En fremføring for historiebøkene

Bergens Tidende, 06 06.2023

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem
Lise Davidsen, sopran. Rihab Chaieb, mezzosopran. Freddie De Tommaso, tenor. Shenyang, bassbaryton.
Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Ungdomskor, Bergen Filharmoniske Kor, Bergen Private Gymnas Musikklinjes Kor.
Håkon Matti Skrede, kormester.
Bergen Filharmoniske Orkester og Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester
Edward Gardner, dirigent
Grieghallen

Det var fullt hus i Grieghallen lørdag kveld. Både i salen og på scenen.

Bergen Filharmoniske Orkester var for anledningen utvidet med musikere fra ungdomsorkesteret BFUng. Bak dem reiste det seg en mur av sangere fra fire av byens kor. I alt 120 musikere og 230 sangere – under myndig ledelse av sjefsdirigent Edward Gardner. Og foran dem: et stjernelag av solister med Lise Davidsen i spissen.

Alle disse musikalske kreftene var kommet sammen for å fremføre Giuseppe Verdis Requiem. Og for en fremføring det da ble!

Giuseppe Verdi var ikke selv troende. Han skrev operaer, ikke kirkemusikk. Men i 1874 tok han på seg å skrive denne store dødsmessen til minne om den italienske forfatteren Alessandro Manzoni.

Dirigenten Hans von Bülow skrev i sin tid syrlig at Verdis dødsmesse er «en opera i kirkegevanter». Og spydige kritikere har senere sagt at denne dødsmessen er Verdis «beste opera». Selv understreket Verdi at messen hans nettopp ikke bør fremføres som en opera. Virkemidler som kan passe utmerket i et operahus, passer overhodet ikke til denne musikken, sa han.

Spørsmålet om Verdis Requiem er en opera eller en messe fortonte seg som temmelig irrelevant slik verket ble fremført i Grieghallen på lørdag. Det vi hørte, var noe helt annet – et eksplosivt musikalsk verk av kolossale dimensjoner, en dramatisk, hjertegripende komposisjon som rammer deg med massivt trøkk og velter deg over ende. Dette er et verk som gir deg både frysninger på ryggen og våte øyne.

Johannes Brahms’ «Ein Deutsches Requiem» fra samme periode er en dødsmesse skrevet for å trøste de etterlatte. I Verdis Requiem er det ingen trøst å hente. Verket hans forteller om frykten for døden og fremstiller de etterlattes bønn om håp om frelse.

Fremføringen på lørdag viste frem alle sider av dette sammensatte følelseskomplekset. Etter den rolige første satsen slår orkestret til med full styrke og gir oss en skarp, rasende versjon av «Dies Irae» mens koret synger om redselen for dommedag. I denne nesten kaotiske satsen fikk vi også det første inntrykket av de fire solistene og hvordan de fungerte i samspill med koret. Den tunisisk-kanadiske mezzosopranen Rihab Chaieb var konstant i ilden og imponerte blant annet med en uttrykksfull innsats i «Liber scriptus»-delen. Freddie De Tommaso ga en flott, malende versjon av «Ingemisco». Mens den kinesiske bassbarytonen Shenyang la et rungende fundament i «Tuba mirum» og «Confutatis». Og henover alle, henover den massive kor- og orkesterklangen, hørte vi Lise Davidsens strålende, brennende sopranstemme.

Solistene som vi mest hadde hørt som enkeltstemmer, samlet seg til en vokalkvartett i «Offertorio»-satsen og ga en hjertegripende skildring av de levende som ber for å befri de dødes sjeler. Og korene fulgte etter med en helt overveldende utgave av «Sanctus», en åttestemmig fuga skrevet for dobbeltkor.

Etter all turbulensen, etter den lange, musikalske og følelsesmessige berg-og-dal-banen, nådde vi til sist frem til «Libera me»-delen der Lise Davidsen og koret ber om at de dømte skal bli frelst på Vredens Dag. Og det massive verket legges til hvile på en fredelig C-dur-akkord.

