Stormfull avslutning av Festspillene 2021

Bergens Tidende, 11.06.2021

Festspillene

Arne Nordheim: Stormen, suite
Mari Eriksmoen, sopran
Johannes Weisser, baryton
Vilja Kwasny og Max Makowski, dansere
Sarah Derendinger, videodesign
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Det blåser elektronisk storm gjennom Grieghallen. Vi hører måseskrik mens vaktene fører oss inn i det mørklagte rommet og plasserer oss på behørig avstand av hverandre. Oppe på det gjennomsiktige sceneforhenget ser vi bilder av vann, et kystlandskap, et kvinneansikt. Bak forhenget skimter vi musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. Edward Gardner går opp på podiet. Forhenget går opp. Og da er avslutningskonserten i gang.

Festspillene 2021 sluttet onsdag kveld med Arne Nordheims «Stormen» – ikke hans to timer lange musikk til Shakespeare-balletten fra 1979, men den korte orkestersuiten han skrev samme år som en slags musikalsk sammendrag av hans og koreografen Gene Tetleys arbeid.

Det var ingen ballettdansere på scenen i Grieghallen da BFO fremførte suiten onsdag kveld, men det var fire store skjermer oppe over orkesteret der videokunstneren Sarah Derendinger ga oss en slags visuelle kommentarer til musikken og til Shakespeares fortelling om merkelige hendelser blant trollmenn og villmenn på en fjern øy. 

Derendingers bildefantasier på skjermene fulgt forløpet i Nordheims suite og bygget opp en drømmeaktig fortelling i seks deler om forholdet og spenningene mellom kongedatteren Miranda og villmannen Caliban – to figurer som i en serie forunderlige naturscener ble fremstilt uttrykksfullt og vakkert av danserne Vilja Kwasny og Max Makowski fra ballettkompagniet Carte Blanche.

Men uansett at Derendingers bilder var både poetiske, suggererende – og til tider også ganske skremmende – så var det Nordheims musikk og BFOs fremføring av den som var det helt sentrale denne kvelden.

Nordheims musikk trenger egentlig ikke illustrasjoner eller kommentarer, den har en helt egen bildeskapende kraft. Gardner og BFO gikk inn i denne musikken og skapte en enorm bildefrise med store, flytende klangmasser, dramatiske utbrudd i slagverket og imponerende, ekspressive solosekvenser fra trombone, bratsj og cello.

Og foran orkesteret sto sopranen Mari Eriksmoen og barytonen Johannes Weisser og sang – med dybde og overveldende uttrykkskraft – Nordheims tonesetninger av utvalgte sitater fra Shakespeares tekst.

Stor applaus til orkester, dansere og solister fra de utvalgte få i salen. Og da var det Anders Beyers tur til å avslutte Festspillene. Direktøren pleier ved denne anledningen å be oss gi hverandre et klem før vi reiser oss og går hjem. Det unnlot han i år. Av innlysende grunner. Men han lovet å gjenoppta tradisjonen i 2022 – da vi forhåpentlig kan gå på festspillkonserter uten munnbind. I fullsatte lokaler.

Fargesprakende musikalsk bildebok

Bergens Tidende, 16.02.2018

Grieg: Piano Concerto, Incidental Music to «Peer Gynt»

Bergen Philarmonic Orchestra and Choirs

Edward Gardner

Chandos

En kraftfull versjon av Peer Gynt som er hele platen verdt

Samarbeidet mellom Bergen Filharmoniske Orkester, sjefdirigent Edward Gardner og plateselskapet Chandos har etter hvert gitt oss mange fine plater. I dag kommer enda en. Denne gang gjelder det Edvard Grieg – klaverkonserten hans pluss scenemusikken til Henrik Ibsens «Peer Gynt».

Nå er det jo ikke slik at det mangler plater med disse verkene – i nettbutikkene kan du for tiden velge mellom to-tre hundre forskjellige innspillinger av hver. Men det er selvsagt noe særlig når Griegs eget orkester tar for seg denne musikken. BFO bærer på en tolkningstradisjon som er blitt formidlet via generasjoner av musikere. Og en skjønner godt at Edward Gardner har hatt lyst til å arbeide med Grieg og dra nytte av orkestrets spesielle erfaringer. Men Gardner selv har også noe å tilføye musikken. Spesielt får han «Peer Gynt» til å blomstre skikkelig opp.

Grieg skrev om lag 25 kortere og lengre stykker scenemusikk beregnet til å farge og illustrere handlingen i Ibsens dramatiske dikt. Senere konstruerte han to suiter av de mest populære stykkene, og det er disse suitene vi oftest hører i dag. Gardner og BFO går en annen vei. De spiller stykkene i den opprinnelige rekkefølgen – ikke all musikken riktignok, men et utvalg som er stort nok til at du kan følge Ibsens fortelling. Du merker den dramatiske spenningen, de brå skiftene i følelser og stemninger. Og alt dette blir formidlet med musikalske midler.

