Teori og eksperiment

Bergens Tidende, 05.02, 2014

Bach: St Matthew Passion

René Jacobs

Akademie für Alte Musik Berlin

RIAS Kammerchor

harmonia mundi

En svært god tolkning av Bachs Matteus-pasjonen

For å fremføre Bachs Matteus-pasjon (BWV 244) trenger man to kor og 6-8 solister, dessuten et orkester og en continuogruppe. Pluss god tid. Spilletiden er opp mot tre timer. Og så er det de musikalske problemene. Hvordan skal dette ruvende verket fremføres og tolkes? I løpet av de siste 50 årene har dirigenter og musikere fra tidligmusikkmiljøene presentert mange, innbyrdes forskjellige, svar på dette spørsmålet. Her kommer enda et, denne gangen fra flamske René Jacobs og hans faste samarbeidspartnere i Akademie für Alte Musik Berlin og RIAS Kammerchor.

På konsert er Bachs to kor vanligvis plassert ved siden av hverandre bak orkesteret. Og i tradisjonelle stereo-opptak hører man dem fordelt på høyre og venstre kanal. Men på den nye platen støtter Jacobs seg på den tyske musikkhistorikeren Konrad Küster som mener at da verket ble urfremført i Thomaskirche i Leipzig på slutten av 1720-tallet, hadde Bach ett kor plassert fremme i rommet sammen med orkestret og et mindre kor plassert på et, nå forsvunnet, galleri i den andre enden. Jacobs har satt seg fore å etterprøve denne teorien, ikke i en kirke, men i et platestudio. I opptaket er de to korene derfor ikke plassert langs en høyre/venstre-akse, de er plassert «i dybden» slik at romklangen signaliserer avstanden mellom dem. 

Det trenges nok et ganske avansert lydanlegg for å få det fulle utbyttet av dette eksperimentet. På mitt beskjedne stereoanlegg hører jeg bare en viss fjernhet i noen av satsene. Til gjengjeld er det ikke vanskelig å høre at dette – musikalsk sett – er en svært god tolkning av Matteus-pasjonen.

Jakobs følger opp en del av tidligmusikkekspertenes anvisninger. Berlinernes orkesterklang er luftig, og continuo-musikerne improviserer fritt og blomstrende som en jazzgruppe. Men Jacobs er ikke ortodoks. Han bruker for eksempel overraskende mange korsangere og satser mer på varm, mettet klang enn på kontrapunktisk klarhet. Han velger ofte temmelig langsomme tempi og får frem majestetisk ro og verdighet i de satsene der det store koret følger evangelietekstens fortelling. Og han legger også tyngde inn i de raskere avsnittene der det mindre koret uttrykker vrede eller uro over evangelietekstens budskap.  

I tillegg har Jacobs gode solister med i de viktigste rollene. Werner Güra synger evangelistens parti med fyldig, smidig tenor. Johannes Weisser i rollen som Jesus imponerer med sin unge, uttrykksfulle baryton. Og erfarne Bernarda Fink kaster glans over mange av verkets alt-soloer.

På 2000-tallet har Nikolaus Harnoncourt hittil vært enerådende på markedet for historisk informerte tolkninger av Matteus-pasjonen. Hans innspilling på Teldec (2001) er dramatisk og medrivende som en opera, og han har med seg Matthias Goerne i rollen som Jesus sammen med en stjernerekke av tidens store Bach-sangere. Den nye platen med Réne Jacobs og berlinerne kommer nok ikke til å fortrenge Harnoncourts versjon. Men den er en sterk konkurrent.

Farinellis greatest hits

Bergens Tidende Morgen, 15.09.2002

Arias for Farinelli

Vivica Genaux, mezzosopran

Akademie für Alte Musik Berlin

Dirigent: René Jacobs

Harmonia Mundi

Den amerikanske mezzosopranen Vivica Genaux eksperimenterer med kastratrepertoaret

Gikk du glipp av de flotte konsertene med Akademie für Alte Musik under årets Festspill? Da har du sjansen for å høre Berlinermusikerne på denne platen hvor de leverer nydelig akkompagnement bak den unge amerikanske mezzosopranen Vivica Genaux i noen av kastratsangeren Farinellis greatest hits.