Det er sjelden – om noensinne – vi har hørt en så overbevisende fremføring av dette verket, her i byen, men også mer generelt. Edward Gardner er en dirigent som klarer å organisere slike store, kompliserte verk – og få dem til å lykkes musikalsk. Med seg på reisen hadde han et orkester i toppform og fire veltrimmete kor. Pluss et sterkt hold av solister.

Resultat: en imponerende fremføring. En fremføring som kommer til å gå inn i historiebøkene.

Pangstart for Festspillenes musikalske program

Bergens Tidende, 25. 05. 2023

Opera
Giacomo Puccini: Tosca
Lise Davidsen, Freddie De Tommaso, Bryn Terfel
Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Guttekor, Bergen Filharmoniske
Kor, Collegium Musicums kor
Håkon Matti Skrede, kormester
Bergen Filharmoniske Orkester
Edward Gardner, dirigent
Festspillene i Bergen, i samarbeid med Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien
Grieghallen

Med Puccinis store opera «Tosca» på programmet og tre verdensstjerner i hovedrollene – ja, da var det vel på forhånd gitt at Festspillenes åpningskonsert måtte bli en suksess. Og det ble det! En stor, musikalsk suksess!

«Tosca» er en melodramatisk thriller der politikk, religion og sex er vevd sammen. Vi er i Roma under Napoleonskrigene, en dag i juni 1800 – der vi møter maleren Mario Cavaradossi og hans elskede, operadivaen Tosca. Cavaradossi hjelper en politisk fange til å flykte og blir selv tatt til fange av Baron Scarpia, Romas sadistiske, korrupte politisjef. Scarpia vil ha sex av Tosca mot at frigi hennes elskede Mario, men han lykkes ikke med det, og operaen slutter høydramatisk og tragisk: Tosca dreper Scarpia, Cavaradossi blir henrettet og Tosca begår selvmord.

Årets festspillmusiker, sopranen Lise Davidsen, scenedebuterte på onsdag i rollen som Tosca. For noen år siden fikk hun sitt store, internasjonale gjennombrudd som «dramatisk sopran» i tunge, kolossale Wagner-roller. Men slik vi hørte henne i Grieghallen på onsdag, var hun forvandlet til en helt overbevisende «lyrisk sopran». Hun sang riktignok Tosca med enormt kraft i høyden, men hadde samtidig ekte sans for rollens mer lyse, lyriske sider. Og hennes klagende, fortvilte fremføring av «Vissi d'arte» i andre akt ble kveldens absolutte musikalske høydepunkt.

I rollen som Toscas elskede Cavaradossi hørte vi den unge britisk-italienske tenoren Freddie De Tommaso. Det er bare halvannet år siden han fikk sitt store gjennombrudd – nettopp som Cavaradossi i en Tosca-oppsetting på Londons Royal Opera House der han sprang inn som erstatning for en tenor som var blitt syk. Siden har han sunget Cavaradossi mange ganger og blant annet innspilt deler av rollen på platen «Il Tenore» sammen med Lise Davidsen som Tosca.

Som sangertype er De Tommaso en «spinto» tenor: Stemmen hans har en lys, lett kvalitet, men har samtidig tyngde og en kraft som han aktiverer i de store dramatiske klimaksene. Det er noe «old school» over stemmen hans: Den er vakker, mørk, med ekspressive «hulk» – og en klang som minner om de store italienske tenorene fra 1950- og 60-tallet. Onsdag kveld fikk vi høre alle disse sidene av talentet hans – i første akt en forrykende, høydramatisk versjon av «Recondita armonia» (som gjerne kunne ha fått stor applaus og bravo-rop fra publikum) pluss en inderlig, fortvilt avskjedsarie «E lucevan le stelle» i tredje akt.

Politisjefen Scarpia har ikke de store musikalske virkemidler å spille på. Men walisiske Bryn Terfels bassbaryton fungerte godt i rollen som klassisk, truende skurk – brutal, demonisk, sadistisk.

Handlingen i «Tosca» utspiller seg på tre kjente romerske lokaliteter – kirken Sant'Andrea della Valle, Farnese-palasset og fengselet Castel Sant'Angelo. Men disse stedene fikk vi ikke sett i Grieghallen. For kveldens «Tosca» var en «konsertant» fremføring, slik vi er blitt vant til å se opera i Bergen gjennom de siste årene – altså en fremføring der handlingen ikke utspiller seg i et vanlig scenisk rom med kulisser og rekvisitter. Solistene står på scenen foran orkesteret – som i et oratorium – og «spiller», rollene sine med minimale, fysiske virkemidler, regissert av Nicolai Riise. Mens Jesper Kongshaug legger diskret lysdesign omkring begivenhetene.

