Monumentalt

Bergens Tidende, 02.11.2009

J. S. Bach: Messe i h-moll

Dirigent: Martin André

Kordirigent: Håkon Matti Skrede

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Korskirken

Storslått fremføring av Bachs h-mollmesse

Bach skrev h-mollmessen ferdig det siste året før han døde, men det gikk nesten hundre år før den ble oppført i sin helhet. Så er dette da heller ikke en messe i vanlig forstand, men en slags oppsummering av hele hans kirkemusikalske verk, en storslått montasje og bearbeidning av en lang rekke komposisjoner skrevet over en periode på førti år. Resultatet er en messe som sprenger alle vante rammer. Med en spilletid på to timer kan den ikke passes inn i en vanlig gudstjeneste, heller ikke i andre tradisjonelle, liturgiske sammenhenger. Den må høres i en konsertfremførelse – slik Collegiûm Mûsicûms kor og orkester fremførte den i Korskirken i går under ledelse av den engelske dirigenten Martin André.

Det er tiende gang Martin André dirigerer Collegiûm Mûsicûm. Vi husker fra tidligere besøk hvordan han i verker fra barokken og den tidlige klassikken velger elastiske tempi og av og til kommer opp med nesten kammermusikalske løsninger.  Derfor var det kanskje litt overraskende at han i h-mollmessen satset på et så pass tradisjonelt foredrag med stor gestikk og romslige tempi, med maksimal bredde i tuttisatsene og med voldsom markering av de mange brå, dynamiske overgangene. Det ga tolkningen alvor og monumentalitet. Og det ga Collegiûm Mûsicûms kor ro og tyngde. Men det var også en del steder der man kunne ønske mer nerve og intensitet – som for eksempel i Cruxifixus-satsen som ble nesten for slepende langsom.

Collegiûm Mûsicûms kor er under Håkon Matti Skredes ledelse blitt en viktig faktor i byens musikkliv. De løste denne krevende oppgaven med bravur. Derimot sliter det sammensatte orkestret fremdeles med en del problemer. Her var for eksempel mange fine detaljer underveis, blant annet delikate innsatser fra fløyter og oboer og smellende, funklende trompeter, men det var også litt for mange ustø passasjer og surt spill i strykerne. Pluss at continuo-ensemblet ikke alltid var helt enige med André om hans tempovalg.

H-mollmessen er et verk der koret spiller hovedrollen, mens de fire solistene bare kommer frem i korte glimt. Solistkvartettens ubestridte midtpunkt denne kvelden var mezzosopranen Lise Davidsen som sang sine partier med imponerende sikker, bærekraftig stemme og med så mye punch at hun av og til skygget for Hilde Veslemøy Hagens kjølige, slanke sopran. På herresiden merket vi oss Mathias Gillebo solide tenor og bassen Simon Kirkbride som ikke virket helt bekvem i den dype, første arien men som til gjengjeld kom sterkt igjen i Spiritus Sanctus.

Musikalske attraksjoner

Bergens Tidende, 29.11.2004

Händel: Messias

Hilde Veslemøy Hagen, sopran

Clint van der Lippe, alt

Tyrone Landau, tenor

Mark Evans, bass

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Dirgient: Håkon Matti Skrede.

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm med dramatisk fremførelse av Händels Messias

Det er et oratorium. Det handler om alvorlige saker. Men det er også liv og røre i dette verket. Og ingen tid til å kjede seg. For det er Händel – en av 1700-tallets mest erfarne showmenn – som har skrevet Messias. Og han har sørget for at verket har noe for enhver smak. Her avløser det ene spektakulære grepet det andre. Händels Messias er – som hans operaer – en kjede av virtuose «numre», en serie musikalske attraksjoner, beregnet til å overraske og underholde. Og slik ble det også spilt ved søndagens fine fremførelse i Korskirken.

Det var en ekstra attraksjon at solopartiene for altstemme ble sunget av en mann. Den imponerende sørafrikanske kontratenoren Clint van der Lippe understreket verkets dekadente, operaaktige preg i en rekke overdådig virtuose arier, og Hilde Veslemøy Hagens klare, perlende sopran ga ham fint motspill kvelden igjennom, bl.a. i «He shall feed his flock» der alt og sopran avløser hverandre og presenterer hver sin versjon av den slyngede melodien. Australieren Tyrone Landau var en annen gledelig oppdagelse. Han har en flott, litt nasal tenorstemme og synger i en deklamerende stil som understreker alle de finere nyanser i teksten. Basspartiet ble sunget av waliseren Mark Evans som visst egentlig er baryton og som i hvert fall var noe anstrengt i de dype passasjene.

Fire solister er ikke nok til å få Messias til å sveve. Her må det kor til. Og Collegiûm Mûsicûms Kor løste oppgaven med bravur. Det var fint kontrapunktisk stemmevev i «Unto us a child is born», og store utblåsninger når det krevdes. At «Halleluja» satt som et skudd, sier seg selv. Til gjengjeld slet Collegiûm Mûsicûms Orkester en del underveis. Det var mye småsurt spill i de høye strykerne, spesielt i andredelen. Og generelt valgte dirigenten Håkon Matti Skrede litt for tunge, uenergiske tempi.