Teori og eksperiment

Bergens Tidende, 05.02, 2014

Bach: St Matthew Passion

René Jacobs

Akademie für Alte Musik Berlin

RIAS Kammerchor

harmonia mundi

En svært god tolkning av Bachs Matteus-pasjonen

For å fremføre Bachs Matteus-pasjon (BWV 244) trenger man to kor og 6-8 solister, dessuten et orkester og en continuogruppe. Pluss god tid. Spilletiden er opp mot tre timer. Og så er det de musikalske problemene. Hvordan skal dette ruvende verket fremføres og tolkes? I løpet av de siste 50 årene har dirigenter og musikere fra tidligmusikkmiljøene presentert mange, innbyrdes forskjellige, svar på dette spørsmålet. Her kommer enda et, denne gangen fra flamske René Jacobs og hans faste samarbeidspartnere i Akademie für Alte Musik Berlin og RIAS Kammerchor.

På konsert er Bachs to kor vanligvis plassert ved siden av hverandre bak orkesteret. Og i tradisjonelle stereo-opptak hører man dem fordelt på høyre og venstre kanal. Men på den nye platen støtter Jacobs seg på den tyske musikkhistorikeren Konrad Küster som mener at da verket ble urfremført i Thomaskirche i Leipzig på slutten av 1720-tallet, hadde Bach ett kor plassert fremme i rommet sammen med orkestret og et mindre kor plassert på et, nå forsvunnet, galleri i den andre enden. Jacobs har satt seg fore å etterprøve denne teorien, ikke i en kirke, men i et platestudio. I opptaket er de to korene derfor ikke plassert langs en høyre/venstre-akse, de er plassert «i dybden» slik at romklangen signaliserer avstanden mellom dem. 

Det trenges nok et ganske avansert lydanlegg for å få det fulle utbyttet av dette eksperimentet. På mitt beskjedne stereoanlegg hører jeg bare en viss fjernhet i noen av satsene. Til gjengjeld er det ikke vanskelig å høre at dette – musikalsk sett – er en svært god tolkning av Matteus-pasjonen.

Jakobs følger opp en del av tidligmusikkekspertenes anvisninger. Berlinernes orkesterklang er luftig, og continuo-musikerne improviserer fritt og blomstrende som en jazzgruppe. Men Jacobs er ikke ortodoks. Han bruker for eksempel overraskende mange korsangere og satser mer på varm, mettet klang enn på kontrapunktisk klarhet. Han velger ofte temmelig langsomme tempi og får frem majestetisk ro og verdighet i de satsene der det store koret følger evangelietekstens fortelling. Og han legger også tyngde inn i de raskere avsnittene der det mindre koret uttrykker vrede eller uro over evangelietekstens budskap.  

I tillegg har Jacobs gode solister med i de viktigste rollene. Werner Güra synger evangelistens parti med fyldig, smidig tenor. Johannes Weisser i rollen som Jesus imponerer med sin unge, uttrykksfulle baryton. Og erfarne Bernarda Fink kaster glans over mange av verkets alt-soloer.

På 2000-tallet har Nikolaus Harnoncourt hittil vært enerådende på markedet for historisk informerte tolkninger av Matteus-pasjonen. Hans innspilling på Teldec (2001) er dramatisk og medrivende som en opera, og han har med seg Matthias Goerne i rollen som Jesus sammen med en stjernerekke av tidens store Bach-sangere. Den nye platen med Réne Jacobs og berlinerne kommer nok ikke til å fortrenge Harnoncourts versjon. Men den er en sterk konkurrent.

Tilbake til Bach

Bergens Tidende, 03.11.2013

Bach: Kantaten

Christine Schäfer

Berliner Barock Solisten

RIAS Kammerchor

Sony

Christiane Schäfers andre plate for Sony

Det er ikke bare Leif Ove Andsnes som er gått over til Sony. Etter at det store plateselskapet for et par år siden begynte å satse på klassisk musikk igjen, er det blitt underskrevet mange nye kontrakter. Blant annet har mange kjente, tyske kunstnere fått husly hos Sony. Sopranen Christiane Schäfer er en av dem.

Hennes første plate for Sony kom i 2011. Den het «Arias» – og, ja, det var arier på den. Men noen helt vanlig arieplate var det dog ikke snakk om. For mens andre sangere lager arieplater med highlights fra en enkelt komponist eller en avgrenset musikkhistorisk periode, valgte Schäfer å sette sammen en plate som musikkhistorisk sett spente fra barokk til senmodernisme, en plate som startet med Händel og sluttet med Messian og som underveis var innenom Verdi, Richard Strauss og Schönberg.

Schäfers «Arias» var en slags kunstnerisk selvangivelse. For hun er en sangerinne som det alltid har vært vanskelig å plassere i tradisjonelle båser. Siden debuten i 1990 har hun sunget alt mellom himmel og jord – kantater, oratorier, operaer, konsertstykker, lieder. Og hun har dekket alle musikkhistoriske perioder fra barokken og fremover. I tillegg har hun deltatt i multimediale eksperimenter, og hun har også drevet med musikalsk «gender bending», for eksempel ved å ta tradisjonelle, tunge maskuline roller på repertoaret.

Men så kommer hun nå med en plate som er den rake motsetning til «Arias», en plate som bare rommer musikk av en enkelt komponist – tre kantater av Bach. På en måte er Schäfer her gått tilbake til begynnelsen, ikke bare til barokken, den eldste musikken hun arbeider med, men også tilbake til Bach som hun tidligere har sunget, blant annet i Helmuth Rillings store kantateprosjekt, men som ikke har vært på repertoaret hennes i de senere årene.

På den nye platen blir Schäfer akkompagnert av de spenstige Berliner Barock Solisten – et kammerensemble sammensatt av musikere fra Berliner Philharmoniker. Berliner-ensemblet spiller i tillegg to instrumentalstykker av Bach innimellom de tre kantatene.

Platen starter med en liten overraskelse: Bach skrev opprinnelig kantaten «Ich habe genug» (BWV 82) for basstemme, men her får vi den altså sunget av en sopran. I manuskriptet åpner Bach riktignok for at kantaten ikke nødvendigvis skal synges av en bass, men likevel virker det som om en sopranstemme blir litt for lett og skrøpelig i dette relativt solide verket, noe som kanskje også henger sammen med at den vakre oboen som vanligvis gir solisten motspill gjennom hele kantaten, her er forsvunnet og erstattet av en fløyte som ikke har samme store uttrykksregister.

«Mein Herze schwimmt im Blut» (BWV 199) fungerer betydelig bedre. Kantaten som ble funnet i 1911 på Det kongelige Bibliotek i København, fremføres slik Bach opprinnelig skrev den – som en livlig dialog mellom sopran og obo båret av et enkelt strykerakkompagnement. Og her kommer Schäfers lyse, moderne stemme helt til sin rett med lange, bevegelige fraseringer og slanke toppnoter.

Platen slutter med «Ich bin vergnügt mit meinem Glücke» (BWV 84), enda en kantate med sopran og obo i vakkert samspill. Og som ekstra attraksjon kommer RIAS Kammerchor og synger den flotte avsluttende koral, «Ich leb indes in dir vergnüget».