Monumentalt

Bergens Tidende, 02.11.2009

J. S. Bach: Messe i h-moll

Dirigent: Martin André

Kordirigent: Håkon Matti Skrede

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Korskirken

Storslått fremføring av Bachs h-mollmesse

Bach skrev h-mollmessen ferdig det siste året før han døde, men det gikk nesten hundre år før den ble oppført i sin helhet. Så er dette da heller ikke en messe i vanlig forstand, men en slags oppsummering av hele hans kirkemusikalske verk, en storslått montasje og bearbeidning av en lang rekke komposisjoner skrevet over en periode på førti år. Resultatet er en messe som sprenger alle vante rammer. Med en spilletid på to timer kan den ikke passes inn i en vanlig gudstjeneste, heller ikke i andre tradisjonelle, liturgiske sammenhenger. Den må høres i en konsertfremførelse – slik Collegiûm Mûsicûms kor og orkester fremførte den i Korskirken i går under ledelse av den engelske dirigenten Martin André.

Det er tiende gang Martin André dirigerer Collegiûm Mûsicûm. Vi husker fra tidligere besøk hvordan han i verker fra barokken og den tidlige klassikken velger elastiske tempi og av og til kommer opp med nesten kammermusikalske løsninger.  Derfor var det kanskje litt overraskende at han i h-mollmessen satset på et så pass tradisjonelt foredrag med stor gestikk og romslige tempi, med maksimal bredde i tuttisatsene og med voldsom markering av de mange brå, dynamiske overgangene. Det ga tolkningen alvor og monumentalitet. Og det ga Collegiûm Mûsicûms kor ro og tyngde. Men det var også en del steder der man kunne ønske mer nerve og intensitet – som for eksempel i Cruxifixus-satsen som ble nesten for slepende langsom.

Collegiûm Mûsicûms kor er under Håkon Matti Skredes ledelse blitt en viktig faktor i byens musikkliv. De løste denne krevende oppgaven med bravur. Derimot sliter det sammensatte orkestret fremdeles med en del problemer. Her var for eksempel mange fine detaljer underveis, blant annet delikate innsatser fra fløyter og oboer og smellende, funklende trompeter, men det var også litt for mange ustø passasjer og surt spill i strykerne. Pluss at continuo-ensemblet ikke alltid var helt enige med André om hans tempovalg.

H-mollmessen er et verk der koret spiller hovedrollen, mens de fire solistene bare kommer frem i korte glimt. Solistkvartettens ubestridte midtpunkt denne kvelden var mezzosopranen Lise Davidsen som sang sine partier med imponerende sikker, bærekraftig stemme og med så mye punch at hun av og til skygget for Hilde Veslemøy Hagens kjølige, slanke sopran. På herresiden merket vi oss Mathias Gillebo solide tenor og bassen Simon Kirkbride som ikke virket helt bekvem i den dype, første arien men som til gjengjeld kom sterkt igjen i Spiritus Sanctus.

I begynnelsen var musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.05.2000

Joseph Haydns «Die Schöpfung»

Anne Margrethe Eikaas (sopran), Richard Edgar Wilson (tenor), Simon Kirkbride (bass)

Dirigent: Martin André

Årstad Kirkekor

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm slutter sesongen med strålende fremførelse av Haydns «Skapelsen»

Lenge leve Fader Haydn! Lenge leve musikken! – ropte publikum begeistret i tumultene etter den første offentlige fremførelsen av «Skapelsen». Man hadde lyst til å rope noe tilsvarende på søndag. For denne komponisten og denne musikken er fremdeles like levende og kraftfull i dag som den gang for 200 år siden i Wiens Hoftheater. Ingen som hørte Collegiûm Mûsicûms fremførelse i Korskirken kan være i tvil om dette. Eller om at denne fremførelsen var en unik begivenhet i vårt lokale musikkliv.

Det er selvsagt skapelsesberetningen det dreier seg om, første Mosebok supplert med utdrag fra Salmene og fra Miltons «Paradise Lost». Det hele satt i musikk av Haydn, for stort orkester, med tre solister i rollene som erkeenglene Uriel, Gabriel og Raphael og som Adam og Eva, og med et kor som kommenterer og illustrerer fortellingen.