Man kan si mye positivt om denne praksisen. Det er fint at vi faktisk får anledning til å høre noen av litteraturens store operaer i Bergen – uansett at det er skjer i et redusert format. Og mye av den fysiske handlingen kan vi selvsagt forestille oss ved å lytte til sangerne og se deres stiliserte bevegelser foran orkesteret.

Men nettopp i en opera som «Tosca» savner man likevel det tradisjonelle fysiske scenerommet. Alle tre akter er bunnet til disse tre konkrete, romerske lokaliteter – som hos Puccini er konstruert som psykologiske rom. Dette er fysiske steder som samtidig brukes til å anskueliggjøre og uttrykke sangernes indre tanker og følelser.

I Grieghallen overtar orkestret mye av den funksjonen som scenerommene tradisjonelt har. Gardner og BFO gir en presis og vakker fremstilling av Puccinis partitur. De fremhever og understreker hans ledemotiver og illustrerer med musikalske midler sangernes skiftende psykologiske tilstander. Og av og til legger de selvstendige, vakre kommentarer inn under handlingen – som for eksempel i tredje akt der celloene kommenterer Cavaradossis avskjed med verden.

En fantastisk start på plateåret 2022

Bergens Tidende, 14.01.2022

 

Lise Davidsen, Leif Ove Andsnes
Edvard Grieg
Decca

I fjor sommer dro Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes til Bodø og ga konsert med bare Grieg-sanger på programmet. Nye koronarestriksjoner satte en stopper for videre turnévirksomhet med disse sangene. Men Davidsen og Andsnes rakk i alle fall å innspille programmet på plate i Bodø. Og takk for det!

Det er denne innspillingen som nå åpner det klassiske plateåret 2022. Og den er intet mindre enn en sensasjon, en milepæl i Grieg-diskografien.

De siste årene har Lise Davidsen slått igjennom på de store, internasjonale operascenene. Hun har blitt kjent som dramatisk Wagner-sopran, med strålende, stemmemessig velde og kraftige utblåsninger i det aller høyeste registret. Men nå gjelder det altså Griegs små, intime sanger. Og på forhånd kunne en da kanskje lure på om hun ville klare omstillingen, nedskaleringen til dette mindre formatet.

Men det var ingen grunn til uro. For på denne platen er det ikke noe stemmemessig overkill fra Davidsen sin side. Det er simpelthen imponerende hvordan hun tilpasser seg de mindre dimensjonene i Griegs musikk og finner frem de mest subtile, dempede klangfargene i stemmen sin. Det er som om arbeidet med Grieg-sangene har utvidet og nyansert hennes store, vokale palett.

Første verk på platen er «Haugtussa» (Op. 67), Griegs tonsettinger av sju dikt fra Arne Garborgs syklus om den synske jenta Veslemøy. Slik Grieg har utvalgt de sju diktene, danner de en liten, komprimert fortelling. Vi møter jenta, vi opplever hennes forelskelse og etterpå hennes sorg når hun mister kjæresten sin.

Davidsen former disse sju fragmentene til et stort sammenhengende univers. Hennes erfaringer fra operascenene har gitt henne et omfattende repertoar av musikalske virkemidler – slik at hun både kan opptre som den syngende Veslemøy og samtidig være en forteller som betrakter og fremstiller jenta utenfra.

Davidsen er den ville, utemmede Veslemøy som spiller ut sine erotiske lengsler i «Elsk». Og hun er den medfølende fortelleren som maler frem den mørke moll-stemningen i «Vond dag» da jenta er blitt sveket av kjæresten sin. Det er aldri snakk om enkle, musikalske illustrasjoner her. Davidsen fremstiller alle de mange synsvinkelskiftene alene ved hjelp av nyanser i stemmebruken sin.

