Når musikken taler

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2002

Jan Dismas Zelenka: Requiem für August den Starken

J.S. Bach: Lass, Fürstin, lass noch einen Strahl (BWV 198).

Akademie für Alte Musik Berlin

Dresdner Kammerchor

Domkirken

Sørgemusikk fra 1700-talet med Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor i Domkirken.

«Forstum, forstum, fagre strenger», skriver Johann Christoph Gottsched. Kurfyrstinden av Sachsen er nettopp død, og hoffet har hyrt ham, Tysklands store barokkpoet, til å skrive et sørgedikt. Han bruker en av de gamle, gjennomprøvde grepene: «Forstum, forstum, fagre strenger». Det finnes ingen toner som klarer å uttrykke sorgen. Skriver han høystemt.

Men hoffet har også hyrt Bach. Han tonesetter Gottscheds lange, formløse dikt. Og da sørgekantaten blir fremført den 17. oktober 1727, er det en strålende sopran som synger «Forstum, forstum, fagre strenger». Hun tviholder på denne setningen, vender tilbake til den igjen og igjen. Båret av en sterk orkestersats, hamrer hun den ut. Hver gang med nye melodiske forskyvinger, med nye forsiringer.

Bach har elsket dette ironiske, nesten postmodernistiske grep: Å la uttrykket dementere innholdet, å la musikken dementere teksten. Å bruke al kunsten sin til å demonstrere at det er språket, teksten som bør forstumme, at musikken, hans musikk, klarer hva språket ikke kan: å gi den formelle, stiliserte hoffsorgen et stort, rikt følelsesuttrykk.

Grepet virkar ennå. Selvsagt var det ingen som tenkte på Gottsched og den triste teksten hans i går kveld i Domkirken. Det alle var kommet for å høre, var Bachs musikk. Som fikk en flott, tidsriktig fremføring av Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor. Er det noe Early Music-bevegelsen har lyktes med, så er det nettopp dette: å gi barokkmusikken den retoriske kraften tilbake, få den til å tale igjen. Og Berliner-akademiet og Dresdner-koret kan det bedre enn mange andre: I fortolkningen deres taler musikken inntrengende, inderlig med delikate, gjennomsiktige fargelegninger. Og har, de spinkle originalinstrumentene til tross, dynamisk spenn nok til å brenne igjennom og tale med store bokstaver når det blir krevd.

Kurfyrstindens mann  døde seks år etter. Han var katolikk og ble feiret med en dødsmesse. I går kveld i Domkirken ble også dette verket spilt, men ukronologisk - med den eldre dødsmessen før sørgekantaten. Av gode, programstrategiske grunner. For dødsmessen er skrevet av en av Bachs samtidige, den tsjekkiske komponisten Zelenka. Og uansett at dette faktisk er veldig bra musikk, med mange interessante og virkningsfulle effekter, så er det ikke mulig å komme etter Bach i et slikt program.