Fra glemmeboken

Bergens Tidende Morgen, 16.04.2002

Verk av Haydn og Schubert

Liv Elise Nordskog, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Richard Edgar-Wilson, tenor; Simon Kirkbride, bass.

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Korskirken

Collegium Musicum i Korskirken med sjeldent spilte verk av Haydn og Schubert.

Det er sikkert mange grunner til at man sjeldent hører Schuberts 2. symfoni live i konsertsalene. Men det kan ikke være musikalske grunner. For dette er bestemt ikke noe ringe verk. Det demonstrerte Collegium Musicums kor og orkester på søndag i Korskirken.

Visst er det snakk om et ungdomsverk - skrevet av en bråmoden teenager som fremdeles gikk i videregående. Og visst er dette musikk inspirert og preget av tidens store idoler. Men i Eivind Aadland og Collegium Musicums friske fortolkning fikk man også en tydelig forsmak på alt det som senere kommer til full utfoldelse hos den voksne Schubert: de grandiose melodilinjene, den suverene, svevende balansegangen mellom dur og moll, de brå skiftene i stemning og tempo. Og man hørte at Collegium Musicum for tiden er inne i en positiv utvikling. For bortsett fra at de raske satsene ble avviklet noe mekanisk og andpustent, var dette en nydelig fremførelse med bra klang og kontroll i strykerne, fine innsatser i blåserne og en sterk obostemme i toppen.

 

Og så, etter pausen, enda et verk fra glemmeboken. Og enda et verk som fortjener å bli spilt mye oftere: Haydns Skapelsesmesse, et flott stykke musikk skrevet av en komponist som mot slutten av et langt liv har overskudd og musikalsk autoritet til å tøye grensene og prøve nye muligheter ut. Dette er en messe - med alle de delene som hører seg til, men den er langt enklere og langt friere komponert enn tradisjonen tilsier det, og minner i lange strekk mest av alt om et syngespill med kor og solister i musikalsk dialog.

Og da er det bra at også Collegicum Musicums kor er inne i en bra vekstperiode for tiden. Noen brå eksponeringer av herrestemmene avslørte riktignok at det fremdeles mangler en del med hensyn til kraft og fylde i dybden, men som helhet fungerte koret bra og ga solid motspill til de fire solistene. Og blant solistene var det så visst ingen problemer med kraften og fylden i dybden. For her sto den solide bassen Simon Kirkbride og la det urokkelige fundamentet som er helt nødvendig i musikk av denne typen, og som denne kvelden støttet Liv Elise Nordskog, Turid Moberg Kirkbride og Richard Edgar-Wilson og fikk stemmene deres til å løfte seg, til å stråle og funkle.

I begynnelsen var musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.05.2000

Joseph Haydns «Die Schöpfung»

Anne Margrethe Eikaas (sopran), Richard Edgar Wilson (tenor), Simon Kirkbride (bass)

Dirigent: Martin André

Årstad Kirkekor

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm slutter sesongen med strålende fremførelse av Haydns «Skapelsen»

Lenge leve Fader Haydn! Lenge leve musikken! – ropte publikum begeistret i tumultene etter den første offentlige fremførelsen av «Skapelsen». Man hadde lyst til å rope noe tilsvarende på søndag. For denne komponisten og denne musikken er fremdeles like levende og kraftfull i dag som den gang for 200 år siden i Wiens Hoftheater. Ingen som hørte Collegiûm Mûsicûms fremførelse i Korskirken kan være i tvil om dette. Eller om at denne fremførelsen var en unik begivenhet i vårt lokale musikkliv.

Det er selvsagt skapelsesberetningen det dreier seg om, første Mosebok supplert med utdrag fra Salmene og fra Miltons «Paradise Lost». Det hele satt i musikk av Haydn, for stort orkester, med tre solister i rollene som erkeenglene Uriel, Gabriel og Raphael og som Adam og Eva, og med et kor som kommenterer og illustrerer fortellingen.