Og ved klaveret understøtter Andsnes henne på veien inn og ut av fortellingen samtidig med at han legger til sine egne musikalske kommentarer. For også han har denne særegne evnen til å fylle den enkelte musikalske frasen med fortellende innhold, få den til å fremheve subtile nyanser og legge frem nye perspektiver på historien.

Det er to andre komplette sangsykluser på platen: De seks tyske sangene (Op. 48) til tekster av blant andre Goethe og Heine pluss fem sanger til tekster av den relativt ukjente danske forfatteren Otto Benzon (Op. 69). Ingen av dem har samme indre tematiske sammenheng som «Haugtussa», men alle rommer serier av fine, stemningsfulle øyeblikk – hør for eksempel den vakre kjærlighetssangen «Ein Traum» fra Op. 48 eller den stillferdige, sorgfulle meditasjonen i «Ved Moders Grav» fra Op. 69.

I tillegg får vi presentert en lang rekke kjente og kjære sanger hentet fra ulike deler av Griegs produksjon, blant annet H. C. Andersens «Jeg elsker deg» (Op. 5) og de populære Vinje-sangene «Ved Rondane» og «Våren» (fra Op. 33) – det hele fremført i sublimt, innforstått samspill mellom Davidsen og Andsnes som får alle de betydningsfulle detaljene i tekst og musikk til å stråle og funkle. 

En fremragende utgivelse. Og en fantastisk start på plateåret 2022.

Årets klassiske musikk

Bergens Tidende, 20.12.2021

Årets klassiske plate

Mozart Momentum – 1785

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony Classical

«Mozart Momentum – 1785» ligger allerede høyt på de internasjonale hitlistene for 2021. Med denne platen har Leif Ove Andsnes og hans medspillere i Mahler Chamber Orchestra tegnet et helt nytt bilde av Mozart. De trekker frem de fremadrettede, revolusjonerende momentene i verkene hans fra året 1785, alt dette som bryter med de etablerte musikalske konvensjonene i perioden. Den Mozart vi hører på denne platen, er en komponist som viser vei fremover i historien, mot Beethoven og enda lenger frem. En plate full av dramatisk, barsk og demonisk musikk.

Årets klassiske konsert

Verk av Bach, Mozart og Philip Glass

Víkingur Ólafsson, klaver

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Smittevernsreglene har satt snevre rammer for de fleste konserter i 2021. Da BFO i januar spilte årets første konsert i Grieghallen, var vi bare 200 tilhørere spredt ut over i salen. På scenen satt et begrenset antall musikere på god avstand av hverandre. Men tross alle begrensninger ble det en flott, sterk konsert der den islandske eksentrikeren Víkingur Ólafsson startet med å spille Philip Glass og etterpå beveget seg fra 1900-tallets minimalisme bakover til 1700-tallet der han trakk frem musikalske forbindelseslinjer mellom Bach og Mozart. Det er sjeldent BFO spiller barokkmusikk. Men når de gjør det, viser det seg at de kan matche seg med de beste tidligmusikkensembler.

Årets operastjerne

Lise Davidsen, sopran

I 2020 var operasopranen Lise Davidsen midt i sitt internasjonale gjennombrudd – hun hadde sunget store roller på scenene i New York og London og hadde debutert som Wagner-sangerinne i Bayreuth. Så kom pandemien. Og det ble bråstopp i karrieren hennes. I 2021 har det vært færre reiserestriksjoner og hun har kunnet gjenoppta karrieren sin – med store prestasjoner i Bayreuth, på Metropolitan og La Scala. Og med kritikerroste solokonserter både ute og hjemme. I de norske konsertsalene har vi blant annet kunnet høre henne synge Grieg akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Plateselskapet Decca har innspilt Grieg-programmet nå i høst. Vi gleder oss til platen kommer i januar.

Suset fra de finske furuskogene

Bergens Tidende, 16.06.2021

 

Sibelius

Lise Davidsen, sopran

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

På den nye Chandos-platen tar Bergen Filharmoniske Orkester og sjefsdirigent Edward Gardner for seg fem orkesterverk av Jean Sibelius – tre korte, tidlige komposisjoner skrevet i årene omkring 1900 pluss to sene tonedikt: «Luonnotar» fra 1913 og «Tapiola» fra 1926

«Tapiola» var det siste orkesterverket Sibelius skrev. Det er et verk som bryter med de fleste tradisjonelle reglene, en komposisjon som så å si er skrevet på kanten av det musikalske stupet. Den starter med fire enkle toner – et bruddstykke av en moll-skala – og utvikler seg herfra ved knoppskytning i alle retninger. Resultatet blir et mektig lydmaleri, et lydbilde av en enorm, susende finsk furuskog.

