det høye Köchel-nummeret 626.

Som komposisjon sprenger Mozarts Requiem alle tradisjonelle formskjemaer. Som klingende musikk ryster det alle blaserte forestillinger. Hver gang. Også denne søndagen hvor vi hørte verket med Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester i en solid fortolkning under ledelse av dirigenten Martin André.

Naturligvis var det ting man kunne tenkt seg annerledes. Uansett at både kor og orkester generelt holder et ganske høyt teknisk nivå, er det ikke tale om homogene, sammensveiste ensembler. Man merker det spesielt i de dempede passasjene hvor orkestret av og til virker noe ujevnt, og hvor korklangen har tendens til å bli for tynn og sprukken i toppen.

Men så var det alle de bra momentene da, alle de stedene hvor tingene falt på plass. De fugerte passasjene i Kyrie-satsen f.eks. Eller Agnus Dei hvor Martin André fra første takt fant det helt rette, elastiske tempoet og den helt rette balansen mellom alle orkestrets grupper. Blant solistene er det grunn til spesielt å fremheve Tone Kvam Thorsens varme, vibrerende alt og Ronnie Johansens mektige bass, men vi merket oss også et finstemt samspill mellom alle fire solister i de store blow-outs.

Konserten var ferdig allerede klokken tre. Men allikevel var det ikke riktig noen grunn til å gå videre med resten av søndagens program. Mozart vant. Igjen.

Mellom Hardanger og Leipzig

Bergens Tidende Morgen, 12.09.1996

Verk av Grieg, Tveitt og Svendsen

Collegium Musicums Orkester

Håvard Gimse, klaver

Hannu Lintu, dirigent

Håkonshallen

En interessant reise gjennom norsk musikk.

Tirsdag kveld, Collegium Musicum i Håkonshallen på interessant reise gjennom norsk musikkliv. Først Griegs Holberg–suite – kjære, kjente toner. Så et verk som inntil i dag har vært en hemmelighet for det store publikum: Geirr Tveitts klaverkonsert nr. 1, uroppført i 1931 og deretter glemt. Og til avslutning Johan Svendsens stort anlagte, romantiske symfoni nr. 1 fra 1867. Helnorsk kveld med andre ord. Men samtidig en kveld som understreker det internasjonale momentet i norsk musikk. Svendsens og Tveitts verk ble uroppført i Leipzig – fordi det var her de studerte, men også, og vel så viktig, fordi deres musikk gikk rett inn i samtidens sentraleuropeiske problemstillinger.

Dirigenten Hannu Lintu fastholdt kvelden igjennom denne sammenhengen mellom det nasjonale og det internasjonale, mellom Hardanger og Leipzig, og fikk mye god musikk ut av Collegium Musicum–folkene. Vel var der noe grums i blåserne underveis, og vel er orkestret lite, men Lintu kunne kvelden igjennom hente mye kraft og styrke frem – som f.eks. når han satte strøm på de lange uttrukne linjene i Svendsens symfoni. Strykerklangen er slank uten å være tynn, noe som ga gode resultater i Holberg–suiten der satsbildet sto klart og gjennomsiktig med rene linjer og glødende høyspente innsatser i celloene.

Men det mest spennende denne tirsdag kveld var naturligvis at vi fikk høre Tveitts fortrengte klaverkonsert – som viste seg å være et konsentrert verk med tre korte, nesten abrupte satser. Umiddelbart virket det som om orkestret mest var tenkt som en skissemessig ramme om solisten. I hvert fall ble det slik, for det var en overbevisende Håvard Gimse på krakken som tiltrakk seg oppmerksomheten – med en usentimental, nøktern tolkning som gjennomlyste klaversatsen og understreket at det nynasjonale momentet i denne musikken hviler på en bunn av konstruktivisme og nysaklighet.

Perler på snor

Bergens Tidende Morgen, 12.12.1995

Bachs Juleoratorium

Collegium Musicums Kor og Orkester med diverse solister

Dirigent: Rolf Sævik

Korskirken

Vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.