I Korskirken merket man fra første takt at dirigenten Martin André hadde full kontroll over hele dette store apparatet – og en klar forestilling om hva han ville bruke det til. I hans versjon ble «Skapelsen» et menneskelig og nærværende verk, et oratorium i øyenhøyde så å si, avvekslende, diverterende, melodiøst, nærmest verdslig i sin fortellende, billedskapende bestrebelse. Men også et verk med en helt egen alvor, en egen velde og verdighet.

Kjernen i dette verket er en fortelling. Kjernen i enhver tolkning av dette verket er formidling av denne fortellingen, det dreier seg om å kunne kommunisere. Og det kan tenoren Richard Edgar Wilson. Han sang Uriels parti uttrykksfullt og uanstrengt, med flott, fyldig stemme og hadde hele tiden fin kontakt med forsamlingen. Også sopranen Anne Margrethe Eikaas imponerte – både som en overjordisk Gabriel og som en sødmefylt Eva med gjennomkontrollert artikulasjon og knivskarpe koleraturer. Bassen Simon Kirkbride la en solid grunn i rollene som Raphael og Adam.

Vi legger til at Collegiûm Mûsicûms orkester spilte sin beste konsert denne sesongen. Og at kollegiets kor, supplert med et veltrent Årstad Kirkekor, fanget opp alle nyanser i denne fargerike musikken, fra de fineste, sarteste klangene til de helt store, rungende hammerslagene – en korprestasjon som får vårens avisdiskusjon om skillet mellom amatører og profesjonelle til å fortone seg som nokså uinteressant.

I begynnelsen var ordet, står det i Første Mosebok. Den setningen har Haydn fjernet. I hans skapelsesberetning starter det hele med musikk. Lenge leve Haydn, lenge leve musikken!

Søndag med Mozart

Bergens Tidende Morgen, 03.11.1998

Mozarts Requiem

Solister: Liv Elise Nordskog, Tone Kvam Thorsen, Richard Edgar-Wilson, Ronnie Johansen

Dirigent: Martin André

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Solid oppførelse av Mozarts Requiem i Korskirken

En spasertur i strålende sol langs Bryggen, Mozart i Korskirken, søndagsaviser i Narvesen, kaffe på Mr.Bean – og så hjem, tidsnok til håndballkampen Norge-Danmark. Høres det greit ut? Jovisst. Men selv om tidsplanen holdt, så veltet Mozarts Requiem likevel hele opplegget. Dagen ble simpelthen ikke den samme etter vi hadde vært i Korskirken og hørt det lange verket med den enkle tittelen og det høye Köchel-nummeret 626.

Som komposisjon sprenger Mozarts Requiem alle tradisjonelle formskjemaer. Som klingende musikk ryster det alle blaserte forestillinger. Hver gang. Også denne søndagen hvor vi hørte verket med Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester i en solid fortolkning under ledelse av dirigenten Martin André.

Naturligvis var det ting man kunne tenkt seg annerledes. Uansett at både kor og orkester generelt holder et ganske høyt teknisk nivå, er det ikke tale om homogene, sammensveiste ensembler. Man merker det spesielt i de dempede passasjene hvor orkestret av og til virker noe ujevnt, og hvor korklangen har tendens til å bli for tynn og sprukken i toppen.

Men så var det alle de bra momentene da, alle de stedene hvor tingene falt på plass. De fugerte passasjene i Kyrie-satsen f.eks. Eller Agnus Dei hvor Martin André fra første takt fant det helt rette, elastiske tempoet og den helt rette balansen mellom alle orkestrets grupper. Blant solistene er det grunn til spesielt å fremheve Tone Kvam Thorsens varme, vibrerende alt og Ronnie Johansens mektige bass, men vi merket oss også et finstemt samspill mellom alle fire solister i de store blow-outs.

Konserten var ferdig allerede klokken tre. Men allikevel var det ikke riktig noen grunn til å gå videre med resten av søndagens program. Mozart vant. Igjen.