BFO er effektive stifinnere i dette verket. Strykerne maler et skimrende, flimrende bilde av bevegelsene i trærne, og blåserne markerer med skarpe, brå kast stormen som suser gjennom urskogen. Vi hører trær som knaker og knirker, hører bølgeslag i en stor innsjø. Og til sist, etter en lang, manisk crescendo-passasje i strykerne, er det nesten som om skogguden Tapio åpenbarer seg for oss.

«Tapiola» er flott spilt, en skarp og presis tolkning som overstråler de fleste andre innspillingene av dette verket.

Men det er likevel det andre, sene Sibelius-verket som er den virkelige begivenheten på denne platen. For her hører vi sopranen Lise Davidsen som solist i «Luonnotar» – en musikalsk skapelsesberetning som Sibelius i sin tid komponerte til en tekst hentet fra det finske nasjonaleposet «Kalevala».

«Luonnotar» er et ganske kort verk som verken er mye spilt i konsertsalene eller på plate – noe som trolig skyldes at Sibelius her har stilt nesten umenneskelige krav til solostemmen. Men Lise Davidsen har hva som må til for å klare verkets enorme, vokale utfordringer. Stemmen hennes beveger seg utvunget i voldsomme, dramatiske sprang opp og ned gjennom to oktaver og skaper et lydbilde som visse steder har nesten wagnerske dimensjoner. I tillegg gir hun solostemmen en ungdommelig, klar og lysende kvalitet.

Resten av platen er en mer blandet fornøyelse. Ikke på grunn av BFO – de spiller upåklagelig. Men de tre tidlige Sibelius-verkene – «Rakastava» (1893) for strykeorkester, tonediktet «Vårsang» (1894) og scenemusikken til «Pelléas et Mélisande» (1905) – er, for å si det mildt, ikke spesielt spennende. Scenemusikken har en rekke fine passasjer for engelskhorn, men balanserer ellers – som de to andre verkene – ubekvemt på grensen til det banale.

Gustav Mahler som hørte «Vårsang» på en konsert i Helsinki i 1907, skrev i et brev hjem at dette var «ganske vanlig kitsch anrettet som nasjonal saus ved hjelp av visse nordiske harmoniseringsmanerer. Hjelpe meg!» – Hårde ord, men ganske rammende om denne delen av produksjonen til Sibelius.

En fargestrålende musikalsk fresco

Bergens Tidende, 24.03.2018

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spektakulære effekter med Edward Gardner og BFO i Verdis Requiem

Det går mange historier om Giuseppe Verdis Requiem. En av dem handler om dirigenten Hans von Bülow som noen dager før premieren i 1874 skrev i en tysk avis at Verdis dødsmesse er «en opera i kirkegevanter». Men det hører også med til historien at han mange år senere sendte en slags unnskyldning til Verdi – som vennlig svarte at Bülow visst hadde hatt rett den gang.

Så, hva er da dette verket? En opera, et rekviem, eller? På torsdag i Grieghallen svarte Edward Gardner nokså klart på dette spørsmålet. Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester og mange gode kor og solister slo han fast at, jo, dette er kirkemusikk, dette er et sakralt verk.

Dramatisk, høyspent, ja visst. Men like fullt et rekviem, en dødsmesse som utmaler redselen for dommedag og helvetes pinsler med de voldsomste fargene og de mest spektakulære, orkestrale og vokale effektene.

Edward Gardner holdt stram regi på den lange reisen til dødsriket. Sammen med BFO spente han opp et stort musikalsk lerret og fikk alle Verdis mange messeledd til å innordne seg og danne en fargestrålende fresco med glansfulle strykere, skinnende trompeter, dystre dommedagsbasuner og dundrende pauker. 