I Korskirken merket man fra første takt at dirigenten Martin André hadde full kontroll over hele dette store apparatet – og en klar forestilling om hva han ville bruke det til. I hans versjon ble «Skapelsen» et menneskelig og nærværende verk, et oratorium i øyenhøyde så å si, avvekslende, diverterende, melodiøst, nærmest verdslig i sin fortellende, billedskapende bestrebelse. Men også et verk med en helt egen alvor, en egen velde og verdighet.

Kjernen i dette verket er en fortelling. Kjernen i enhver tolkning av dette verket er formidling av denne fortellingen, det dreier seg om å kunne kommunisere. Og det kan tenoren Richard Edgar Wilson. Han sang Uriels parti uttrykksfullt og uanstrengt, med flott, fyldig stemme og hadde hele tiden fin kontakt med forsamlingen. Også sopranen Anne Margrethe Eikaas imponerte – både som en overjordisk Gabriel og som en sødmefylt Eva med gjennomkontrollert artikulasjon og knivskarpe koleraturer. Bassen Simon Kirkbride la en solid grunn i rollene som Raphael og Adam.

Vi legger til at Collegiûm Mûsicûms orkester spilte sin beste konsert denne sesongen. Og at kollegiets kor, supplert med et veltrent Årstad Kirkekor, fanget opp alle nyanser i denne fargerike musikken, fra de fineste, sarteste klangene til de helt store, rungende hammerslagene – en korprestasjon som får vårens avisdiskusjon om skillet mellom amatører og profesjonelle til å fortone seg som nokså uinteressant.

I begynnelsen var ordet, står det i Første Mosebok. Den setningen har Haydn fjernet. I hans skapelsesberetning starter det hele med musikk. Lenge leve Haydn, lenge leve musikken!

Søndag med Mozart

Bergens Tidende Morgen, 03.11.1998

Mozarts Requiem

Solister: Liv Elise Nordskog, Tone Kvam Thorsen, Richard Edgar-Wilson, Ronnie Johansen

Dirigent: Martin André

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Solid oppførelse av Mozarts Requiem i Korskirken

En spasertur i strålende sol langs Bryggen, Mozart i Korskirken, søndagsaviser i Narvesen, kaffe på Mr.Bean – og så hjem, tidsnok til håndballkampen Norge-Danmark. Høres det greit ut? Jovisst. Men selv om tidsplanen holdt, så veltet Mozarts Requiem likevel hele opplegget. Dagen ble simpelthen ikke den samme etter vi hadde vært i Korskirken og hørt det lange verket med den enkle tittelen og det høye Köchel-nummeret 626.

Som komposisjon sprenger Mozarts Requiem alle tradisjonelle formskjemaer. Som klingende musikk ryster det alle blaserte forestillinger. Hver gang. Også denne søndagen hvor vi hørte verket med Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester i en solid fortolkning under ledelse av dirigenten Martin André.

Naturligvis var det ting man kunne tenkt seg annerledes. Uansett at både kor og orkester generelt holder et ganske høyt teknisk nivå, er det ikke tale om homogene, sammensveiste ensembler. Man merker det spesielt i de dempede passasjene hvor orkestret av og til virker noe ujevnt, og hvor korklangen har tendens til å bli for tynn og sprukken i toppen.

Men så var det alle de bra momentene da, alle de stedene hvor tingene falt på plass. De fugerte passasjene i Kyrie-satsen f.eks. Eller Agnus Dei hvor Martin André fra første takt fant det helt rette, elastiske tempoet og den helt rette balansen mellom alle orkestrets grupper. Blant solistene er det grunn til spesielt å fremheve Tone Kvam Thorsens varme, vibrerende alt og Ronnie Johansens mektige bass, men vi merket oss også et finstemt samspill mellom alle fire solister i de store blow-outs.

Konserten var ferdig allerede klokken tre. Men allikevel var det ikke riktig noen grunn til å gå videre med resten av søndagens program. Mozart vant. Igjen.