Det er pangstart med fullt orkester og skarpe rytmiske markeringer. Vi er på bryllup. Vi hører brudstykker av en melodi som peker framover mot Solveigs sorgfylte sang i fjerde akt. Håkon Høgemo trer fram i lydbildet og spiller en halling og en springar på hardingfelen sin. Og så er vi i gang – i gang med å bla oss gjennom en musikalsk bildebok der nasjonalromantikk og norske folketoner brytes med kolorerte «orientalske» tablåer.

Musikken er fra 1800-tallet, men tolkningen er nåtidig – sprek, skarp, med hvasse kast i blåserne og store, lengselsfulle sukk i strykerne. Og så har Gardner og BFO fått med seg flere forskjellige veltrimmede kor og et stjernelag av solister. Det er klang av Wagners Rhindøtre når sopranene Lise Davidsen, ‎ Ann-Helen Moen og ‎Victoria Nava smeller til i rollene som kåte seterjenter. Lise Davidsen fortsetter Wagner-assosiasjonene i en mørk, demonisk tolkning av arabiske Anitras sang, og Ann-Helen Moen er en rørende og gripende Solveig. Johannes Weisser har noe mindre å synge på i rollen som Peer Gynt, men han gir en fin versjon av Peers serenade.

Gardner og BFOs versjon av Peer Gynt er fargesprakende og kraftfull. Og den kommer først på platen – noe som kanskje er med til å få det etterfølgende verket, Griegs klaverkonsert, til å virke noe blekt. Franske Jean-Efflam Bavouzet spiller solostemmen presist og profesjonelt med god sans for de mer lyriske delene. Og BFO og Gardner følger ham opp, sobert og effektivt. Men som helhet virker framføringen litt tam og uengasjert. Du får aldri inntrykket av at det er noe viktig på spill her.

Teori og eksperiment

Bergens Tidende, 05.02, 2014

Bach: St Matthew Passion

René Jacobs

Akademie für Alte Musik Berlin

RIAS Kammerchor

harmonia mundi

En svært god tolkning av Bachs Matteus-pasjonen

For å fremføre Bachs Matteus-pasjon (BWV 244) trenger man to kor og 6-8 solister, dessuten et orkester og en continuogruppe. Pluss god tid. Spilletiden er opp mot tre timer. Og så er det de musikalske problemene. Hvordan skal dette ruvende verket fremføres og tolkes? I løpet av de siste 50 årene har dirigenter og musikere fra tidligmusikkmiljøene presentert mange, innbyrdes forskjellige, svar på dette spørsmålet. Her kommer enda et, denne gangen fra flamske René Jacobs og hans faste samarbeidspartnere i Akademie für Alte Musik Berlin og RIAS Kammerchor.

På konsert er Bachs to kor vanligvis plassert ved siden av hverandre bak orkesteret. Og i tradisjonelle stereo-opptak hører man dem fordelt på høyre og venstre kanal. Men på den nye platen støtter Jacobs seg på den tyske musikkhistorikeren Konrad Küster som mener at da verket ble urfremført i Thomaskirche i Leipzig på slutten av 1720-tallet, hadde Bach ett kor plassert fremme i rommet sammen med orkestret og et mindre kor plassert på et, nå forsvunnet, galleri i den andre enden. Jacobs har satt seg fore å etterprøve denne teorien, ikke i en kirke, men i et platestudio. I opptaket er de to korene derfor ikke plassert langs en høyre/venstre-akse, de er plassert «i dybden» slik at romklangen signaliserer avstanden mellom dem. 

Det trenges nok et ganske avansert lydanlegg for å få det fulle utbyttet av dette eksperimentet. På mitt beskjedne stereoanlegg hører jeg bare en viss fjernhet i noen av satsene. Til gjengjeld er det ikke vanskelig å høre at dette – musikalsk sett – er en svært god tolkning av Matteus-pasjonen.

Jakobs følger opp en del av tidligmusikkekspertenes anvisninger. Berlinernes orkesterklang er luftig, og continuo-musikerne improviserer fritt og blomstrende som en jazzgruppe. Men Jacobs er ikke ortodoks. Han bruker for eksempel overraskende mange korsangere og satser mer på varm, mettet klang enn på kontrapunktisk klarhet. Han velger ofte temmelig langsomme tempi og får frem majestetisk ro og verdighet i de satsene der det store koret følger evangelietekstens fortelling. Og han legger også tyngde inn i de raskere avsnittene der det mindre koret uttrykker vrede eller uro over evangelietekstens budskap.  