Det store, sammensatte koret var aktive medspillere på reisen og gjorde en ualminnelig flott innsats underveis – fra den nesten uhørlige, angstfylte mumling i de første taktene over de enorme utblåsningene i dommedagsavsnittene til den siste fredfylte, stille bønnen som legger de døde til hvile etter halvannen times turbulent musikk.

Verdis Requiem stiller store krav til kor og orkester. Og ikke minst til de fire solistene som både enkeltvis og sammen skal stå i front og lyse opp mot det massive lydteppet bak dem. Torsdag i Grieghallen innfridde solistkvartetten alle disse kravene til fulle.

Unge koreanske Seungju Bahg sang tenorpartiet med en flott, smektende frasering som minnet oss om at messen opprinnelig ble skrevet for solister med bakgrunn i den italienske sangtradisjonen. Engelske Matthew Rose la solistkvartettens fundament med stor, rungende bass og hadde også en gripende, fryktinngydende soloinnsats i Tuba Mirum-delen der han tre ganger åndeløst påkaller døden.

På damesiden briljerte Jennifer Johnston i mezzosopran-partiet blant annet med en levende, fremføring av Liber scriptus, teksten om den store boken som dommeren vil ta frem på vredens dag.  

Men det var Lise Davidsen som var kveldens store stjerne. I løpet av hennes tid som residerende sanger hos BFO, har vi hørt henne som solist i store, senromantiske verk. På torsdag sang hun sopranpartiet i Verdis rekviem og demonstrerte at hun også behersker det italienske uttrykket. Hun svevde uanstrengt over orkestret med store utladninger helt i toppen av sopranregistret. Og et av kveldens helt store øyeblikk kom da hun uakkompagnert, deklamerende la verket til hvile med den avsluttende soloen i Libera me.

Fargesprakende musikalsk bildebok

Bergens Tidende, 16.02.2018

Grieg: Piano Concerto, Incidental Music to «Peer Gynt»

Bergen Philarmonic Orchestra and Choirs

Edward Gardner

Chandos

En kraftfull versjon av Peer Gynt som er hele platen verdt

Samarbeidet mellom Bergen Filharmoniske Orkester, sjefdirigent Edward Gardner og plateselskapet Chandos har etter hvert gitt oss mange fine plater. I dag kommer enda en. Denne gang gjelder det Edvard Grieg – klaverkonserten hans pluss scenemusikken til Henrik Ibsens «Peer Gynt».

Nå er det jo ikke slik at det mangler plater med disse verkene – i nettbutikkene kan du for tiden velge mellom to-tre hundre forskjellige innspillinger av hver. Men det er selvsagt noe særlig når Griegs eget orkester tar for seg denne musikken. BFO bærer på en tolkningstradisjon som er blitt formidlet via generasjoner av musikere. Og en skjønner godt at Edward Gardner har hatt lyst til å arbeide med Grieg og dra nytte av orkestrets spesielle erfaringer. Men Gardner selv har også noe å tilføye musikken. Spesielt får han «Peer Gynt» til å blomstre skikkelig opp.

Grieg skrev om lag 25 kortere og lengre stykker scenemusikk beregnet til å farge og illustrere handlingen i Ibsens dramatiske dikt. Senere konstruerte han to suiter av de mest populære stykkene, og det er disse suitene vi oftest hører i dag. Gardner og BFO går en annen vei. De spiller stykkene i den opprinnelige rekkefølgen – ikke all musikken riktignok, men et utvalg som er stort nok til at du kan følge Ibsens fortelling. Du merker den dramatiske spenningen, de brå skiftene i følelser og stemninger. Og alt dette blir formidlet med musikalske midler.

Det er pangstart med fullt orkester og skarpe rytmiske markeringer. Vi er på bryllup. Vi hører brudstykker av en melodi som peker framover mot Solveigs sorgfylte sang i fjerde akt. Håkon Høgemo trer fram i lydbildet og spiller en halling og en springar på hardingfelen sin. Og så er vi i gang – i gang med å bla oss gjennom en musikalsk bildebok der nasjonalromantikk og norske folketoner brytes med kolorerte «orientalske» tablåer.