Det var presis slik man drømmer om det: En mørk desemberdag, en lys og varm kirke, forventningsfulle voksne, livlige barn – og en ualminnelig vakker oppførelse av Bachs Juleoratorium.

Verket er festlig og folkelig, skriver de i bøkene, enkelt og liketil, en rekke strålende perler på en snor. Men i virkeligheten er det ganske vanskelig å få alle disse perlene til å henge sammen. Og faktisk var det mest imponerende ved søndagens konsert nettopp dette at dirigenten Rolf Sævik insisterte på å spille Juleoratoriet som ett verk   og at Collegium Musicums kor og orkester klarte å følge ham og føye alle de mange små satsene inn under en eneste overgripende form.

Det var elektrisitet i luften allerede fra de første paukeslagene i «Jauchzet», og det fortsatte den neste halvannen times tid på samme høye intensitetsnivå, uten et eneste dødt øyeblikk, med elastisk gyngende fremdrift i orkestersatsene, med overbevisende styrke og fylde i korsatsene.

Det var helhet, og det var overblikk. Men det var også en masse perler, gode enkeltprestasjoner, nydelige detaljer, uventede funn, f.eks. en nesten gjennomsiktig stemmeføring i den første koralen; eller Hans Øyvind Lundes funklende, sylspisse trompetgirlander i «Grosser Herr» og Valdis Zarins' dirrende fiolin obligat i «Schliesse, mein Herze»; eller de plutselige eksponeringene av treblåserne og de raffinerte nedblendingene av koret i «Wir singen». Og så videre. Og så videre.

Det var mye å glede seg over. Også blant vokalsolistene. Spesielt er det grunn til å fremheve bassen Magne Fremmerlid. Han sto i sentrum det meste av denne ettermiddagen, og sang hele tiden slik det forventes av en riktig oratoriesanger: varmt, inntrengende, forkynnende, med stor, fyldig stemme.

Alt gikk som det skulle. Det var presis slik man drømmer om det. Det eneste som manglet var snø på Korskirkealmenningen etter konserten.

Musikkens rom

Bergens Tidende Morgen, 27.10.1993

Kristen Øgaard, orgel

Collegium Musicums Kor og Messingensemble

Korskirken

Hollenderen Adrian Willaert som i 1527 ble tilsatt som kapellmester ved Markuskirken i Venedig vakte oppsikt i hele Europa: Han plasserte små grupper av musikere og sangere rundt omkring i kirkens gallerier og lot dem svare og imitere hverandre i løpet av konsertene – og skapte med dette enkle grepet en trend som på lenger sikt kom til å endre hele musikkhistorien: Siden hans dager og helt frem til avantgardens siste skrik ved sommerens festival i Donaueschingen har den europeiske musikken vært en rom-kunst, tenkt og komponert i forhold til bestemte romtyper, en struktur av klanger fordelt i konkrete rom.

Det var eksempler fra den aller tidligste fasen av denne romkunsten som sto i fokus ved søndagens konsert i Korskirken. Under ledelse av Karl O. Midtbø fremførte Collegium Musicums messingblåsere en serie åtte-stemmige verker skrevet omkring 1600 av italieneren Giovanni Gabrieli, en av Willaerts etterfølgere i Venedig. Det er musikk som klinger blekt og monotont i en vanlig konsertsal og som derfor sjeldent høres i våre dager. Men når den, som her i Korskirken, oppføres i et rom av den riktige typen, et rom med rikelig takhøyde, og med musikerne plassert på den riktige måten, i grupper på solid avstand av hverandre – så viser det seg plutselig at dette jo egentlig er ganske festlig, glansfull musikk, full av morsomme påhitt og underfundige ekko effekter.

Man hadde gjerne hørt Collegium Musicums kor i verker av samme karakter, fra samme periode. Nå ble det i stedet til en avdeling religiøse folketoner i forskjellige nyere arrangementer – velmenende, men aldeles uinteressante verker, kjemisk renset for musikalsk substans. Og når den musikalske substansen mangler, da hjelper det fint lite at koret, under Rolf Sæviks ledelse, synger klart, velartikulert, med smukk, egal klang og god linjeføring. Å velge repertoar er også en del at kunsten.