Samtidens kilder forteller at Farinellis stemme hadde en usedvanlig briljans og kraft, en enorm spennvidde og en nesten overjordisk klang. I vår tid bruker man vanligvis falsettsangere, kontratenorer, i dette repertoaret. Dem slår en bra mezzo som Vivica Genaux uten problemer, alene på grunn av stemmens kraft og bæreevne i høyden og det fyldige, nyanserte bunnregisteret. Men om hun synger som Farinelli og barokkens andre populære kastrater, er det selvsagt umulig å si noe om.

Men dette er nok mest et problem for musikkhistorikere. For oss vanlige lyttere er platen først og fremst en fin anledning til å høre en overdådig fremførelse av noen av de heteste sviskene fra dette gamle repertoaret. Stor musikk er det så visst ikke. Men det er flott skrevet, musikk beregnet på å stråle og imponere. Hva det så sandelig gjør. Fremdeles. For det er helt umulig ikke å la seg sjarmere av virtuositeten og musikkens rå, skamløse energi når Genaux lukker opp for godteposen.

Når musikken taler

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2002

Jan Dismas Zelenka: Requiem für August den Starken

J.S. Bach: Lass, Fürstin, lass noch einen Strahl (BWV 198).

Akademie für Alte Musik Berlin

Dresdner Kammerchor

Domkirken

Sørgemusikk fra 1700-talet med Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor i Domkirken.

«Forstum, forstum, fagre strenger», skriver Johann Christoph Gottsched. Kurfyrstinden av Sachsen er nettopp død, og hoffet har hyrt ham, Tysklands store barokkpoet, til å skrive et sørgedikt. Han bruker en av de gamle, gjennomprøvde grepene: «Forstum, forstum, fagre strenger». Det finnes ingen toner som klarer å uttrykke sorgen. Skriver han høystemt.

Men hoffet har også hyrt Bach. Han tonesetter Gottscheds lange, formløse dikt. Og da sørgekantaten blir fremført den 17. oktober 1727, er det en strålende sopran som synger «Forstum, forstum, fagre strenger». Hun tviholder på denne setningen, vender tilbake til den igjen og igjen. Båret av en sterk orkestersats, hamrer hun den ut. Hver gang med nye melodiske forskyvinger, med nye forsiringer.

Bach har elsket dette ironiske, nesten postmodernistiske grep: Å la uttrykket dementere innholdet, å la musikken dementere teksten. Å bruke al kunsten sin til å demonstrere at det er språket, teksten som bør forstumme, at musikken, hans musikk, klarer hva språket ikke kan: å gi den formelle, stiliserte hoffsorgen et stort, rikt følelsesuttrykk.

Grepet virkar ennå. Selvsagt var det ingen som tenkte på Gottsched og den triste teksten hans i går kveld i Domkirken. Det alle var kommet for å høre, var Bachs musikk. Som fikk en flott, tidsriktig fremføring av Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor. Er det noe Early Music-bevegelsen har lyktes med, så er det nettopp dette: å gi barokkmusikken den retoriske kraften tilbake, få den til å tale igjen. Og Berliner-akademiet og Dresdner-koret kan det bedre enn mange andre: I fortolkningen deres taler musikken inntrengende, inderlig med delikate, gjennomsiktige fargelegninger. Og har, de spinkle originalinstrumentene til tross, dynamisk spenn nok til å brenne igjennom og tale med store bokstaver når det blir krevd.

Kurfyrstindens mann  døde seks år etter. Han var katolikk og ble feiret med en dødsmesse. I går kveld i Domkirken ble også dette verket spilt, men ukronologisk - med den eldre dødsmessen før sørgekantaten. Av gode, programstrategiske grunner. For dødsmessen er skrevet av en av Bachs samtidige, den tsjekkiske komponisten Zelenka. Og uansett at dette faktisk er veldig bra musikk, med mange interessante og virkningsfulle effekter, så er det ikke mulig å komme etter Bach i et slikt program.