Musikken er fra 1800-tallet, men tolkningen er nåtidig – sprek, skarp, med hvasse kast i blåserne og store, lengselsfulle sukk i strykerne. Og så har Gardner og BFO fått med seg flere forskjellige veltrimmede kor og et stjernelag av solister. Det er klang av Wagners Rhindøtre når sopranene Lise Davidsen, ‎ Ann-Helen Moen og ‎Victoria Nava smeller til i rollene som kåte seterjenter. Lise Davidsen fortsetter Wagner-assosiasjonene i en mørk, demonisk tolkning av arabiske Anitras sang, og Ann-Helen Moen er en rørende og gripende Solveig. Johannes Weisser har noe mindre å synge på i rollen som Peer Gynt, men han gir en fin versjon av Peers serenade.

Gardner og BFOs versjon av Peer Gynt er fargesprakende og kraftfull. Og den kommer først på platen – noe som kanskje er med til å få det etterfølgende verket, Griegs klaverkonsert, til å virke noe blekt. Franske Jean-Efflam Bavouzet spiller solostemmen presist og profesjonelt med god sans for de mer lyriske delene. Og BFO og Gardner følger ham opp, sobert og effektivt. Men som helhet virker framføringen litt tam og uengasjert. Du får aldri inntrykket av at det er noe viktig på spill her.

Monumentalt

Bergens Tidende, 02.11.2009

J. S. Bach: Messe i h-moll

Dirigent: Martin André

Kordirigent: Håkon Matti Skrede

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Korskirken

Storslått fremføring av Bachs h-mollmesse

Bach skrev h-mollmessen ferdig det siste året før han døde, men det gikk nesten hundre år før den ble oppført i sin helhet. Så er dette da heller ikke en messe i vanlig forstand, men en slags oppsummering av hele hans kirkemusikalske verk, en storslått montasje og bearbeidning av en lang rekke komposisjoner skrevet over en periode på førti år. Resultatet er en messe som sprenger alle vante rammer. Med en spilletid på to timer kan den ikke passes inn i en vanlig gudstjeneste, heller ikke i andre tradisjonelle, liturgiske sammenhenger. Den må høres i en konsertfremførelse – slik Collegiûm Mûsicûms kor og orkester fremførte den i Korskirken i går under ledelse av den engelske dirigenten Martin André.

Det er tiende gang Martin André dirigerer Collegiûm Mûsicûm. Vi husker fra tidligere besøk hvordan han i verker fra barokken og den tidlige klassikken velger elastiske tempi og av og til kommer opp med nesten kammermusikalske løsninger.  Derfor var det kanskje litt overraskende at han i h-mollmessen satset på et så pass tradisjonelt foredrag med stor gestikk og romslige tempi, med maksimal bredde i tuttisatsene og med voldsom markering av de mange brå, dynamiske overgangene. Det ga tolkningen alvor og monumentalitet. Og det ga Collegiûm Mûsicûms kor ro og tyngde. Men det var også en del steder der man kunne ønske mer nerve og intensitet – som for eksempel i Cruxifixus-satsen som ble nesten for slepende langsom.

Collegiûm Mûsicûms kor er under Håkon Matti Skredes ledelse blitt en viktig faktor i byens musikkliv. De løste denne krevende oppgaven med bravur. Derimot sliter det sammensatte orkestret fremdeles med en del problemer. Her var for eksempel mange fine detaljer underveis, blant annet delikate innsatser fra fløyter og oboer og smellende, funklende trompeter, men det var også litt for mange ustø passasjer og surt spill i strykerne. Pluss at continuo-ensemblet ikke alltid var helt enige med André om hans tempovalg.

H-mollmessen er et verk der koret spiller hovedrollen, mens de fire solistene bare kommer frem i korte glimt. Solistkvartettens ubestridte midtpunkt denne kvelden var mezzosopranen Lise Davidsen som sang sine partier med imponerende sikker, bærekraftig stemme og med så mye punch at hun av og til skygget for Hilde Veslemøy Hagens kjølige, slanke sopran. På herresiden merket vi oss Mathias Gillebo solide tenor og bassen Simon Kirkbride som ikke virket helt bekvem i den dype, første arien men som til gjengjeld kom sterkt igjen i Spiritus Sanctus.