I begynnelsen var musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.05.2000

Joseph Haydns «Die Schöpfung»

Anne Margrethe Eikaas (sopran), Richard Edgar Wilson (tenor), Simon Kirkbride (bass)

Dirigent: Martin André

Årstad Kirkekor

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm slutter sesongen med strålende fremførelse av Haydns «Skapelsen»

Lenge leve Fader Haydn! Lenge leve musikken! – ropte publikum begeistret i tumultene etter den første offentlige fremførelsen av «Skapelsen». Man hadde lyst til å rope noe tilsvarende på søndag. For denne komponisten og denne musikken er fremdeles like levende og kraftfull i dag som den gang for 200 år siden i Wiens Hoftheater. Ingen som hørte Collegiûm Mûsicûms fremførelse i Korskirken kan være i tvil om dette. Eller om at denne fremførelsen var en unik begivenhet i vårt lokale musikkliv.

Det er selvsagt skapelsesberetningen det dreier seg om, første Mosebok supplert med utdrag fra Salmene og fra Miltons «Paradise Lost». Det hele satt i musikk av Haydn, for stort orkester, med tre solister i rollene som erkeenglene Uriel, Gabriel og Raphael og som Adam og Eva, og med et kor som kommenterer og illustrerer fortellingen.

I Korskirken merket man fra første takt at dirigenten Martin André hadde full kontroll over hele dette store apparatet – og en klar forestilling om hva han ville bruke det til. I hans versjon ble «Skapelsen» et menneskelig og nærværende verk, et oratorium i øyenhøyde så å si, avvekslende, diverterende, melodiøst, nærmest verdslig i sin fortellende, billedskapende bestrebelse. Men også et verk med en helt egen alvor, en egen velde og verdighet.

Kjernen i dette verket er en fortelling. Kjernen i enhver tolkning av dette verket er formidling av denne fortellingen, det dreier seg om å kunne kommunisere. Og det kan tenoren Richard Edgar Wilson. Han sang Uriels parti uttrykksfullt og uanstrengt, med flott, fyldig stemme og hadde hele tiden fin kontakt med forsamlingen. Også sopranen Anne Margrethe Eikaas imponerte – både som en overjordisk Gabriel og som en sødmefylt Eva med gjennomkontrollert artikulasjon og knivskarpe koleraturer. Bassen Simon Kirkbride la en solid grunn i rollene som Raphael og Adam.

Vi legger til at Collegiûm Mûsicûms orkester spilte sin beste konsert denne sesongen. Og at kollegiets kor, supplert med et veltrent Årstad Kirkekor, fanget opp alle nyanser i denne fargerike musikken, fra de fineste, sarteste klangene til de helt store, rungende hammerslagene – en korprestasjon som får vårens avisdiskusjon om skillet mellom amatører og profesjonelle til å fortone seg som nokså uinteressant.

I begynnelsen var ordet, står det i Første Mosebok. Den setningen har Haydn fjernet. I hans skapelsesberetning starter det hele med musikk. Lenge leve Haydn, lenge leve musikken!