I tillegg har Jacobs gode solister med i de viktigste rollene. Werner Güra synger evangelistens parti med fyldig, smidig tenor. Johannes Weisser i rollen som Jesus imponerer med sin unge, uttrykksfulle baryton. Og erfarne Bernarda Fink kaster glans over mange av verkets alt-soloer.

På 2000-tallet har Nikolaus Harnoncourt hittil vært enerådende på markedet for historisk informerte tolkninger av Matteus-pasjonen. Hans innspilling på Teldec (2001) er dramatisk og medrivende som en opera, og han har med seg Matthias Goerne i rollen som Jesus sammen med en stjernerekke av tidens store Bach-sangere. Den nye platen med Réne Jacobs og berlinerne kommer nok ikke til å fortrenge Harnoncourts versjon. Men den er en sterk konkurrent.

Snarvisitt

Bergens Tidende, 21.10.2009

 «Visiting Grieg»

Johannes Weisser, baryton

Søren Rastogi, klaver

Simax

Teatralsk tolkning av Griegs romanser

Jeg skulle ønske Johannes Weisser hadde ventet litt med å gå på visitt hos Grieg. For vel har han en stor, flott stemme og vel har han dramatisk utstråling og scenisk nærvær. Men lieder og romanser er nå en gang noe annet enn opera – et annet musikalsk uttrykk, en annen verden. Som han ennå ikke føler seg helt hjemme i. På platen synger han Vinje-sangene (op. 33), en serie H. C. Andersen-sanger fra op. 5 og 18, pluss to av de tyske sangene fra op. 48. Det er en del fine steder underveis, spesielt i Vinje-sangene, men hovedinntrykket er likevel at dette er en ganske ujevn plate der Griegs spede vekster alt for ofte blir valset flate av en sanger som har besvær med å omstille seg til det lille formatet. I tillegg synger Weisser med en merkelig gammeldags, teatralsk frasering, og hans ellers så fine, mørke barytonstemme klinger ofte presset og snerrende i det dype registeret. Platens lyspunkt er Søren Rastogi som spiller Griegs klaverstemmer så klart og musikalsk at det er en ren fornøyelse.

Høye forventninger og ambisjoner

Bergens Tidende, 06.06.2005

Franz Schubert: Die Schöne Müllerin

Johannes Weisser, baryton

Søren Rastogi, klaver

Festspillene

Troldsalen

Johannes Weisser synger Schubert i Troldsalen

Forventningspresset var til å ta og føle på da Johannes Weisser kom inn i Troldsalen for å synge Schuberts «Die Schöne Müllerin». Men allerede etter de første taktene av «Das Wandern», var saken avgjort. Ryktene har talt sant: Her er et ungt sangtalent av de sjeldne. Stemmen er frisk og muskuløs, med full bærekraft i hele det sentrale barytonregistret og med betydelig styrke i det vanskelige toppområdet. I tillegg er Weissers frasering smidig og sømløs, og han klarer uten besvær å blende ned til nesten tonløs pianissimo og opp igjen.

Når en ung, begavet sanger velger å presentere seg med «Die Schöne Müllerin», forteller det noe om høyt ambisjonsnivå. Og presser forventningene ytterlige i været. Men også i denne henseende innfridde Weiser løftene. Vi fikk en levende tolkning av historien om den ulykkelige møllersvennen med fin sans for de mange brå stemningsskiftene i de enkelte sangene. Og med sikker fornemmelse for den tragiske strukturen som preger verket som helhet. Blant annet valgte Weisser, som flere andre av tidens store Schubert-tolkere, å synge de to siste sangene i et betydelig langsommere tempo enn notetekstens «Mässig», slik at motsetningen mellom begynnelsens ungdommelige optimisme og den uavvendelige, tragiske avslutningen skjerpes.

At Weisser er utdannet operasanger, merket man bare på en viss tendens til å åpne stemmen for hurtig og smelle for voldsomt til i forte-passasjene. Og kanskje er det også operasangeren som røper seg i den litt gammeldags, teatralske fremføringen. Der de beste liedsangere vanligvis opptrer som en slags «fortellere» som står på avstand av møllersvennen og «fremviser» hans følelser, lever Weisser seg tydeligvis inn i rollen og «spiller» den med liv og sjel.

På klaverkrakken satt den danske pianisten Søren Rastogi. Også han er en ung musiker i begynnelsen av karrieren, men etter søndagens konsert å dømme er han allerede en fullbefaren liedakkompagnatør. For det er meget lenge siden vi har hørt et så flott og typeriktig Schubert-akkompagment: Diskret, delikat, rytmisk sikkert, både en sterk støtte for Weisser formidable baryton, og en tydelig, selvstendig musikalsk stemme. Vi gleder oss til å høre dette makkerparet igjen.