Teori og eksperiment

Bergens Tidende, 05.02, 2014

Bach: St Matthew Passion

René Jacobs

Akademie für Alte Musik Berlin

RIAS Kammerchor

harmonia mundi

En svært god tolkning av Bachs Matteus-pasjonen

For å fremføre Bachs Matteus-pasjon (BWV 244) trenger man to kor og 6-8 solister, dessuten et orkester og en continuogruppe. Pluss god tid. Spilletiden er opp mot tre timer. Og så er det de musikalske problemene. Hvordan skal dette ruvende verket fremføres og tolkes? I løpet av de siste 50 årene har dirigenter og musikere fra tidligmusikkmiljøene presentert mange, innbyrdes forskjellige, svar på dette spørsmålet. Her kommer enda et, denne gangen fra flamske René Jacobs og hans faste samarbeidspartnere i Akademie für Alte Musik Berlin og RIAS Kammerchor.

På konsert er Bachs to kor vanligvis plassert ved siden av hverandre bak orkesteret. Og i tradisjonelle stereo-opptak hører man dem fordelt på høyre og venstre kanal. Men på den nye platen støtter Jacobs seg på den tyske musikkhistorikeren Konrad Küster som mener at da verket ble urfremført i Thomaskirche i Leipzig på slutten av 1720-tallet, hadde Bach ett kor plassert fremme i rommet sammen med orkestret og et mindre kor plassert på et, nå forsvunnet, galleri i den andre enden. Jacobs har satt seg fore å etterprøve denne teorien, ikke i en kirke, men i et platestudio. I opptaket er de to korene derfor ikke plassert langs en høyre/venstre-akse, de er plassert «i dybden» slik at romklangen signaliserer avstanden mellom dem. 

Det trenges nok et ganske avansert lydanlegg for å få det fulle utbyttet av dette eksperimentet. På mitt beskjedne stereoanlegg hører jeg bare en viss fjernhet i noen av satsene. Til gjengjeld er det ikke vanskelig å høre at dette – musikalsk sett – er en svært god tolkning av Matteus-pasjonen.

Jakobs følger opp en del av tidligmusikkekspertenes anvisninger. Berlinernes orkesterklang er luftig, og continuo-musikerne improviserer fritt og blomstrende som en jazzgruppe. Men Jacobs er ikke ortodoks. Han bruker for eksempel overraskende mange korsangere og satser mer på varm, mettet klang enn på kontrapunktisk klarhet. Han velger ofte temmelig langsomme tempi og får frem majestetisk ro og verdighet i de satsene der det store koret følger evangelietekstens fortelling. Og han legger også tyngde inn i de raskere avsnittene der det mindre koret uttrykker vrede eller uro over evangelietekstens budskap.  

I tillegg har Jacobs gode solister med i de viktigste rollene. Werner Güra synger evangelistens parti med fyldig, smidig tenor. Johannes Weisser i rollen som Jesus imponerer med sin unge, uttrykksfulle baryton. Og erfarne Bernarda Fink kaster glans over mange av verkets alt-soloer.

På 2000-tallet har Nikolaus Harnoncourt hittil vært enerådende på markedet for historisk informerte tolkninger av Matteus-pasjonen. Hans innspilling på Teldec (2001) er dramatisk og medrivende som en opera, og han har med seg Matthias Goerne i rollen som Jesus sammen med en stjernerekke av tidens store Bach-sangere. Den nye platen med Réne Jacobs og berlinerne kommer nok ikke til å fortrenge Harnoncourts versjon. Men den er en sterk konkurrent.